Utestemmer

Det er ikke det at jeg vil lytte, jeg klarer bare ikke la være å høre.

Illustrasjon av person som har et stort øre isteden for hode
(Illustrasjon: Finn Graff)

– Du kan ikke bruke mer enn hundre og femti tusen på champagne!

Han var sånn cirka 50 pluss år, og snakket høyt til en yngre dame. Hun var kanskje 25 pluss. De sto i myldresonen i et kjøpesenter, midtveis mellom polet og interiør­butikkene. Det er ikke det at jeg vil lytte, jeg klarer bare ikke la være å høre. Kanskje de snakket om et bryllup, kanskje han var faren hennes og skulle betale? Eller kanskje hun var event-planlegger og skulle lage en firmafest i finanssektoren?

Jeg hørte ikke mer – jeg lytter som sagt ikke – men hun brukte litt armbevegelser som tydet på at det var akkurat det hun kunne, bruke mer enn hundre og femti tusen. Jeg så for meg en stor sal, hvite duker, blomsteroppsatser, servitører langs veggen og toastmaster som slår dessertgaffelen mot det halvfulle rødvinsglasset. Eller det kunne være en sommerfest på en strand om kvelden, med en hel gris på grillen, to kokker med rutete bukser, lue og forkle, glade og feststemte folk rundt omkring, musikk på store høyttalere og champagnekjølere på søyler her og der. Det er mye man kan få til hvis musserende vin til hundre og femti tusen kroner er starten på budsjettet.

Dette var før meteren, håndsprit og munnbind ble allemannseie. Nærmest gamledager. Samtalene jeg uforvarende hører er ikke slik lenger.

I går kom en mann gående raskt oppover fra sentral­stasjonen mens han snakket i telefonen. Jeg lover at jeg ikke spisset ørene, tvert imot var det umulig å ikke høre ham.

– Jeg har jo sagt at hun skal ringe meg med jevne mellomrom. Men det greier hun jo ikke!

Jeg gikk motsatt vei og tenkte at det kanskje var moren hans som ikke var helt ung, og ikke klarte seg særlig godt alene. Hun har sikkert flere plager og trenger medisiner stadig. Kanskje hun ikke hadde lyst til å ringe ham heller, når han svarer på den måten. Hun må jo bare bli enda mer ensom og lei seg.

Jeg gikk litt videre. Hun som ikke ringte kunne naturligvis være en helt annen, kanskje en kjæreste som jobber på oljeplattform? Kanskje hun kjempemye å gjøre hele tiden, og bare fri når hun sover? Og hjemme i Oslo er en fyr som er blitt arbeidsledig av nedstengningen og som bare maser om at hun må sende ham penger. Det er masse greier som skal betales hele tiden. Regningene bare detter inn.

For eksempel.

Noen bruddstykker av diskusjoner og telefonsamtaler nærmest fyrer av de nevronene i hjernen som lager løgn og forbannet dikt. Det ligner kanskje litt på stemme­høring? Bildene og historiene kommer helt av seg selv, særlig når man står i kø, og ikke kan gjøre så mye annet. Enkelte ganger blir det for mye. Som i køen til kaffesjappa.

– Hvilket stjernetegn er du?

– Løve.

– Å, det var det jeg trodde! Mange tror at jeg er løve når de møter meg, men jeg er veldig typisk steinbukk. Det skjønner jo alle etter hvert!

Jeg fomler i jakkelommen etter headsettet med støydemping. For en oppfinnelse! Inne i dem fins det bare øredøvende musikk. •

Vipps 12137