Ildsjelen

Et stort og staselig juletre står fortsatt med lys på under det høye taket i hallen. Når skulle generalsekretæren i Mental Helse Ungdom (MHU) hatt tid til å rydde bort dét? 

– Vi ser tendensen til at dette er i ferd med å smelle. At vi får en koronagenerasjon som kommer til å få problemer. Det skjer mye på kort tid når du er ung. Tenk over de vonde overgangene, hvis du går på videregående og skal over på studier. Eller siste året på ungdomsskolen og skal over på videregående, sier Adrian Tollefsen. 

Han er avslappet, pen i tøyet og dannet som den Høyre-politikeren han også er. Den staselige boligen er hovedhuset på det som en gang var en stor gård i Hokksund. Et gammelt flygel har også plass ved inngangen. Her har tre generasjoner i slekta bodd før ham. I denne bygda har han spilt trompet i korpset, han har spilt fotball og han har vært ordførerkandidat. Her opplevde han som sjuåring at moren fikk diagnosen schizofreni, noe som skulle vise seg å være en stor feil. 

Rant inn meldinger

Adrian Tollefsen setter seg i en av sofaene i en av stuene og forteller om hvordan alt forandret seg da korona kom:

– Vi så ikke for oss at pandemien skulle vare lenge. Flere og flere barn og ungdom kontaktet oss. På det tidspunktet hadde vi ikke en chat oppe og gikk, selv om vi hadde samlet inn penger til det i tre – fire år. Vi hadde ikke fått støtte fra myndighetene, de syntes hjelpetelefoner var tilstrekkelig. Vi prøvde å si at «de over 50 ringer, de under 40 skriver». Så begynte unge folk å sende oss meldinger på Messenger. Vi hadde ikke noe apparat til å ta oss av det. Og i august-september eksploderte det, sier Tollefsen. Etter hvert fikk MHU på plass chatten, ved hjelp av private midler. 35 frivillige chatvakter fikk opplæring til å føre samtalene. Mange som tok kontakt var ungdom som før ikke hadde psykisk helse-problemer.

– Da vi åpnet chatten rant det inn med meldinger. Jeg tror vi jobbet 60 – 70 timer nesten alle sammen i MHU, bare for å få det til å gå i hop. Myndighetene skjønte ikke hva vi snakket om. De kunne ikke se på statistikken at behovet for psykiske helsetjenester hadde økt.

Ilddåp

I år er det ti år siden 22. juli. Samtidig er det ti år siden Adrian Tollefsen begynte i jobben i Mental Helse Ungdom og en helt spesiell jobbstart:

– 22. juli var min første arbeidsdag. Det første jeg gjorde var å sette opp et pårørendesenter. Vi lånte kontorer fra Rådet for psykisk helse og inngikk samarbeid med Psykologforeningen og Fylkesmannen i Hedmark. Peppes pizza stilte med mat og Ringnes med brus. Sykehusene i Oslo tok imot nærmeste familie, men hadde ikke kapasitet til å støtte venner av de rammede. Den store AUF-familien og andre ungdomspolitikere kom til oss. I løpet av en uke var 600 ungdommer innom for en prat og en matbit.

– Hvor mye opptrapping av psykisk helse-hjelp skjedde i kjølvannet av 22. juli?

– Hvordan kan jeg si dette uten at det kommer ut gærent … alle ville jo hjelpe dem som var på Utøya. Det ble konstruert noen snarveier der som gjaldt Utøya-overlevende og ikke andre. Det var helt sikkert nødvendig. Det var et nasjonalt traume og et åpenbart traume for de overlevende. Men det satt nok noen og tenkte: «Hvorfor fikk de det? Jeg har slitt i sju år med å få hjelp med det jeg sliter med». Det er ingen som tør å si dette høyt. Men det er vel et poeng som man kan tørre å nevne ti år etterpå?

– At andre ikke fikk hjelp?

– Ja, det var spesialordninger, rett inn på sykehus med samtaler med spesialutdannede mennesker. Fylkesmennene selv ringte ofrene og sa: «Nå har vi organisert et opplegg for deg, når passer det for deg å komme?» Det er en drømmesituasjon for en pasient og kommer aldri til å skje i et vanlig opplegg. Det er ikke kritikk av behandlingen av 22. juli-ofrene, for de trengte det. Men det avstedkom ingen læring for helsevesenet. Når de traumatiserte ungdommene var behandlet, så var det tilbake til normalen. Jeg skulle ønske vi lærte mer av hvordan vi fulgte opp de unge som var på Utøya. Det er vel knapt én av dem som ikke har fått besøk av en ordfører hjemme i stua. Men når en familiefar på 26 velger å avslutte livet, og det sitter igjen kone og tre barn, så får ikke de besøk av ordføreren.

Modelltog for sjela

Bare i romjula registrerte MUH flere hundre samtaler. Nå er Tollefsen lettet over at organisasjonen nylig har fått en million av myndighetene til å holde chatten åpen også i 2021.

En julenissefigur står også gjenglemt i en vinduskarm i Hokksund. I det daglige holder ikke Tollefsen til her nede i første etasje, oppe finnes alt han trenger, ikke minst et rom fylt av modelljernbane som han går til når hodet må hvile. Det morsomme er å bygge, å kjøre togene er ikke så viktig.  Han kaller modelljernbanen medisin for sjela.

– Skal myndighetene vente til behovene synes i statistikken? Da er det altfor seint. For hver uke som går, blir dette litt verre for folk. Dette «nå må vi bare holde ut litt til, vi må ha dugnadsånd» og så videre, det er en hån mot dem som sliter på den 12. måneden, i den tredje nedstengningen.

Mors diagnose

Som Høyremann er Tollefsen i det store og hele fornøyd med eget parti i håndteringen av korona. Lenge var han likevel skuffet og urolig over at det ikke kom en større satsning på psykisk helse. Men nylig kom regjeringen med en tiltakspakke på 200 millioner til psykisk helsevern, hvorav 100 millioner går til barne- og ungdomspsykiatrien.

– Vi er veldig fornøyde med å få gjennomslag for akkurat det MHU ba om.

Allerede på ungdomsskolen begynte engasjementet for psykisk helse for Adrian Tollefsen.

– Det var fordi moren min hadde diagnosen schizofreni. Vi stiftet vi vår egen ungdomsorganisasjon. Jeg fant ingen annen organisasjon som representerte oss pårørende. Det var ikke noe opplegg for pårørende på sykehus.

– Hvordan opplevde du som sjuåring at moren din ble syk?

– Det er klart det var vanskelig som barn å oppleve det. Det var mye pes. På det tidspunktet bodde jeg mye hos besteforeldrene mine fordi pappa reiste mye. Vi løste situasjonen familiært, det ble en fin symbiose. Kommunen stilte opp med en person som hentet oss og kjørte til skolen og barnehagen, sier han.

Tollefsen tenker seg om.

– Det mest trøblete var at barn ikke fikk noe særlig informasjon.  Ingenting var tilrettelagt med besøk på en ordentlig måte. Det var ingen forklaring på hva det var snakk om, på hva psykisk helse-problemer er. Alt ble overlatt til de pårørende selv, sier Tollefsen og fortsetter:

– Det har jo skjedd veldig mye i dag med oppfølging av pårørende. Selv om vi på ingen måte er i mål. Det går greit så lenge du har ressurser rundt deg. Har du ikke det, er det mange vi har skjøvet ut fra samfunnet ved å ikke følge dem opp skikkelig som barn, siden psykisk helse-problemer i noen grad er arvelige. Hvor man ikke ivaretar de pårørende, og ikke kobler på kommunen. Jeg og broderen var veldig heldige, takket være en veldig sterk far og besteforeldre. Hadde vi ikke hatt dem, ville det gått ille. Så er jeg vel litt robust selv også.

– Hvordan er det gått med din mor?

– Veldig bra. Psykiateren hennes gikk av med pensjon. Så fikk hun en ny psykiater, med et annet faglig perspektiv. Etter fem samtaler sa han «jeg tror ikke du har schizofreni, jeg».

– Er det mulig?

– Da hadde det gått 21 år fra hun fikk diagnosen. De fant ut at det nok var en posttraumatisk stresslidelse fra hun var barn. De tok henne av medisinene hun hadde gått på i 20 år og hun fikk kognitiv samtaleterapi. Etter syv måneder var hun helt frisk. Jeg mener helsepersonell blir for lite kontrollert. Psykologer og psykiatere får stort sett lov til å drive på egen hånd. I for liten grad vurderer Helsetilsynet og Fylkesmannen om behandlingen har vært forsvarlig. Alt skjer etterpå, hvis noe virkelig har gått galt. Hvis noen har dødd, får man en advarsel, og hvis ingen har dødd, får man ikke det en gang. Det skal henge høyt å straffe fagpersoner i Norge, men det er litt for lett å trekke faglighetskortet. Så får de liksom holde på litt som de vil. Prøv det i somatikken! Det funker ikke.

Tollefsen forteller at moren bare ønsket å legge feil­behandlingen bak seg:

– Hun er ikke bitter i det hele tatt. Sykehuset anla selv pasientskadesak, men hun ville ikke det. Det er neppe unikt.

– Er det mange triste historier du kommer borti?

– Ja. Jeg vekkes om natten hvis det er selvmordsfare på chatten. Da blir det to-tre timers jobb. Vi har et system hvor vi kobler til Kripos som sporer opp dem som er i livsfare. Når de innser at det er Kripos som banker på døra kan det være tøft, for da blir det innimellom litt bråk. Noen ganger er jo ikke selvmordsvarselet sant heller.

Redde liv

Generalsekretæren sier han har flere slike samtaler i måneden, og at det er blitt flere selvmordsvarsler etter korona. Nå er de fem som deler nattevaktene.

– Jeg tror ikke samfunnet rundt oss ser hvor mye vi jobber. Egentlig er vi vel dumme i hodet, vi jobber for mye. Men det er ikke noen hos oss som ikke brenner for saken, sier han.

Sola skinner sterkt utenfor vinduene. Det er litt tomt og stille i det store huset for Adrian Tollefsen nå. Sosial kontakt er begrenset for ham som alle andre.

– Vet du hvor mange dere redder gjennom vakt­ordningen?

– Vanskelig å si. Mental Helse Ungdom redder nok totalt sett noen hundre liv i året, men jeg har ikke belegg for å si det. Jeg har nok vært direkte delaktig i å redde fem liv de siste tre månedene. Det vet jeg at de fleste andre hos oss gjør også. Det er en god følelse da, at vi har avverget et selvmord. Selv om den personen ville dø. Så det er virkelig en meningsfull jobb. •