Ute av synk

Alltid en gang på høsten, og en gang på våren, er det som om du ikke kan se forskjell på årstidene, som om de møtes og er ute av synk. En novemberdag kan få et plutselig skimrende lys over seg, over de nakne grenene i tretoppene, og samtidig begynner noen småfugler å kvitre som om de var klare for å finne maker og bygge reir. I blomsterpottene har noen gamle stemorsblomster foldet ut kronblader igjen. En gang fant jeg hvitveis i slutten av oktober. Så tar mørket over. Vinteren legger en kald hånd over flora, fauna og folk. Snø kommer og forsvinner. Det lysner, omsider. Så, en dag i april, ruller grå, tunge skyer inn. Veikantene er skitne. Nakne grener i tretoppene spriker mot gråheten. En kald vind drar over asfalten og noen visne blader fra fjoråret virvler og legger seg på frontrutene til parkerte biler. Ikke en fuggel høres. Er det høst nå da? Hvor ble det av håpet? Det finnes alltid noen karer som kler seg i samme klær uansett årstid. De går med smale, svarte jeans, boots, T-skjorte og svart skinnjakke enten det er jul eller juli. Kanskje surrer de et skjerf rundt halsen i januar. Hudfargen er alltid den samme, vintergrå, for i stua deres fylt med vinyl slipper lyset sjelden inn og ellers foretrekker de livet utendørs etter solnedgang. Alltid er de i synk med seg selv. På den siste skituren jeg gikk med min far, gikk han så sakte ustøtt. Han var vel rundt 82? En gang for lenge siden lærte han meg å gå på ski, dro meg opp bakkene med ski­staven sin. Ventet tålmodig, heiste meg opp hver gang jeg falt. I skogen vi pleide å gå i, valgte vi ut en bjørk med en lav og sterk gren jeg kunne sitte på, mens han skrelte en appelsin og ga meg båter. Det ble treet mitt. På den siste skituren vår, var datteren min med. Det var jeg som hadde lært henne å gå på ski, og heist henne opp da hun falt. Hun kunne så fint gå selv nå, men langsomt. Jeg gikk med disse to, litt utålmodig. Var plutselig langt foran dem, måtte stoppe og se meg tilbake der de kom mot meg i jevn gange, i den litt ubehagelige snøføyka. Men barnet og den gamle, de var hverandres beste turkamerater. Sammen hadde de akkurat det tempoet som passet dem begge. De gikk, i dette øyeblikket av tiden i begges liv, i et rom som bare var deres. Jeg var ute av synk. Snart skulle vi skrelle en appelsin. Nå tror jeg det snart kommer en høstdag. •   Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.