Den dobbelte ensomheten

En stemme høres oppe fra tredje etasje i bygården på Vålerenga i Oslo:

– Ser du en katt der nede?

– Nei, ser ikke katt, må jeg rope opp igjen. Vel inne i Hilde Østbys leilighet er forfatteren bekymret. Katten Totoro, oppkalt etter det japanske fabeldyret i den berømte tegnefilmen, er borte.

– Han er kanskje Norges største katt, veier åtte kilo, men er ekstremt lite levedyktig.

– Lite levedyktig?

– Ja, ha ha ha! Hvis han ser en annen katt så løper han og gjemmer seg. Han er den verste pysa, og jeg har hatt mange katter, sier Hilde Østby.

Har han sneket seg inn hos en nabo? Forfatteren vet ikke helt. Men at Totoro er viktig, er sikkert. Katt betyr kos, og kos trenger hun. Kos med dyr og mennesker hun er glad i, skogturer, yoga og å arbeide kreativt.

– Jeg har vært mye deprimert, og har slåss med mye traumer. Å holde meg frisk psykisk er som en jobb. Jeg må bare gjøre det, sier Østby. Den siste utgivelsen hennes, Mageboka, har truffet mange lesere.

– En ung kvinne sa nylig at den forandret forholdet hennes til kroppen hennes for alltid. Jeg kan ikke endre en hel kultur som er kroppsfiendtlig, men jeg skal gjøre mitt, sier Østby i sin blå sofa.

Utgangspunkt i egen mage

Leiligheten er fylt av farger, planter og bøker og frodig liv, som forfatteren selv. Hun veksler fort mellom vemod, alvor og høy, saftig latter. Mageboka tok utgangspunkt i hennes egen mage. Hvordan hun i mange år skammet seg over den og hvordan andre kommenterte den, til hun tok et oppgjør med spiseforstyrrelser og eget kroppshat. Nå holder hun på å sluttføre oppfølgeren – om ensomhet. Ifølge Østby handler ensomhet om følelser og traumer, slik spiseforstyrrelser gjør.

Mye av det forfatteren sier ser ut til å ha tre innfalls­vinkler: For det første hennes egen historie. Så det hun ser rundt seg, og samfunnet generelt. Endelig viser hun til forskning, som i bøkene sine. For eksempel en stor metastudie fra som handlet om hva som forårsaker tidlig død:

– Verre enn 15 sigaretter om dagen, av hva som fører til tidlig død, er ensomhet. Når du leser studien, skjønner du at alt begynner med den psykiske helsen. Kjærlighet, vennskap og tilhørighet er rett og slett viktigere for vår fysiske helse enn mas om mat, som er å snakke om feil ting. I prosessen med det, diskriminerer og skammer man kroppen. Utestengelse fra fellesskapet påfører folk fysiske skader, det skaper stress som forårsaker lavintensive betennelser. De er drivere inn i overvekt, hjerte- og karsykdommer, søvnforstyrrelser, autoimmune sykdommer og depresjon. Du gjør det aller verste mot noen, når du sier at «din kropp er ikke bra nok som den er».

Frykter fedme

Mye av drivkraften bak Mageboka var raseri over samfunnets holdning til overvekt, og at hun oppdaget at også vennene hennes var misfornøyde med lår, mage eller rumpe.

– Siden jeg har vært tjukk, så vet jeg at det er grunn til å være redd. Fordi andre oppfører seg som om du er dum og lat. Du blir notorisk undervurdert. Helt friske folk går til fastlegen sin og blir fortalt at de må slanke seg. Det gjør meg forbanna.

– Det finnes en kroppspositiv bevegelse for tiden?

– Det er utrolig fint, det må vi fortsette med. Men det krever utrolig mye å si: Hey, jeg er vakker sånn som jeg er. Presset er mye større den andre veien, sier hun.

– Klarer du å si «Hei, jeg er vakker»?

– Nei, det er fortsatt et stykke igjen. Det aller viktigste er gleden ved å bruke kroppen. Jeg kan stå på hodet, jeg bader i isvann og hjertet mitt banker helt jevnt.

– Du har sagt at du ser på det å gå tur i skogen som en del av jobben. Det er vanskelig å se for seg et samfunn hvor alle kan gjøre det?

– For meg er det veldig lett å se for seg. Alle blir jo veldig mye sunnere av det! En halvtimes tur i skogen vil senke faren for hjerte- og karlidelser de neste tre ukene. Å gå tur i skogen senker alle stresshormoner. Det hjelper mot lette depresjoner, sier Østby og forteller at hun begynte dagen med å gå tur til Ekeberg, en god stigning opp fra der hun bor:

– Det er en liten skog der oppe. Jeg så på utsikten. Det ble en bra morgen.

Overgrepene

I Mageboka skriver forfatteren om et seksuelt overgrep i tenårene. Traumet knytter hun til skam og spiseforstyrrelsene hun har slitt med. Forskningen er tydelig på at det er slike sammenhenger, kanskje særlig til over­spisingslidelse.

– I manuset skrev jeg om et overgrep til. Ett da jeg var 15, og så et annet da jeg var 35. Men det syntes forlaget ble i meste laget. Faktum er at faren øker for å bli voldtatt en gang til, om du har blitt voldtatt før. Det er vanlig å oppsøke en liknende situasjon, for å få en type kontroll. Jeg ble voldtatt av en fyr, som jeg ble med hjem for å ha sex. I hodet mitt hadde han rett til å gjøre alle de tingene han gjorde, nettopp fordi jeg ble med frivillig. Lenge var det ikke en voldtekt for meg, før jeg hørte en liknende historie og skjønte hva det var. Derfor tenker jeg at jeg må snakke om det.

Hilde Østby forteller at hun krysser av på fem av ti punkter på den såkalte ACE-skalaen (Adverse Childhood Experiences). Det er en skala som viser sammenhengen mellom traumer i barndommen og faren for sykdom i voksenlivet, på grunn av stress ved å ha PTSD, posttraumatisk stresslidelse.

– Ensomhet og traumer hører sammen, sier hun. Til høsten kommer den nye boka, Kart over ensomheten – igjen basert på egne opplevelser og mye forskning.

– Bare i Norge i dag er det 200 000 barn som ikke har det bra hjemme. Det er mine folk. Jeg er et ace-barn. At jeg ikke kjente meg ønsket og elsket, bærer jeg med meg og må slåss mot hver eneste dag, sier forfatteren.

Hun går ut i trappegangen igjen for å se etter katten. Hun ringer til naboen, det må sjekkes om Totoro er der inne. Men naboen er på jobb.

Svart ensomhet

Østby mener mødre som mishandler er et tabu:

– Forskningen viser at det er like mange kvinner som mishandler som menn, og de driver mer med psykisk enn fysisk vold. Det finnes ikke noen svartere ensomhet enn den hos mishandlede barn. På skolen lager du en fasade for å beskytte omsorgspersonene. Du blir ensom i forhold til alle menneskene der ute, og du er ensom hjemme. Det er en dobbel ensomhet, en fullstendig svart ensomhet, hvor du ikke kan spørre noen om hjelp.

– Hva slags bok blir Kart over ensomheten?

– Definisjonen på ensomhet i evolusjonspsykologi er: «Frykten for utstøtelse fra flokken, med det som følge at du dør», slik det var på savannen for 300 000 år siden, da hjernene våre ble som de ble. Ensomhet oppstår i grupper. Du må ikke stikke deg for mye ut. Noen gjør deg utrygg i gruppa, og du responderer ved å føle ensomhet, sier Østby og fortsetter:

– I hvilke grupper er det veldig mye ensomhet? Folk som har funksjonsnedsettelser. Folk som opplever rasisme. Folk som blir mobbet for kroppen sin. I det vi kaller «svake grupper», vil du se at det er forhøyet ensomhet. I overganger, som fra skole til voksenlivet, er det også mye ensomhet. Da må du få deg en ny flokk. Ensomhet har med manglende tilknytning å gjøre, traumer eller opplevelse av utstøtelse.

– Opplever du deg som ensom?

– Ja, jeg har veldig mange ensomme strategier som jeg forsøker å jobbe med hele tiden. Ensomme blir mer mistenksomme, har mindre tillit, ber ikke om hjelp. Ensomhet gjør at fett og sukker smaker bedre, og er en av driverne inn i overspisingslidelse. Hvis jeg er redd og ensom, så spiser jeg for å løse problemet, sier hun og ler litt.

– Har du noen tanker om hvordan vi som fellesskap kan bøte på ensomheten etter pandemien?

– Jeg har skjønt hvor viktig det er med kroppskontakt og øyekontakt, hvor viktig det er å le sammen og ikke av hverandre. Det høres så banalt ut, men akkurat dette kan ikke vedtas politisk. Alle må lære seg å være mye mer inkluderende og direkte og hjertelige.

Mange later som de er voksne, men oppfører seg som på ungdomsskolen. Det handler om hvem som er kule og ikke kule, sier Østby og forteller om hvordan en forlagsfest kan forløpe:

– Du kan ofte se hvem som er den mest suksessrike forfatteren i rommet, hen har en stor klynge rundt seg. Mens den der lille ukjente poeten står for seg selv i et hjørne. Og dette er smarte, opplyste folk. Vi oppfører oss som dyr, sier Hilde Østby.

Forandre liv

Nå begynner hun å flakke litt med blikket igjen, er urolig der i sofaen.

– Apropos dyr, så er jeg sikker på at Totoro er død, altså. Totoro! roper hun og forsvinner ut i trappegangen. Høres det ikke et mjau der ute? Totoro?

– At du snudde tankene den gangen, at du ikke ville bruke mer krefter på å tenke på kroppen og magen, hvordan klarte du det?

– Jeg vet ikke om jeg har klart det, det er en livsprosess. Veldig mye av det jeg skriver handler om å skjønne meg selv mer, skjønne verden mer, hva det vil si å være menneske. Et kontinuerlig arbeid. Vi må ha mange bøker, mange stemmer, et kor. Jeg tror litteraturen kan forandre liv. Jeg håper jeg har forandret kanskje ett menneskes liv. Det holder. Å forandre ett liv! sier Hilde Østby.

Så kommer naboen hjem. Dyret var virkelig innesperret der. Og snart er den digre, grå katten Totoro i armene hennes, og hele ansiktet lyser opp. •