PROFILINTERVJU
Bilder først. Det kommer som en mild kommando i det vi trer inn i leiligheten til kunstner, kjønnsforsker og forfatter Wencke Mühleisen. Hun som på åttitallet kunne provosere nordmenn og europeere med å kaste rødmaling nedover sin nakne skrevende kropp i eksperimentelle og nyskapende preformance-forestillinger, liker ikke fotoblikket på seg. Hun vil ha det unna, så kan hun slappe av, samle kroppen på en pinnestol, snakke seg fram i lange klare setninger med tysk aksent, slik hun snart skal gjøre, men først må fotografen få sin del av styringen. Han stiller Mühleisen opp i trapperommet til Torshov-gården hun har bodd i bare tre måneder, men som hun lette etter i ett og et halvt år. Han stiller henne opp ved vinduet mot paviljongen i parken, hvor våren snart skal komme og tetne utsynet til. Kanskje en ny romanidé har festet seg da? Mühleisen er inne i et ubehagelig limbo, forteller hun i det fotografen pakker sammen. Den siste romanen Alt jeg fryktet har allerede hendt (arbeidstittel: Love me Tinder) er ute. Pc-en på skrivebordet ved vinduet mangler et prosjekt, men Mühleisen er blank.
– Jeg er tom. Det er som om jeg ikke kan forestille meg; hvordan startet jeg sist? Hvordan klarte jeg dette?
