Pause fra alt

Så fort jeg kunne stå på begge bena igjen, kom trangen til å rekke alt mulig.

Illustrasjon av person i sykeseng som kaster gipsen.
(Illustrasjon: Finn Graff)

Forbausende fort lærer man at mennesket er veldig tilpasningsdyktig. Som da jeg måtte sitte innendørs i nesten tre måneder med benet høyt opp etter en operasjon. Innimellom kom det noen på besøk og sa at jeg var tapper og flink som holdt ut. Tre måneder er jo lang tid uten å kunne trekke frisk luft. Heldigvis ble jeg noen ganger trillet ut i rullestol. Jeg slukte luft i dype åndedrag, med åpen munn.

De første ukene handlet alt om smerter og at det måtte gro. Jeg fikk lest noen gode bøker, men var mest opptatt av hvor mange puter man må ha for å få benet over hjertehøyde.

Måneden etter måtte jeg ha utløp for noe. Utløp, som når bikkjer bjeffer, eller ungdom kaster basketball steinhardt på treverket bak ballnettet. Så jeg fant fram garn og heklenål. Hvis det ikke var en filmsnutt på YouTube som forklarte nøye, måtte jeg gjette meg fram til hvordan oppskriften egentlig var.

Derfor er det flere sjal som kanskje ikke kan brukes til noe. Er dette en duk, eller en sengeforlegger? I gamle dager brukte vel gamle koner sengelue, varmeflaske og sengejakke? Kanskje vi kan begynne med det igjen, det kan jo være ganske kjølig på soverommet vinterstid?

Dagene og ukene gikk, og jeg var nærmere egne tanker og følelser enn på lenge. «Alt er så nær meg» var en treffende boktittel i nærmeste bokhylle. Det var Klaus Hagerups biografi om sin mor.

Så fort jeg kunne stå på begge bena igjen, kom trangen til å rekke alt mulig. Jobbe, gå på kino, gjerne konserter, reise bort, dra på hyttetur, oppholde meg på en diger flyplass, sitte i et trangt fly. Ta bussen og holde ut bråkete med­trafikanter. Tåle at noen går rett på deg, tåle å bli dyttet bakfra, at noen trenger seg fram, holde ut å ha hjertet i halsen og skuldrene høyt oppe. Tåle køer i butikker, støy, og at de på tohjuling er de mest hensynsløse.

Jeg klarer noen timer i mylderet, et møte i en time eller to, eller en rolig samtale. Men blir fort overveldet av inntrykk. Kanskje er jeg blitt sånn. Enten årsaken er alder eller helse, er det vel sunt med god tid alene i fred og ro, i en stillhet bare avbrutt av naboens papegøye.

Når presset ved tinningen slipper taket utpå ettermiddagen, lukker jeg øynene og tenker på alt jeg slapp mens jeg «satt inne». Pausen min var legitim. Men må den alltid være det?


Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.