Lukk

Aldri norsk nok

Poesien til Brynjulf Jung Tjønn blottstiller rotfestet rasisme.
Denne artikkelen er hentet fra Magasinet Psykisk helse, som var et redaktørstyrt magasin i perioden 1994 - 2025.

Om jeg skulle lage en ordsky av diktsamlingen til Brynjulv Jung Tjønn – Kvit, norsk mann – så ville den inneholdt dette:  Dumskap, ondskap, uvitenhet, rasisme, frykt, angst, brutalitet, identitet, smerte, undring, tilhørighet. 

Det som er så sterkt med denne boka, er at hvert av disse temaene er mangetydige. Rasisme som hverdagsrasisme og farlig rasisme, men også som noe grunnfestet i samfunnet.

Det krymper seg i meg når forfatteren ber oss slutte å rope skjellsord som ching-chong-kinamann, når han ber oss slutte med å gjøre øynene smalere med pekefingrene. Jeg har jo gjort det selv! Uten å tenke meg om, for moro skyld. Alle barna ropte ching-chong. Ingen forklarte oss hvor vondt det kunne gjøre for dem det gjaldt. 

Et kjøpt barn

Brutaliteten er tilstede som den ytterste djevelskap i det rystende diktet om Arve Beheim Karlsen, adoptivgutten som blir drevet i døden i en iskald elv mens han jages med ordene drep denne negeren! Men brutaliteten finnes på et vis også i Tjønns egne ord, når han beskriver seg som et kjøpt barn, som en post-
ordrepakke uten returrett. Det er lite nåde i skildringen av adopsjonstransaksjonen. Han er barnet som var til overs, som kunne selges. Brutale ord kan være nødvendige, for å åpne våre øyne for hva det kan innebære å være adoptert, hentet fra et land og en kultur som på mange måter er fjern fra vår egen. Hva det reiser av ubesvarte spørsmål og lengsler, genetiske og utseendemessige kollisjoner, eksistensiell grubling over identitet og tilhørighet. Tjønn har så presise bilder på dette: En dag leser han en notis om at 90 prosent av asiater ikke tåler melk. 

Bonden drikk mjølk. Mjølka buldra gjennom tarmane mine til eg blei nesten 30 år. 

For Brynjulf Jung Tjønn er odelsgutt, adoptert sønn av sauebønder i en idyllisk bygd på Vestlandet. Han skulle overtatt gården, men var allergisk, upraktisk og altså
laktoseintolerant. 

Adopsjon fra ikke-vestlige land kan gi en dobbel fremmedfølelse. Å ikke se ut som en etnisk nordmann, kan føre med seg diskriminering, rasisme og fordommer. Samtidig gir ikke lik etnisk bakgrunn nødvendigvis til­hørighet. En mann jeg intervjuet tidligere, som er adoptert fra Vietnam, fikk tilbud om å være med i en kriminell gjeng med vietnamesiske flyktninger, «for du er jo en av oss». Det var han slett ikke. 

Alene i verden

Men utseendet kunne aldri bli «norsk». Hva gjør det med et menneske å se så annerledes ut enn de fleste, og likevel ha alle de norske referansene? Dette skriver Tjønn eksistensielt smertefullt om: 

då eg fekk mitt første barn

var eg ikkje aleine i verda meir

for første gong i livet

hadde eg nokon som likna meg sjøl

Men peker diktene mest mot ham selv? Først og fremst tror jeg dikteren bruker sin historie og smerte for å rette lyskasteren mot en type norsk mentalitet av fremmedfrykt og selvtilfredshet. Skjer det et virusutbrudd på den andre siden av kloden, tar folk en omvei rundt ham på gata. I fortsettelsen skriver Tjønn:

eg og farfar 

heiter nesten akkurat det same

brynjulf tjønn

brynjulf jung tjønn

men den vesle forskjellen 

er mellomnamnet

fire små bokstavar

som skapar ei heil verd

mellom oss

Bok Kvit, norsk mann
  • Dikt
  • Brynjulf Jung Tjønn
  • Cappelen Damm 2022

Del på sosiale medier