Tyter ut

Vi satte oss tettere, siden vi begynner å bli litt dauhørte.

(Illustrasjon: Finn Graff)

Det var den helgen etter den helgen hvor vi i Oslo ble bedt av Ruter om å ikke ta kollektivtransport. Slik jeg forsto det skulle buss, bane og trikk kjøre, men altså uten passasjerer. Værutsiktene var strålende. I flere uker hadde feeden på sosiale medier allerede vært teppe­bombet med sol, snø og ski. Når jobbet egentlig disse folkene? Har de teamsmøte på Blankvanns­bråten?

Helgen før helgen opprant sto sola inn vindus­rutene som om jeg våknet til et vinteravbrekk på Granca. Siden banen skulle kjøre tom, ble jeg liggende med min nærkontakt mobilen og skrolle. Allerede myldret det av folk på Mylla, slike som har bil. Skulle jeg gå tre runder rundt andedammen, en avstikker til høyden med utsikt til Nordmarka, eller den tiende spaserturen i botanisk hage? Rett ved den hadde kommunen fylt opp snø så barn kunne gå rundt og rundt i en skiløype på førti kvadratmeter. Jeg slo på radioen og hadde Bent Høies lune formaninger som bakgrunn til frokostegget og fikk lyst til å legge meg igjen. Jeg lot bikkja bestemme turen.

Helgen før helgen var en suksess for myndighetene, for på mandagen var det omtrent 30 smittede i Oslo, en by som nærmer seg 700 000 innbyggere. Det var da jeg kjente det. Jeg begynte å lengte etter ting jeg egentlig ikke likte, bare fordi jeg ikke kunne. Som for eksempel å svømme i kommunalt basseng, den absolutt kjedeligste treningsaktiviteten. I tillegg til alt det andre jeg lenget etter, som koret der vi har dusjet i hverandres spyttpartikler i mange år uten å vite det. Jeg tror denne lengselen gikk som en vind gjennom hele hovedstaden, at alle lengtet så det verket. Samtidig var nesten ingen smittet. Så da helgen kom oppstod plutselig sosiale sammenkomster innendørs. Jeg gikk i selskap med fint oppmålt meter, Antibac overalt og alle fikk hvert sitt håndkle på badet. Etter to glass bobler skjedde det noe. Lyset i øynene ble tent. Vi fortalte historier. Det ble høy latter, med åpen munn. Vi satte oss tettere, siden vi begynner å bli litt dauhørte, eller kanskje fordi vi ville føle litt menneskelig varme. Hun som satt ved siden av meg reiste seg for å bedre gestikulere historien, men så var det noen f-er og s-er hun mistet litt kontrollen på og ut kom en dusj. Vi lo. Nå er vi kanskje smittet alle sammen! Og da var det like greit å omfavne. Som om alt bare tøt ut.

Det er derfor de ikke åpner kranene. Fordi nå har livet vært stengt så lenge at når de åpner igjen kommer alt til å tyte ut. Etter helgen plinget en melding inn fra dusjeren: «Tok koronatest i går. Negativ. Tenkte det var greit for dere å vite». I dag lager jeg skispor rundt andedammen. •

Vipps 12137