Kvinne for sin krise

Etter 36 års innsats for voldsutsatte kvinner, har Tove Smaadahl begynt å høre at hun egentlig er hyggelig.

Portrett av Tove Smaadal
(Foto: Linda Næsfeldt)

For en tid siden var det en lokal fest i Trøgstadhallen i Indre Østfold, dit Tove Smaadahl flyttet i 1984 for å åpne frisørsalong.

– Det var langbord, og jeg ble sittende ved siden av en godt voksen mann og prate, da han sa: «Du var jo egentlig hyggelig, da». Tove Smaadahl flirer i solskinnet, vårens første sommerdag gjør kroken i husveggen stekende het. Den nylig avgåtte lederen for Krisesentersekretariatet frykter ikke strålene fra oven: - Jeg bruker aldri solkrem, sier hun barskt, brun og blid, i kortermet, hvit bluse. Damper på en sigarett i fornuftig koronaavstand fra journalisten, og er pent kortklippet i motsetning til de fleste på denne tiden. Hun er jo frisør. Også naboen har nevnt at hun er hyggelig:

– Jeg tenkte at dæven, nå har jeg ødelagt mitt dårlige rykte. Blant mange er det et inntrykk av at jeg er en forferdelig sint og bastant dame. Da pleier jeg å si at man blir jo ikke så jævlig glad av å jobbe med dette temaet i år etter år. Smaadahl forteller om mye motstand fra krisesentrenes start.

– Vi har blitt pepra. Ikke så mye de siste årene, men før var det mange sinte fakser, brev, mail, meldinger på telefon og drapstrusler.

– Gikk det inn på deg?

– Nei, det preller av. Jeg ble vant til kritikken. Så har jeg såpass mye kunnskap og erfaring at jeg tør å stå i det. På vegne av de voldsutsatte må noen tørre å si fra, sier hun.

Tause kvinner

En vår med koronaepidemi går over i sommer. FN advarte tidlig om økning av vold i nære relasjoner. Smaadahl er blant dem som er bekymret også for norske kvinner og barn.

– I en situasjon med isolasjon vil kvinner ofte være innestengt hvis partner har hjemmekontor eller er permittert. Noen spør: Hvorfor går ikke kvinnen, hvorfor oppsøker de ikke krisesentrene? Vi vet at kvinner vil ta med seg barna, og at vold er tabu og skambelagt. Med hjemmeskole vil læreren få innsikt i at barna ikke er hjemme. Dessuten kan arbeidsledighet og manglende økonomi være årsak til at kvinner ikke drar, sier Smaadahl.

Fram til langt ute på 70-tallet var ikke vold mot kvinner på den politiske dagsorden. På det første møtet på Kvinnehuset i Oslo om vold kom det rundt 70 damer, men Tove Smaadahl befant seg fortsatt i Bodø.

– Og hvordan kom jeg borti temaet? Spør Smaadahl og ler selv av at hun tar styring over både spørsmål og svar. Det kan ikke nektes at hun er dreven også i intervjuer.

– Tidlig på høsten 84, som nyinnflyttet her, var jeg opptatt av å bli med på noe. Indre Østfold krisesenter åpnet i Askim i 1984. Jeg var vokst opp i et vanlig hjem med fem søsken, mamma og pappa. Da jeg møtte de første som kom til krisesenteret, ble jeg sittende der og bare tenke «hva …!?» Det er gjennom møter med kvinnene at mitt engasjement har vokst.

– Vold var ikke tema da du vokste opp?

– Nei, jeg husker mamma sa en gang, i forbindelse med et drap tror jeg, at: «Ja, den der volden … og kvinner som blir drept, det e nu vel mest sørpå …», sier Smaadahl og legger straks om til syngende Bodø-dialekt. Hun humrer litt og legger til:

– Det er slikt man sier når man ikke vet og kan. Selv om det sikkert var flere innen familien som levde med en patriark og fikk seg noen lusinger. Men det har jo vært så skambelagt og skjult.

Store helseskader

Smaadahl har sett og hørt forferdelige ting.

– Kvinner med store helseskader og plager, kvinner som har avsluttet livet sitt etter de har flyttet ut. Jeg har møtt kvinner som senere ble drept av mannen sin. Det opprører meg fryktelig hver gang en kvinne blir drept, sier Smaadahl og nevner partnerdrapet på Strømmen i april 2019:

– Hun hadde anmeldt ham. Han hadde fått dom tidligere, hun hadde fått voldsalarm. Hvorfor klarte vi ikke å beskytte henne?

I denne saken innrømmet politiet at de ikke hadde foretatt en trusselvurdering, slik det skal gjøres i familievoldssaker.

– Det viste seg at ekstremt mange politikamre ikke foretar trusselvurderinger. Tenk det. Hvilke sanksjoner får politiet for å ikke redde et liv som kunne vært reddet?

Oppgaven hennes i Krisesentersekretariatet beskriver hun som å omsette erfaring til politikk. Opp gjennom årene har de fått til mye, som i 2001, da Tove Smaadahl drev lobbyvirksomhet for å få innført en politiinstruks i familievoldssaker.

– Vi hadde brukere som ble drept etter at de flyttet ut. Så viser det seg at politiet hadde vært hjemme der på «husbråk». Det var ikke noen instruks på hvordan de skulle håndtere sakene. I jula 2001 ringte en kvinne meg og sa at lensmannen i bygda hadde bedt henne og ungene flytte, fordi de ikke fikk fred. Mannen hennes hadde vært og skåret opp dekkene på bilen og stadig kommet med trusler.

Søndagsskolen

Den erfaringsbaserte kunnskapen er god å ha, og Smaadahl forsto etter hvert at forskning i tillegg gjør susen.

– Jeg som ikke har artium engang, bruker å si «Jeg var jævla flink på søndagsskolen, jeg har gullstjerner». Forskning har en tyngde overfor kritikkverdige forhold og ofte sier den at det vi erfarer er reelt. Tenk hvor mange år vi har brukt bare på å få forskning på drap, som stilte spørsmål som «hvem hadde vært i kontakt med kvinnen før drapet? Hva hadde kvinnen opplevd? Hvordan kan vi forebygge?» Den første studien viste at vi kan forebygge i mye større grad, sier Smaadahl.

En av de senere tingene hun gjorde i Krisesenter-sekretariatet, var å foreslå en havarikommisjon for kvinnedrap. I stedet kom en utredning om partnerdrap. Nå venter Smaadahl spent på resultatet fra utredningen som kommer til høsten.

– Eller som jeg sier, mordkommisjonen, he he.

Vold og skam

Det er lite sikre tall på om vold mot kvinner. Man antar at mellom 75 000 og 150 000 utsettes for vold hvert år i nære relasjoner. Konsekvensene vet man mer om. At barn i voldelige familier blir skadet, traumatisert, og får konsentrasjonsproblemer.

– Når overgrep mot barn blir begått, tar det 17 år før de forteller det. For kvinner er det gjerne slik: Først kommer overgrepene, så kommer traumene, så kommer smertene og psykisk ubehag. Så kommer rusen, og mange vil ikke snakke om det, sier Smaadahl.

Så legger hun trykk på stemmen:

– Vi kan jo ikke fortsette med dette i generasjon etter generasjon. Første bud er å fjerne skam og tabuer. Fortsatt er det fryktelig mye skam med å være utsatt for vold. Vi må synliggjøre, synliggjøre, synliggjøre.

– Du sa i stad at du har møtt personer som tar livet sitt etter å ha kommet ut av voldsrelasjonen. Hva skjer da?

– Det å ikke se mulighet til å komme seg ut, leve i vold, kan gjøre at du blir suicidal. Det spørs om de klarer å bryte, om de får hjelp. Om de tør å sette ord på det. Om de blir deprimerte som konsekvens av volden. Så vet vi at noen flytter tilbake. Flytter de tilbake, så opphører ikke volden.

– Hvordan reagerer du når du hører historiene?

– Jeg får nesten ikke sove om natta. Da vi startet krisesenteret, var det ikke noen veiledning. Vi pratet med hverandre. I dag får de fleste profesjonell veiledning for ikke å bli sekundærtraumatisert. Noen ganger sier jeg at møtet og arbeidet med denne tematikken gjør nok at jeg er blitt litt småtoillat.

– Tenker du at du er en av de som er blitt sekundær­traumatisert?

– Nei, jeg føler meg ikke traumatisert, men hvis mannen min slår på en film med vold, så sier jeg «nei, nei Svein, kan vi ikke se på en koselig gammel film sammen?»

Lukter fisk

Det kvitrer fra furutrærne i Trøgstad, en times kjøretur fra Oslo der veien går gjennom åkrer hvor støvskyen står fra traktorenes tunge dekk.

– Da jeg flyttet hit, var jeg så glad da Askim fikk arbeidsinnvandring, sier Smaadahl. I en periode jobbet hun på et gatekjøkken.

– Jeg spurte kundene: «Ka du ska ha for nokka?» og noen sa: «Ja, du er nordlending, det lukter fesk.» Da svarte jeg at «Ja, æ må jo bare si at jeg har sett jævlig mange tosker siden jeg flytta sørover.

– Det er bare å ta igjen. Som frisør også, fikk jeg beskjed om å lære meg norsk.

– Innvandrerne kom og tok støyten?

– Ja. En ordfører sa: «Her i kommunen finnes det ikke vold. Og hvis det er vold, så er den begått av innflyttere.» Så gikk det en stund og han sa: «Hvis det er vold, så er den begått av innvandrere».

Ka farsken

Bannskapskulturen fra nord har ikke Tove Smaadahl helt klart å legge av seg:

– Faren min sa: «Ka faen i helvete skal det bli av deg, hvis du ikke slutta å bainne», he he. Gradvis la jeg om dialekten. Men av og til kommer ett av barna inn og roper: «Hei, Tove, det er en av jævelunga dine som kommer.» Da svarer jeg: «Er det en av jævelunga, så koselig.»

Sola gløder så hardt i verandakroken at vi flytter oss til skyggen. Der er det kaldt, men Smaadahl sier hun ikke fryser, hun er nordlending og blir bare blå. Det er så mange kamper å fortelle om etter et liv mot vold, så mye hun og hennes støttespillere har fått til.

– Vold gir så mye uhelse. Hvor mange er det som er blitt uføretrygdet, som går på antidepressiver, som er nedstemt og deprimert?

På sitt beste

Så forteller Tove Smaadahl om sin store, private krise. At hun har et arvelig gen som øker faren for kreft i tykktarmen. En bror og en søster har kreftformen, og selv har hun fått vellykket behandling av tarmkreft. Nå skal hun ta livet mer med ro, være med barnebarna, være på torpet i Sverige der hun med spade har gjort om all frustrasjon til en vakker hage. Hun er blitt godt ivaretatt av helsevesenet på alle måter. Men engasjementet fortsetter:

– Oppfølgingen av meg har vært samfunnet på sitt beste. Tenk om kvinner som blir utsatt for vold ble fulgt opp like bra! •

Vipps 12137