Intervju om ECT og arbeidslivet: -Opptatt av å nå unge

-Fra brukersiden i Bipolarforeningen er vi opptatt av to ting: For det første – virker det? For det andre: Hvordan er bivirkningene? Elektrokonvulsiv terapi er ett av flere verktøy i kassa. Den viser seg å ha ganske god og umiddelbar effekt på mange, sier Stig Bech som tidligere var i styret i Bipolarforeningen. Nå sitter han i fagstyret for ECT-registeret i Norge.

Han bidrar også med et kapittel i den nye boka «ECT og andre nevrostimulerende behandlingsmetoder – en håndbok», som kommer ut i løpet av 2026. Det er den første, norske fagboka om ECT i Norge. Her forteller han også om sin egen erfaring med ECT, tidligere kalt elektrosjokk, og forestillingene han selv hadde om behandlingen i forkant.

Stig Bech er særlig opptatt av hvordan man kan hjelpe unge og unge voksne med psykiske lidelser, og kaller den bipolare delen av befolkningen for «flokken». Han brenner for at arbeidslivet skal opptre mer inkluderende overfor folk med psykiske vansker:

-Jeg holder av og til åpne møter og foredrag for næringslivet og for foreningens medlemmer, ofte unge mennesker. Ett av de viktigste temaene er å være i arbeid.

Selv er han en suksessrik forretningsadvokat som har lært å mestre sykdommen. Bech har jobbet for flere av de største advokatfirmaene i Oslo. Tidligere har han fortalt om sin bipolare diagnose i noen utvalgte intervjuer i aviser, magasiner og podkaster. Han har også tatt til orde for det å vurdere ECT, en behandling som fortsatt er forbundet med stigma og frykt.

-Det er skapt et utrygt bilde av ECT gjennom skrekkvisjoner fra filmer som Gjøkeredet. Disse skrekkvisjonene har lite å gjøre med dagens behandlingsform. Og det er et visst belegg for at behandlingen har god virkning mot tyngre depresjoner. I Bipolarforeningen er vi opptatt av nøytral forskning, ikke anekdoter og uverifiserte enkeltbeskrivelser.

ECT-registeret mottar rapport fra alle behandlingssteder som svarer til registeret.  2024-rapporten viser at mange har umiddelbar positiv virkning av behandlingen, og at bivirkninger er relativt ubetydelige. Hvis forskning sier noe er bra, er det viktig å formidle den informasjonen. Et godt og forskningsbasert beslutningsgrunnlag må etableres for alle som tar stilling til behandlingen. Igjen – virker det og hva slags risiko følger med?

Skeptisk, men positiv

Bech understreker at han selv synes det er vanskelig å dele erfaringer om sykdomsrelaterte forhold i offentligheten.

– Sykdom i alle former oppleves privat, noe som er helt naturlig. Men når jeg likevel gjør der, så er det knyttet til en tro på at alminneliggjøring kan være bra for mange.

-Min situasjon har vært ganske klassisk, man har en utfordring over år og starter utprøving av ulike behandlingsformer. ECT ble foreslått som en del av den samlede behandlingen, og det virket. Jeg fikk veldig god informasjon. En utfordring er jo at man ikke vet helt vet hva som gjør at ECT virker. Man tenker på det som en slags restart av de nevrologiske impulsene i hjernen ved å utløse en kortvarig økning av hjerneaktivtet, en liten krampe.

I 2024-rapporten fra registeret, rapporteres det om noen bivirkninger, særlig hukommelsestap. Stig Bech har ikke vært plaget:

-Man kan få litt vondt i hodet etterpå, men det har også vært den eneste utfordringen. Når det gjelder hukommelse, så har jeg alltid hatt god hukommelse, og lett for å lære. Det har ikke endret seg. Min opplevelse har vært en friskere mental helse med færre og svakere symptomer, særlig på depresjonssiden.

-Første gang du fortalte om sykdommen din var i Dagens Næringsliv. Nå føler du deg klar til å fortelle om ECT?

-Jeg tenker det viktigste er å bidra til alminneliggjøringen. ECT er en del av pakken som det er helt greit å snakke om. Og jeg har som du nevnte snakket om bipolar lidelse og ECT, også før artikkelen i DN. Dette vil jeg fortsatt gjøre av og til, der det faller naturlig. Men i det å alminneliggjøre noe ligger også det å gi balanserte fremstillinger. For mye av noe blir også litt feil. Det offentligheten trenger er nøytral og riktig kunnskap, gjerne litt kjedelig og saklig. Jeg sitter også i fagrådet i ECT-registeret som brukerrepresentant, og da ligger det jo i kortene at det henger sammen med en smule erfaring.

-En veldig viktig sak er også å kunne gi litt håp, særlig til yngre mennesker i yrkeslivet. Uten å overdrive egen betydning, så tror jeg det er fint å fortelle at det ikke bare er utfordringer ved å ha en psykisk lidelse, det er positive sider ved det også.

– Hvordan da?

– Når det gjelder bipolar lidelse, så er det en genetisk utfordring i hovedsak. Men det er også en diagnose som kan gi litt ekstra krefter. Mange i flokken har sterkere kognitiv og kreativ kapasitet enn snittet, og er antagelig overrepresentert i liberale og kreative yrker. Det er bra, og viktig å få frem – men som alltid: Nøkternt og balansert.

Bech forteller at i Sverige behandler man langt flere med ECT, og der har de hatt et register i mange år.

-Det viktigste er å komme fram til: Hva er det beste behandlingsforløpet for akkurat deg? Rådgivning til brukerne må ha klare rammer. Hvilke virkninger tror man at man får, og når? Så må man unngå å lyde som et pakningsvedlegg der enhver tenkelig og utenkelig risiko skal fremheves.

Stig Bech utdyper:

– Man vet aldri når sykdom kan slå ut. Den genetiske sårbarheten vet man sjelden om, med mindre man kjenner andre tilfeller i familien. Man mener at utfordringene kan slå ut i overganger. Som for eksempel i en overgangsfase til jobb, fra ungdom til voksen, fra studier eller militærtjeneste. Disse fasene mener jeg man bør ha litt ekstra fokus på. Der bør hele verktøykassa brukes. ECT kan være ett av verktøyene som kan få mennesker raskest opp av dypet, der det er målsettingen med behandlingen. Det er også viktig at hverken medisiner eller andre behandlinger virker på dagen. Behandler og bruker må være tålmodige, og vente på effekten.

Et godt liv

Livet oppleves veldig godt i dag for advokaten og familiemannen:

– Etter behandling over mange år og med flinke folk rundt meg, går det veldig bra. Jobben har alltid fungert, kanskje særlig fordi den har vært en mestringsstrategi i seg selv.  Det er mer livet utenfor jobb som kan være vrient, særlig for de nærmeste i familien.  ECT var i den sammenheng bra for meg, selv om det nå er noen år siden sist.

-Du tenker ikke at ECT er en erstatning for medisin, at du bare skulle hatt det?

-Det blir en vurdering som andre må gjøre. Jeg følger de proffes råd. Hvis psykiateren sier at «nå bør du ta ECT», så gjør jeg det. Hvis han sier «du bør ta den og den medisinen», så gjør jeg det.

-Tror du behandlerne i helsevesenet vet nok om ECT til at det blir anbefalt ofte nok?

-Jeg er veldig positiv til det norske systemet, og vi bruker mye penger på helse. Men jeg tror ECT har fått for lite oppmerksomhet, og er et tema for få kan noe om. Det kan ECT-registeret løse, ved at man får et godt empirisk grunnlag for forskning over tid.

-Finnes «Gjøkeredet-forestillingene» også hos helsepersonell?

-Inntrykket mitt er at helsevesenet ikke har noen forestillinger av den type, men er pragmatiske, proffe, varme og løsningsorienterte – akkurat slik de skal være. De lar seg ikke farge av en god eller dårlig tv-serie.

Sosiale medier?

Kunnskapen må ut i så mange kanaler som mulig, mener Bech:

-Det er viktig at medier og andre har en god og forskningsbasert tilnærming. Jeg har aldri søkt etter noe om ECT på sosiale medier. Jeg pleier vel egentlig å si at man bør unngå det, og holde seg til de redaktørstyrte kanalene – men først og fremst: Snakk med de profesjonelle – søk fastlegen, psykiateren eller psykologen.

-Men mange, kanskje særlig unge, søker informasjon på sosiale medier?

-Ja, og det er noe av det viktigste vi snakker om med de unge. Unge er en utsatt gruppe, de er tidlig i livet og kan fort få redusert kvaliteten på år av livet sitt, ved psykisk sykdom. De mister utdanning, de mister jobbmuligheter, de mister troen på seg selv. Det er ufattelig synd. Særlig når man vet at det finnes gode behandlingsformer. Den viktigste tilnærmingen til det, er å sørge for at de har et tilgjengelig apparat. At det er helsepersonell på skolen, fastlege eller andre som har kunnskap og som kan hjelpe dem til behandling. Og ikke minst for å forhindre at folk tar livet sitt. Det er altfor mange som gjør det.

Farger og fasonger

Intervjuet i DN fikk førsteside og enorm oppmerksomhet. Det kom flere tusen henvendelser til Stig Bech, på e-post, SMS og sosiale medier. Opplevelsen var voldsom, og til tider vanskelig å takle.

– Men mye var også bra, for eksempel den grundighet og forståelse journalisten og redaksjonen viste. Og ikke minst kontakten med unge, tidlig i yrkeslivet. De som lurte på: «jeg har mentale utfordringer. Er det plass for meg i arbeidslivet?» Et viktig tema er arbeidsinkludering. Mange arbeidsplasser er i dag svært oppmerksomme på dette.

Bech mener at advokatfirmaene er eksempler på det:

– Firmaene er rasjonelle, de er opptatt av å tiltrekke seg de flinkeste folkene. Og de flinkeste folkene kommer i de underligste farger og fasonger. Det er bra. Da blir fellesskapet mye mer spennende, kall det gjerne ekte mangfold. Problemløsning krever mennesker som er kreative og ser komplekse koblinger mellom mange forskjellige fag. Hvis advokatfirmaene skal få til det, må de rekruttere fra alle lag. Og det får de til. Der dukker det opp noen i min kategori også.

-Er din erfaring litt i motsetning til hva mange kanskje forestiller seg? At man kanskje ikke skal fortelle arbeidsgiver om en psykisk lidelse?

-Det gjør ikke at jeg kompromissløst anbefaler folk å fortelle. Når det gjelder arbeidslivet, så er litt av budskapet er at alt må vurderes individuelt. Det er lettere for meg som er godt etablert i et yrke, og som jobber innenfor en bransje som tar godt vare på hodene sine.  Men, hvis vis du er i setting der du er 22 og skal søke jobb i servicebransjen mens du studerer, så vil antagelig arbeidsgiver ha søkelys på stabilitet og regularitet. Man er ikke forpliktet til å fortelle om en diagnose, man kan velge å la være. Det er viktig å vurdere ut fra situasjonen, sier Bech og fortsetter:

-Generelt tenker jeg at samfunnet har godt av å få vite mer om psykisk sykdom. Hvis du er modig i forhold til din utfordring, er det alltid fint hvis du har lyst til å formidle. Det kan inspirere, og alminneliggjøre noe. Det motvirker stigma og skam.

Bech jobber også med «Prosjekt mandag», et initiativ for å få flere inn i arbeidslivet. De snakker om «det store arbeidslivsparadokset» – at det er stort behov for arbeidskraft, samtidig med at 700 000 står uten jobb og ønsker seg det. Prosjekt Mandag jobber som en koordinerende enhet for aktivitet rettet mot arbeidsinkludering, og er etablert med flere store virksomheter som medlemmer og i styret. Ideen er å spre kunnskap, blant annet om hvordan de offentlige ordninger kan tilpasses og hva man kan oppnå med fleksibilitet.

Erfaringskonsulenter?

Forskning viser at erfaringskonsulenter er viktig. Snakket du med noen slike, om ECT?

-Jeg tror frivillig tilbud om erfaringskonsulenter er viktig. Både Bipolarforeningen og Mental helse mener det. En annen ting er at altfor få får det. Når det gjelder meg, så hadde jeg ikke jeg det behovet. Vi er ulike, og det jeg trenger er medisinsk betryggelse på at det virker.

-Men det å være en del av flokken, en gruppe som har samme utfordringer, er som du skjønner, viktig for meg. Det er annerledes å snakke med en god samlivspartner, enn en som har samme diagnose. Det gjør meg godt å jobbe i Bipolarforeningen.

Forretningsadvokaten oppsummerer budskapet sitt:

-Det er mulig å fungere godt i arbeidslivet med mange mentale lidelser, bipolar lidelse også. ECT er en av mange behandlinger med positiv effekt. ECT i seg selv har neppe noen negativ effekt i forhold til yrkeslivet. Mens alvorlige psykiske lidelser kan prege livet i unødvendig stor grad. Det å formidle at ting kan funke, er veldig viktig. Kom i kontakt med helsevesenet, legg vekt på rådene du får, vær kritisk, for det skal man alltid være, men lytt og prøv og ha i bakhodet at behandlingene kan fungere veldig bra.