­– Kan være smertegrensen

– Vi må stille spørsmålene: Hva trenger vi døgnplasser til og hvor mange trenger vi, sier Petter Andreas Ringen. Han ledet arbeidet med Psykiatrirapporten som kom i 2019, der ett av budskapene var at man må stanse nedbyggingen av døgnplasser.

Portrett av Petter Andreas Ringen

FLERE SYKE

– Økningen i alvorlige spiseforstyrrelser gjør at vi ser ut til å ha et utilstrekkelig antall sykehus-døgnplasser for barn og unge, sier Petter Andreas Ringen.

(Foto: Ola Sæther)

Ringen ønsker ikke å kommentere konflikten rundt nedleggelse av Kringsjåtunet, og han jobber ikke spesielt med ungdom selv. Likevel kan han si noe om behov for døgnplasser generelt.

– Spesielt økningen i alvorlige spiseforstyrrelser de senere årene gjør at vi for tiden flere steder ser ut til å ha et utilstrekkelig antall sykehus-døgnplasser for barn og unge, sier Petter Andreas Ringen. Han er spesialist i psykiatri, forsker og sitter i styret i Norsk psykiatrisk forening. Psykiatrirapporten ble bestilt av Legeforeningen i 2019 og inneholdt konkrete råd til regjeringen om psykisk helse- og rusbehandling. I dette intervjuet uttaler han seg som leder av arbeidsgruppen til Psykiatrirapporten, ikke som ansatt ved Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Oslo Universitetssykehus, der han jobber til daglig.

Rammer over tid

Det har skjedd store endringer i hvordan man tenker psykisk helsevern:

– Tidligere var det meste innrettet etter «asyltanken», der selv en ukomplisert depresjon kunne føre til innleggelse på Gaustad. Så kom det for 40–50 år siden en dreining med nedbygging av døgnbehandlingen, som har vedvart frem til i dag. Mange døgnp­lasser eksisterer i dag på DPS, distriktspsykiatriske sentre, som har forholdsvis lav bemanning og dårlige fysiske rammer til å ivareta de aller sykeste. Døgnbehandlings­behov utover akuttplasser og sikkerhetsplasser er svakt definert.

Han forteller at ambulante team som kommer hjem til pasientene hjelper både voksne, barn og unge i akutte og alvorlige kriser, er ment å gi bedre behandling og gjøre det unødvendig med døgnbehandling.

– Kan slike team demme opp for alle behov? Antage­lig ikke. De aller sykeste pasientene trenger sterke rammer rundt seg i form av døgnbehandling over tid. Denne gruppen er nok ikke veldig stor, men den eksisterer og må bli tatt hensyn til, sier Ringen.

– Et annet problem er at man forskutterer effekten av forebyggende tiltak, slik at man får en mellomperiode med underkapasitet i psykiatrien. Sykehusene får ikke midler til å omstille seg, og da må de omdisponere og kutte i døgnplasser for å finansiere det andre. Mange kan hjelpes bedre og mer kostnadseffektivt, men det er en risiko for at døgnbehandlingstilbudet for enkelte kan bli for svakt. For barn og unge vil det også kunne være helt avgjørende å ha gode nok rammer rundt seg når det gjelder. Når det røyner på, er det viktig at vi har kapasitet til å hjelpe de sykeste.

Konflikt

Petter Andreas Ringen sier at prosesser med omstilling lett blir vanskelige.

– Fagfolk kan bli satt opp mot hverandre. Når de som arbeider ved et behandlingstilbud de er stolte av opplever at tilbudet legges ned, er det duket for konflikt, sier han.

– Gode tilbud tar det lang tid å bygge opp, mens det tar kort tid å bygge ned. Det er et spørsmål om man legger tilstrekkelig vekt på egenverdien i det som allerede fungerer, i slike prosesser.

– Tenker du at vi nå er ved smertepunktet når det gjelder å bygge ned døgnplasser?

– Det kan virke slik, men jeg savner en aktiv analyse av behovet for døgnkapasitet. Vi har hørt fra fagfolk i mange år at «nå er grensen nådd», og det blir en «ulv, ulv»-effekt. Men jeg er redd for at vi nå har skåret ned til beinet, sier Petter Andreas Ringen. •

Vipps 12137