ØYEBLIKKET
Er det mulig å være menneske uten kropp? Nei, selvsagt ikke. Til tross for gamle skrekkfilmer med levende hjerner på glass eller science fiction med kyborger og kunstig intelligens, er det fremdeles sånn at vi trenger en kropp for å leve i verden.
Alle som i likhet med meg har erfart premenstruelle spenninger eller hatt en tenåring i huset, vet at hormoner påvirker humøret. Lavt stoffskifte gir plager som kan forveksles med depresjon. Skader i fremre del av hjernen gir endringer i personligheten. Forskere får stadig mer kunnskap om at tarmfloraen er av betydning for vår psykiske helse. Det er utallige eksempler på at det som skjer i kroppen påvirker følelser og væremåte.
Vi har også fått kunnskap om at mennesker med alvorlige psykiske lidelser har risiko for å leve 15 til 20 år kortere enn gjennomsnittet. Årsakene er i stor grad fysiske sykdommer som kreft, lungesykdom, diabetes og hjertesykdom. Bivirkninger av medisiner, røyking og inaktivitet har også betydning.
En skulle tro at alt dette gjorde at det ble viktig, greit og naturlig å snakke om biologi som en selvfølgelig del av den bio-psyko-sosiale modellen som ofte brukes i tilnærmingen til sykdom – også psykisk sykdom. Å tenke på biologi betyr selvsagt ikke at man bare tenker på biologi eller at biologi duger som eneste forklaring på noe som helst. Men kunnskap om biologi kan være helt nødvendig for å gi god helsehjelp også til mennesker med psykiske lidelser. Kunnskap om sosiale forhold, psykologi og relasjoner er viktig. Trenger det være en motsetning mellom behovene for kunnskap om disse forholdene og kunnskap om biologi og fysiologi?
En som var innlagt på en avdeling der jeg arbeidet, hadde fått en psykosediagnose, og var et plaget menneske. Blant annet hadde han en opplevelse av å tørke inn i hodet. Følelsen av å tørke inn gjorde at han drakk store mengder vann i løpet av døgnet. Så store mengder at det var bekymringsfullt. Følgen var at væskeinntaket ble begrenset av helsemessige årsaker. Vannkranen på rommet ble stengt, og det ble ført drikkelister. Inntørkningsopplevelsen ble oppfattet som en vrangforestilling som ledd i psykosesykdommen.
En dyktig lege avdekket en alvorlig diabetes insipidus hos personen. Diabetes insipidus er en relativt sjelden sykdom som går ut på at det produseres alt for store mengder urin, kanskje så mye som 10 til 20 liter i døgnet fordi nyrene ikke gjør jobben sin. Det er forstyrrelser i hormonproduksjonen som forårsaker tilstanden. Det var ikke rart at personen drakk mye vann. Med riktig – hormonell – behandling, ble personen kvitt trangen til å drikke vann. Han hadde fremdeles andre plager, men slapp den ustanselige tørsten og tissingen. Det hadde ikke vært mulig ved samtaleterapi.
Mennesker med et sammensatt sykdomsbilde trenger helhetlig oppfølging av samme hjelpere. Kunnskap og kompetanse om fysiske forhold hos personer med psykiske lidelser er i mange tilfeller er helt nødvendig å møte deres hjelpe- og omsorgsbehov.
Med legeutdanning i bunnen, er det ikke få ganger jeg har opplevd bokstavelig talt å bli snudd ryggen til fordi jeg i kraft av å være lege «representerer det biologiske perspektiv». Jeg håper vi kan slutte å forakte eller fnyse av biologien i den bio-psyko-sosiale modellen, men fortsatt ta den på alvor i en helhetlig forståelse av og tilnærming til andre mennesker. •
