Til dobørsten skiller oss ad

Skittentøykurven skal gjemmes.

Illustrasjon av folk på visning
(Illustrasjon: Finn Graff)

Det skal vises. Alle rom, vegger, tak og grunnmur. Mørke kroker og lyse overflater. Den varme stua med vedovn og den kalde og rotete uteboden. Vi rydder, kveld og helger i ukevis. Stabler, stapper, kjører vekk. Skal skittentøykurven vises? Kommer jeg langt nok ned der, er vi rundt regnet ved kambrosilur. Luer og sykkelhansker fra de eldste barna var små, altså rundt 25 år gamle. Under der må det være magma.

Nei, skittentøykurven skal gjemmes. Men hvor, hvor?

Jeg har lest på eiendomsmeglerens klargjøringsliste at alt skal være skinnende rent. På kjøkkenet skal benkene være uten en smule. Bortsett fra nye og pene oljeflasker og freshe urter. I kjøleskapet ligger et fat med mengder sitron og lime klart til dekor på spisebordet.

Alle private bilder skal vekk, alt som kan minne om autentisk liv. Bort med kjøleskapsmagneter og nøkkel­hengeren som eldstemann laget på sløyden, med innskrudde kroker og navn sirlig skrevet med tusj. Sykelnøkkel. Ikke minst Stegnovendi. Der skulle nøkkelen til våre kjære naboer Stein og Wendy henge. De hadde visning og flyttet, for åtte år siden. Og har det fint nå, i ny bolig. Uten hage, lekeplass og fotballbane like ved. De går til jobben og lever byens liv. Snoper i ostebutikken, rusler til konsert. Sånn skal det bli. Nå skrubber vi fuger. Men alt som et hus er. Alle juler, alle bursdager, alle konfirmasjoner, alle 17.maier, alle sene kvelder på verandaen, alle mørke vintermorgener i svime for å få barna avgårde tidsnok til barnehage og skole, alle de sure tonene øvd inn på fiolin, alle skrubbsår på fotball­knær, alle episoder med Hanna Montana på tv. All boblende latter. Alle mørke tanker før morgen­gry. Alle tårer. All trøst, gitt og fått. Historiene fortalt ved middagsbordet. Hunden som var valp, levde og døde gammel, den nye hunden som kom. Hver­dagene. Flaggermusene som suser forbi i sommer- natten, humlene og biene som summer som et kraftverk i det store piletreet en vårmorgen. Klatrehortensiaen som blir vakrere hvert år. Snart er den ikke vår lenger.

Annonsen kommer på Finn, sønnen er i telefonen: «Har vi bodd i en så fin leilighet, mamma?» Rene flater overalt. Dobørsten er gjemt. Dyre såpepumper kjøpt inn. Puter dandert med et lite trykk på midten, tepper ligger henslengt. Friske blomster, grønne grener. Sengeteppe skaffet. Dorullen forduftet. En plante står kledelig plassert der en haug kontorpapirer lå før. Fotografen har fyrt opp i peisovnen med Photoshop. En drøm for en ny familie.

Da jeg kommer hjem etter visning finner jeg et lekkert fat med sitroner og lime i kjøleskapet. Jeg som trodde jeg husket alt. •

Vipps 12137