Elisabeth sitter på møte med sjefen og noen kolleger. Hun er 45 år, har jobbet i 20 år i salgsavdelingen, hun trives godt. Denne dagen er spesiell. De har visst en stund at det er snakk om nedskjæringer, men det kommer helt uventet på Elisabeth når sjefen sier at hun og de andre på møtet vil komme til å miste jobben. «Hva? Dette fatter jeg ikke! Dette finner jeg meg ikke i! Jeg reiser meg opp og går! Nei, skjerp deg! Men hva vil Lars si, og barna? Jeg klarer det ikke! Jeg blir gal!» tenker Elisabeth. Sjefen sier at de eventuelt kan bli tilbudt et dårligere lønnet arbeid et annet sted i bedriften.  

Elisabeth øver på å akseptere den uutholdelige situasjonen. «Pust dypt gjennom nesen. Senk skuldrene og slipp pusten langsomt ut mellom leppene. Se deg rundt. Du sitter i møterommet og diskuterer oppsigelsene (dette blir katastrofe!). Det er lyst i rommet. Jeg sitter på en stol med blått stoff. Vi er fem personer her, vi sitter på møterommet. De andre er tause, bare Åge snakker.» Slik snakker hun taust til seg selv. Etter hvert klarer hun å skape distanse til tankene sine, og observerer seg selv utenfra: «Jeg er helt anspent, pannen min er som et vaskebrett. Det er greit. Nå fikk jeg tanken om at jeg er verdiløs… og nå at jeg er utsatt for bruk og kast… og nå at jeg aldri kommer til å få en ny jobb igjen… Ok! Det er bare tanker! Ikke kjøp dem! Jeg føler meg redd, forvirret, ikke sint – ikke ennå. Skammer meg.» Hun godtar sine reaksjoner uten å kritisere seg selv, eller forsøke å stenge av for negative tanker. Hun bestemmer seg for å akseptere situasjonen: «Ok, det er slik det er nå. Jeg og fire andre sitter her og får beskjed om at vi kanskje ikke har jobb etter jul. Jeg ser på Åge, jeg ser ikke lenger i bordet. Jeg hører på hva han har å si.» Elisabeth opptrer rolig og behersket. Selv om hun aksepterer situasjonen, betyr ikke det at hun underkaster seg. Hun har tvert om bestemt seg for å kjempe for å beholde en jobb i bedriften. Gjennom å godta indre kaos uten å fordømme seg selv, klarer hun å beholde fatningen i en ekstremt vanskelig situasjon.

Anna Kåver, som er svensk psykolog, har skrevet flere bøker med utgangspunkt i kognitiv atferdsterapi. Boken «Å leve et liv, ikke vinne en krig» handler om akseptering. Kåver foreslår at vi kan se på tankene som farer gjennom hodet, som hvite fjær som raser ut av en revnet dunpute. Og hun foreslår at sjelen kan sees som en sal, der alle følelsene er representert ved ulike personer som går inn og ut av rommet. Slik skal man lettere klare å godta at man får et ras av negative følelser i vanskelige situasjoner. – Å akseptere er ikke å «snu» noe negativt til positivt. Å akseptere er heller ikke det samme som passivitet eller oppgitthet, skriver Kåver. Men for å få til en ordentlig aksept kreves det at det gjøres igjen og igjen. Kåver ser for seg akseptering som en grønn knapp som trykkes inn, men som spretter ut igjen. Kanskje må knappen trykkes inn hvert annet minutt i ekstra tunge perioder, eller hvert halve minutt.

De fleste strever etter å oppnå lykke, men mange tror at veien dit går gjennom å stille høye krav til seg selv. Ofte er kravene urealistiske, og fører bare til en sterk følelse av skyld og skam. Likevel fortsetter man å fornekte vonde følelser, og tror fornektelse fører til tilfredshet. Kåver hevder derimot at man må være forberedt på å leve med psykisk smerte og ubehag, og hevder at dette er en viktig del av løsningen på problemer. For hvis vi nekter å innse hvordan virkeligheten er, er det umulig å løse problemene. – Et godt eksempel er den prosessen som ofte fører til utmattelsesdepresjon. Den som rammes, har formodentlig i lang tid levd med skylapper for arbeidssituasjonen hun befinner seg i, og for hvordan kroppen hennes har reagert på den. Hun har kanskje prøvd med forskjellige former for flukt og fornektelse, men uten suksess. Fordi hun ikke har sett og innsett hvor vanskelig situasjonen er, har hun ikke kunnet gjøre noe med problemene i tide, skriver Kåver, som mener at det er nødvendig å akseptere ting som de er, for å unngå at en livkrise ikke utvikler seg til en psykisk lidelse.

Psykisk smerte kan man bare unngå en stund, hevder Kåver, som peker på hvordan de aller fleste som kommer til psykolog, ber terapeuten hjelpe til med å få vekk vonde følelser. Så enkelt er det nok ikke. Psykisk helse er noe man må trene opp, ikke noe man automatisk har, hevder hun. – En psykisk sunn og frisk person kan ha angst og føle sorg. Det vil med all sannsynlighet inntreffe en eller flere ganger i løpet av levetiden. Den store utfordringen er å kunne leve meningsfylt på tross av dette, skriver Kåver. Ved å krige mot egne følelser kommer man ingen vei, men ved å innse at psykisk smerte er en helt naturlig del av livet, blir det lettere å akseptere livet slik det er.

Aksept betyr ikke å gi opp. Det innebærer ikke passivitet eller resignasjon. Snarere tvert om. Ved å slutte å fornekte problemer, og ved å gi opp troen på at man bare kan undertrykke det som er vondt, frigjør man krefter til å finne måter å komme videre på. Hvis for eksempel alt er tungt og trist, det øsregner ute og du er blakk, kan en aksepterende holdning forandre opplevelsen av situasjonen. – Å akseptere uten å ha til hensikt å forandre kan føre til at du føler deg roligere, selv om hensikten ikke var å roe seg ned, skriver Kåver. For å klare å akseptere en uutholdelig situasjon skal du puste dypt gjennom nesen, åpne hendene og vende håndflaten opp i en avslappet stilling. Vær oppmerksom på omgivelsene her og nå, og beskriv omgivelsene nøytralt for deg selv. Dernest: Vis den samme, nøytrale oppmerksomheten mot kroppen din og tankene dine. – Tanker er tanker, la dem gå! Følelser er som bølger, surf på dem! Bestem deg for å akseptere. Trykk inn den grønne akseptknappen, trykk om nødvendig én gang i sekundet, skriver Kåver. Men hva hvis man ikke klarer det? Man skal selvfølgelig akseptere det også. – Vær tålmodig med deg selv, og trøst og aksepter deg selv slik du ville akseptert din beste venn. Respekter deg selv akkurat slik som du er, skriver den svenske psykologen. •

Kilde: «Å leve et liv, ikke vinne en krig» av Anna Kåver. Gyldendal Akademisk