Den gode hjelpen etter det vonde

Våre liv, enten de leves med forsiktighet og mistenksomhet, eller full av eventyrlyst og nysgjerrighet, vil tidvis føre oss ansikt til ansikt med ubehagelige opplevelser. Noen ganger er disse opplevelsene så ekstreme at de setter dype spor i vårt sinn, vår kropp og i hvordan vi ser på oss selv og verden. Noen opplevelser er traumatiserende.

Fenomenet traumatisering og dens følgetilstand dissosiasjon, har vært beskrevet i psykiatri og klinisk psykologi siden 1800-tallet. Siden PTSD, posttraumatisk stresslidelse, i 1980 ble inkludert i den amerikanske diagnosemanualen, har traumatisering som diagnose fått stadig større plass i psykisk helsevern. Du kan ikke ha unngått begrep som traume, traumatisering, posttraumatisk og traumesensitivt om du har jobbet i skolen, psykisk helsevern, fengsler eller barnevern de siste 15 årene. Begrepene har etter hvert også funnet veien til hverdagsspråket.

Denne utviklingen er velkommen og etterlengtet. Man har innsett at det finnes mange ofre, og stillhet og mistro har gradvis blitt erstattet med mer åpenhet, mot og de utsattes fortellinger. Samtidig har denne utviklingen også hatt noen uheldige sider. Diagnosen PTSD har stjålet mye av oppmerksomheten, og enda mer uheldig: Det traumatiske har stjålet fokuset fra det som finner sted etterpå – post – de overveldende opplevelsene.

Fagfolk og forskere, men også lekfolk og pasienter, har lenge vært svært opptatt av hva ekstreme hendelser som krig, tidlig separasjon, seksuelle overgrep og tortur fører til av personlighetsendringer, utviklingsskader, destruktive reaksjoner og mentale og kroppslige symptomer. Dette har delvis gått på bekostning av betydningen av det post-traumatiske møtet med utsatte og overlevende etter ekstreme og krenkende overgrep og menneskerettighetsbrudd.

Traumatisering som fenomen er avhengig av samspill mellom mennesker, hendelsene og det større kollektivet vedkommende er en del av. Med andre ord, traumatisering handler ikke om en objektiv størrelse som kan forstås uavhengig av erfaringene den enkelte har etter ekstremt overveldende opplevelser. Ikke alle som har opplevd noe ekstremt blir traumatisert, og menneskesinnet har selvhelende mekanismer som kan settes i gang i trygge omgivelser.

De siste årene har det blitt gjort interessante funn i deler av traumefeltet. Både dyrestudier og studier av barnesoldater og krigsveteraner, viser betydningen av møtene og mottakelsen etter de traumatiserende hendelsene. Traumatisering kan dreie seg like mye om kvaliteten ved møtene i ettertid av selve hendelsene som den psykologiske utrustningen til den som opplever dem.

Særlig ved alvorlige former for traumatisering er det vanlig å bli isolert fra andre og måtte møte destruktive indre krefter i ensomhet. Hvorvidt man har noen å dele det uforståelige, ordløse og marerittaktige i de ekstreme opplevelser med, om man blir trodd, ikke ties til stillhet og om man befinner seg i trygge omgivelser, har altså stor betydning for veien til helbred og et produktivt liv.

Allerede i 1932 skrev den ungarske psykoanalytikeren Sándor Ferenczi følgende i sin dagbok: «Å være alene fører til splitting. Nærværet av noen man kan dele gleder og sorg med kan helbrede trauma. Personligheten blir helet og satt sammen på ny». Vi kan ikke gjøre noe med hva folk har opplevd av grusomme opplevelser. Men vi kan gjøre veldig mye med hvordan det post-traumatiske møtet med hjelpere og samfunnet blir, og det gir grunn til optimisme og anledning til dreining av fokus. •

Dette er en kommentar. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.