Å leke med virkeligheten

Mentalisering er en teoretisk tilnærming og terapeutisk metode som har fått anerkjennelse innen psykisk helsearbeid de siste årene. Teorien baserer seg på vitenskapelige studier fra tilknytningsteori, utviklingspsykologi og nevropsykologi.

Mentalisering kan enkelt beskrives som den enkeltes evne til å se andre innenfra og seg selv utenfra. Psykodrama består av metodiske tilnærminger, der vi nettopp leker med virkeligheten.

Tilknytning og mentalisering

Den britiske barnepsykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby presenterte sin tilknytningsteori for omkring 50 år siden. Siden den gang har omfattende forskning videre på det menneskelige tilknytningssystemet resultert i en solid og empirisk forankret forståelse av hvor dypt vi mennesker påvirkes av dette medfødte motivasjonssystemet.

Barnet etablerer sterke følelsesmessige bånd til sine foreldre gjennom de første månedene av sitt liv, et medfødt, biologisk instinkt for å sikre overlevelse, beskyttelse og reproduksjon gjennom fysisk nærhet til omsorgsgiver. Tidlige relasjonelle erfaringer kan avgjøre om vi opplever oss selv som verdt å bli elsket, med evne til å elske andre, om vi blir trygge og selvstendige, eller om vi opplever en fundamental utrygghet i tilværelsen. Som relasjonelle skapninger er vi styrt av to grunnleggende eksistensielle behov: behovet for nærhet til andre, som er styrt av tilknytningssystemet, og behovet for individuasjon og en autonom identitet. Systemet for nysgjerrig utforsking motiverer oss til å oppdage og utforske verden rundt oss. Trygg tilknytning kjennetegnes ved at barnet kan sikre og balansere begge disse behovene, balansen mellom trygghetsskapende nærhet og nysgjerrig utforskning.

Mentalisering handler om sosiale prosesser, der vi kan forstå andre og andre kan forstå oss. Peter Fonagy, en engelsk tilknytningsforsker og psykoanalytiker, er sentral når det gjelder å utvikle mentalisering som teori og terapeutisk praksis. Hans korte versjon av mentalisering er «To hold mind in mind». Andre måter å beskrive mentalisering på kan være:

– Å se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden

– Å være opptatt av egne og andres mentale tilstander

– Å tilskrive mentale kvaliteter til situasjoner og fenomener

Trygg tilknytning fremmer evnen til mentalisering gjennom å åpne for nysgjerrighet og undring, utrygg tilknytning hemmer evne til mentalisering. Dersom vi er utrygge, mister vi evnen til utforskning på egen hånd. Følelser kan oppleves som påtrengende og udiskutable virkeligheter og rommet for refleksjon, ettertanke og undring lukkes.

Rollebytte

«A meeting of two: eye to eye, face to face / And when you are near, I will tear your eyes out/ And place them instead of mine, and you will tear my eyes out  / And place them instead of yours, then I will look at you with your eyes / And you will look at me with mine.»  (Moreno 1914)

Det ligger en dyp tanke bak Morenos idé om rollebytte og betydningen av å kunne sette seg i «den andres» sted. Moreno lot seg inspirere av barns lek, der rollebytte inngår som en naturlig og integrert del av leken, og gjennom den utforsker livets utfordringer og muligheter. Morenos forståelse av rollebytte innebærer: «å gripe et annet menneske eller en tings karakter eller posisjon gjennom konkret handling, som ikke bare er en imitativ, men også en fortolkende handling. Jeg sier noe om hvordan jeg opplever deg, men jeg sier også noe om hvordan jeg opplever at du opplever meg».

Moreno beskriver hvordan en i rollebytte holder både sin egen og den andres «mind in mind».

I et rollebytte opplever protagonisten seg selv i den annens rolle. Ved å høre og gjenta replikkene fra seg selv og den andre parten vil en bli følelsesmessig engasjert, og «stolen begynner å leve». Gjennom rollebytte kan en få tak i hva en person opplever at den andre part sier, står for eller mener, fange opp alle slags avskygninger av hva en person kan ha av fantasier i forhold til en annen person.

Rollebytte kan skape rom for ny innsikt og erkjennelse, og skape forståelse for og forsoning med hendelser som har skjedd. Rollebytte gir mulighet til å leve seg inn i en annens kropp, følelse og tanke, se seg selv på avstand, fra utsida eller med andres øyne, og få tak på egne projeksjoner og fordommer. Gjennom et rollebytte bruker vi kroppen, går inn i en fysisk lek med virkeligheten, vekker sanser og følelser, beveger oss og lar oss bevege, bytter roller og perspektiver slik at en fysisk kan se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden. Den fysiske eller kroppslige dimensjonen i psykodrama, kan være særdeles egnet for å tydeliggjøre det å se seg selv utenfra og andre innenfra, som mentalisering handler om.

Praktikere først og fremst

«Man kan ikke forstå en person ordentlig før man har gått en mil i hans mokasiner» (Indiansk legende)

Psykodramatikere har tradisjonelt vært praktikere fremfor å drive med teoriutvikling og dokumentasjon av sin praksis. Dette har endret seg de siste 20 til 30 åra, med økende vektlegging av forskning på psykodramafeltet. I vår kommunikasjon med andre faggrupper er det viktig å ha et språk som gir en felles forståelse, og som kan videreutvikle integrering av annen psykologisk forståelse i den psykodramatiske.

Jeg mener teori om mentalisering er godt egnet til dette. Morenos refleksjoner omkring rollebytte har mange paralleller til det vi kan lese om mentalisering. Jeg har selv erfart at rollebytte som teknikk har styrket min evne til mentalisering; både ved å se meg selv fra utsiden og ved å oppleve andre mennesker og fenomener fra innsiden. Rollebytte og andre psykodramateknikker gir oss anledning til å være i bevegelse både fysisk og mentalt, unike verktøy som forener kropp og sinn.

Jeg har tro på at nyere forskning innen ulike fagområder vil understøtte betydningen av å sanse med kroppen og leke med virkeligheten slik vi gjør i psykodrama. •

Dette er et utdrag fra «Å leke med virkeligheten – om mentalisering og rollebytte», i Når mennesker møtes – Fortellinger fra faget psykodrama, Kolofon forlag, 2025. Gjengitt med tillatelse