Tilpasser livet til sykdommen

Ikke alle forstår hvordan det er å ha bipolar lidelse og PTSD, forteller Silje Iren Sivertsen. – Man styrer ikke maniene selv.

Portrett av Silje Iren Sivertsen foran gul trebygning

HOLD KONTAKTEN

– Ta en kaffe med kollegene og ufarliggjør sykdommen og fraværet, er Silje Iren Sivertsens råd.

(Foto: Cathrine Th Paulsen)

– Jeg har vært gjennom en tøff periode og blitt bra, jeg tror det kan være fint for andre å høre. Mange føler seg alene, sier Silje Iren Sivertsen.

Hun er 28 år og bor i Malvik utenfor Trondheim. Silje Iren tok kontakt med Magasinet Psykisk helse for å fortelle om sine erfaringer med sykdom og helsevesen. Vi møtes en vinterdag i Trondheim omgitt av snø, vind og isete veier.

Hun har vært syk siden hun var 18 år. Samtidig har hun tatt utdanning som helsefagarbeider, hatt flere jobber – også flere på samme tid – og hun er alenemor til en treåring. Silje Iren Sivertsen synes det er viktig å få frem at man kan se frisk ut, selv om man kan ha alvorlig symptomer som selvmordstanker og depresjon.

Nyttig ECT-behandling

Det stemmer, man kan ikke se på henne at hun er syk. Silje Iren er fortsatt sykemeldt etter en manisk periode i fjor. På den annen side går det bedre nå, hun er på arbeidsavklaringspenger og skal tilbake til jobben på St. Olavs hospital i Trondheim, forteller hun. Hun har to diagnoser: bipolar lidelse type 1 og PTSD, post­traumatisk stresslidelse. Hun forteller også at hun bruker stemningsstabiliserende legemidler og har nytte av dem, men enda mer nytte har hun hatt av elektrokonvulsiv behandling, ECT. (Se fakta til sist i artikkelen.)

– Jeg har prøvd så mange forskjellige legemidler, men ECT har gjort underverker for meg.

Hun fikk ECT-behandlingen tolv ganger fordelt på fire uker, og var innlagt på sykehus i de periodene.

– Det er jeg veldig fornøyd med, der fikk jeg slappet av.

Hun bruker fortsatt stemningsstabiliserende lege­midler for bipolar lidelse, forteller hun.

– Målet er å komme tilbake som helsefagarbeider. Men jeg føler at jeg ikke kan hjelpe andre hvis jeg ikke har det bra selv, og det tar tid å lande helt.

– Jeg føler at jeg ikke kan hjelpe andre hvis jeg ikke har det bra selv, og det tar tid å lande helt.

PTSD etter psykisk vold

Bakgrunnen for Silje Irens sykdom og utfordringer strekker seg tilbake til barndommen, da hun ble utsatt for psykisk vold.

– Det var en omsorgsperson som ikke var snill mot meg. Personen ruset seg, og sa stygge ting til meg når ingen andre var tilstede. Jeg var 12 år og ganske forsvarsløs. I tillegg var det ingen av min øvrige familie som trodde på meg. Det gjorde det enda vanskeligere å håndtere.

Senere i livet ble hun utsatt igjen.

– Jeg ble jeg kjæreste med en mann som utøvde psykisk og seksuell vold mot meg. Jeg bare lå og gråt, fordi det var så vondt. Det er vondt å tenke tilbake på. Følelsene mine for ham ble gradvis svekket, og til slutt ville jeg bare bort. Da flyktet jeg til krisesenteret. Det var først da jeg kom dit at jeg forsto hva det var jeg hadde blitt utsatt for, og hvor alvorlig det var.

Volden har satt dype spor, forteller hun.

– Det vil si at jeg har vanskeligheter med å stole på andre mennesker, jeg har traumer, og kan gjenoppleve det som skjedde. I tillegg sliter jeg med selvbildet og selv­tilliten. De to siste gjør det utfordrende å være i et forhold, for jeg blir mye usikker.

Hun fikk diagnosen PTSD, posttraumatisk stresslidelse, da hun var 26 år.

– Det var en lettelse, fordi det var en forklaring.

– Mange beskriver psykiatriske diagnoser som problematiske, fordi man liksom blir diagnosen. Tenkte du på den måten?

– Nei, jeg har aldri sett på meg selv som at jeg er bipolar eller er PTSD. Jeg sliter med selvbildet og har et kritisk syn på meg selv, da er PTSD en forklaring. Det er vanskelig å si til meg selv når jeg er midt oppe i det, men jeg kan tenke det etterpå.

Moren til Silje Iren er også helsefagarbeider. Foreldrene er skilt og har nye partnere. Ingen av dem bor i Malvik, men hun har fått hjelp av dem i perioder.

– Familien min er både en hjelp og en kilde til frustrasjon. Jeg opplever at de ikke alltid forstår. De kan si «det er bare å gjøre sånn og sånn», som om jeg kunne det. De blir frustrert over min oppførsel. Det er ikke lett å være pårørende, men det ikke lett å være psykisk syk heller.

– Familien min er både en hjelp og en kilde til frustrasjon. Jeg opplever at de ikke alltid forstår.

Lånte penger og kjøpte bil

En av tingene familien reagerte på skjedde i en manisk periode. Silje Iren tok opp lån og kjøpte en bil til over 200 000 kroner.

– Da hadde jeg en god inntekt, fordi jeg hadde tre jobber.

– Tre jobber?

– To jobber på forskjellige avdelinger på St. Olavs hospital og en i et bemanningsbyrå. Jeg jobbet dag og natt. Jeg hadde dobbel inntekt, men jeg var ikke sliten.

I tillegg er hun alenemor til en liten jente.

– Det var sommer og da var hun mye hos pappaen sin og besteforeldrene sine. Da hun ikke var hos meg, jobbet jeg doble og tredoble vakter. Jeg klarte å ta godt vare på datteren min også, det var ingen problemer. I ettertid skjønte jeg at det kom til å gå galt.

Underveis skjønte hun ikke det. Men hun betjente heller ikke lånet, forteller Silje Iren.

– En dag kom en mann på døren og skulle ta med seg bilen. Det visste ikke jeg, for jeg hadde ikke åpnet posten. Så sto jeg der uten bil.

Hun forteller enkelt og rett fram. Vi sitter inne på en kafe med litt støy rundt oss, og andre kafegjester som er opptatt med sitt.

– Åpenhet gjelder forresten ikke bare på arbeids-plassen, men overalt.
Silje Iren Sivertsen i Trondheim sentrum

LETTELSE

– Diagnosen ga meg en forklaring, sier Silje Iren Sivertsen.

(Foto: Cathrine Th Paulsen)

Kreditt og skam

Det var ikke bare bilen, heller, fortsetter Silje Iren.

– Jeg handlet dyre ting på faktura, for eksempel en sofa til 10 000 kroner. Alt gikk til namsmannen. Da var jeg i en mani, men jeg begynte å åpne posten. Da oppdaget jeg at jeg fikk lønnstrekk for gjelden. I ettertid tenker jeg på det som en fin tid, jeg jobbet masse, kunne alt, hadde alt på stell.

– Hva skjedde etter manien?

– Det kom plutselig, da jeg innså hva jeg hadde gjort. Jeg gikk rett ned og ble sykemeldt. Da falt jeg dypt ned og måtte si til familien min hvordan det var.

– Hvordan tok de det?

– De møtte meg med forståelse. De hjalp meg med det som brant mest, og vi fikk til gode betalingsløsninger. Det setter jeg veldig pris på. Jeg er privilegert, det er ikke alle som har det sånn. I ettertid har jeg kjent mye på skam.

– Noen får selvmordstanker i dårlige perioder, fikk du det?

– Ja, jeg gikk inn i en dyp depresjon og fikk selvmords­tanker og planer om selvmord. I tillegg holdt jeg mye på med selvskading. Skammen kom brått på, jeg begynte å skrike og var helt ute av meg selv. Da fikk jeg beskjed av familien at gjort er gjort, det har skjedd, nå ser vi fremover. Det løftet meg.

Men selv med en støttende familie, er det noe som mangler, sier Silje Iren videre.

– De sier at jeg må aldri gjøre det igjen. Det tyder på at de ikke forstår hva det egentlig er. Jeg svarer nei, men det er ikke noe jeg styrer selv, om det kommer en mani.

Hverdag igjen

Silje Iren Sivertsen har et godt etablert hjelpeapparat nå. Særlig fastlegen er viktig.

– Fastlegen min har alltid tid, og så har jeg en psykiater som er flink.

– Jeg føler at jeg har en god kjemi med henne, hun er en god hjelp. Hun er også enig i at jeg er flink til å skjule sykdommen, men nå begynner hun å kjenne meg.

Om ikke alt for lenge skal hun på besøk på jobben igjen.

– Hvis jeg tør, da. Det er litt skummelt. Jeg fikk jobben da jeg var i mani, og føler at jeg ikke levde opp til forventningene siden jeg ble syk. Alle som jobber der er helsepersonell, så det kan være at jeg bare føler det sånn.

Hverdagen er re-etablert med kjæreste og daglige rutiner som henting i barnehage. Silje Iren vil gjerne si litt om å være syk og ha barn.

– Under manien og depresjonen vil jeg si at jeg var en god mor, selv om jeg ikke var så flink til å sette grenser. Moren og faren min kom av og til på besøk og hjalp meg. Mange som er friske trenger også hjelp til grensesetting. Det er uoppnåelig å være god nok mor uansett om man er syk eller frisk, men man får til det som er viktigst, mat og omsorg.

På spørsmål om hun har et råd til andre venter hun litt, før hun svarer.

– Hold kontakt med arbeidsplassen din, ta en kaffe med kollegene og ufarliggjør sykdommen og fraværet. Åpenhet gjelder forresten ikke bare på arbeidsplassen, men overalt. Når andre spør hvorfor du ikke er i jobb nå, kan jeg svare at jeg har slitt med sykdom, men målet er si «jeg har bipolar lidelse». Hvis du sliter er du egentlig normal, men du har noen utfordringer. Det er viktig å vite at det er flere som har det sånn. Bipolar lidelse er kronisk. Jeg vet av erfaring at det kan gå nedover etter mange stabile år. Eller opp. Så det fins håp! •

Vipps: 12137