Én av ti mødre har depressive symptomer i forbindelse med svangerskap og fødsel. Depresjon hos mor kan utløse psykiske vansker også hos barna. I internasjonal forskning settes fødselsdepresjon i direkte sammenheng med forekomst av depresjon hos tenåringer.
De første 1001 dagene – fra unnfangelse til toårsdagen – i et barns liv er en strevsom tid med mye utvikling som raskt kan gå i en uheldig retning. I løpet av disse dagene kommer utviklingsmilepælene som perler på en snor og barnet er prisgitt sine omsorgspersoner. Trenger man hjelp og støtte som foreldre i denne perioden er det svært viktig at den finnes og at terskelen for å oppsøke den er så lav som mulig. Det er på tide å sikre at støttefunksjonene rundt graviditet og de to første leveårene forbedres slik at uhelse og skjevutvikling hos både omsorgspersoner og barn fanges opp så tidlig som mulig.
Ved å kompensere for kjente risikofaktorer i form av bedre ivaretakelse og lavterskeltilbud til barn og foreldre de første 1001 dagene av barnas liv, investerer vi i både livskvalitet og samfunnsøkonomi. En god svangerskapsoppfølging, fødselshjelp og barselomsorg er med deg livet ut fordi det er så sentrale forutsetninger for god helse for både mor og barn og fordi vi vet at konsekvensene ved å ikke få hjelp blir så store og varer så lenge. Systematisk kartlegging av faktorer som påvirker den psykiske helsa vil eliminerer risiko for psykisk uhelse i den sårbare tiden rundt fødsel. En studie om angst og depresjon blant mødre i Norge viser at barnerelaterte belastninger, levekårsrelaterte belastninger, lav utdanning og liten sosial støtte er assosiert med høyere nivå av symptomer på angst og depresjon blant mødre. Som en del av svangerskapskontrollen bør alle disse risikofaktorene screenes for å kunne tilby bedre støtte og oppfølging i svangerskapet og i barseltiden.
I kunnskapssamlingen Psykisk oppvekst trekkes barnets samspill med de nære omsorgspersonene frem som grunnleggende for utviklingen i artikkelen Det sosiale spedbarnet. Psykisk helse i sped- og småbarnsalderen handler om barnets mulighet for å utvikle nære og trygge relasjoner, til å oppleve, regulere, og uttrykke et spekter av emosjoner, og til å utforske omgivelsene og lære. Ved fødselen er alle viktige hjernestrukturer ferdig dannet. Fra siste del av svangerskapet og i løpet av de to første leveårene foregår det en kontinuerlig oppkobling og dannelse av nye forbindelseslinjer i hjernen. Vi vet at disse prosessene kan bli problematiske der livsbetingelsene er vanskelige. Spedbarnet er et grunnleggende sosialt individ som utvikler seg i samspill med sine omgivelser. Det er derfor helt avgjørende at samfunnet innretter støttestrukturer for denne sårbare perioden allerede før barnet er født og i de første sensitive årene.
Vi i Rådet for psykisk helse ønsker en tverrsektoriell satsing for å gi bedre støtte til og ivaretakelse av familien i barnets første to leveår og å for å forbedre kvaliteten på lavterskel hjelpetilbud og lik tilgjengelighet til tjenestene. I Kvinnehelseutvalgets Den store forskjellen NOU 2023: 5 anbefales en rekke tiltak som vi støtter. Utvalget mener at psykisk helse må vies mer oppmerksomhet i svangerskapsomsorgen og at kvinner som strever med psykiske helseproblemer i denne livsfasen, skal få tilgang til samordnet psykisk helsehjelp så raskt som mulig. Tilbudet til kvinner som har depressive symptomer i svangerskapet- og eller i barseltiden er mangelfullt, for dårlig, eller for lite, og utvalget løfter fram viktigheten av god tverrfaglig samhandling og styrket lavterskeltilbudet til kvinner både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Det er i tillegg nødvendig at oppfølgingen av kvinner etter fødsel forlenges. Noe av bakgrunnen for at regjeringen nå har lagt frem en ny opptrappingsplan for psykisk helse er at utviklingen går i feil retning og at vi blant annet ser en økning i selvrapporterte psykiske plager blant de unge. For å nå målet om å snu denne trenden må vi investere mer hjelp og støtte i tiden i mors liv og de første leveårene, der mye av grunnlaget for videre psykisk helse legges.
Av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.