Glemsel og retningssans

Forfatteren Rønnaug Kleiva skriver om hukommelsestap etter elektrosjokkbehandling i sin siste roman. – Det er ingen vits i å snakke om det når ingen tror deg, sier hun.

Bilde av Rønnaug Kleiva ved et cafébord

HUSKER SOM ANDRE

– Hukommelsestapet gjelder ting som skjedde før elektrosjokkene. Jeg har ikke fortsatt med å miste hukommelsen og har ikke større problemer med å huske ting enn andre, sier Rønnaug Kleiva.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

Rønnaug Kleiva (67) har med sin siste roman Liljene på stranda satt ord på hvordan det føles når man ikke lenger kan stole på sin egen hukommelse.

Romanen handler om en kvinne på reise i Hellas, først for 25 år siden og nå når hun oppsøker steder og personer på nytt. Minnet hennes er upålitelig. I små drypp gjennom fortellingen kommer det fram at noe er litt underlig med henne, helt til det sies åpent på slutten av romanen: Hun har hatt en serie elektrosjokk-behandlinger mot depresjon og mistet en god del minner.

– Handler romanen om deg selv?

– Jeg har brukt egne erfaringer. Jeg har ikke snakka om det som skjedde for 26 år siden, det er ingen vits i å snakke om ting når ingen tror deg. Men jeg begynner å bli gammel og ønsker å si fra. Det er på en måte en plikt. Denne romanen handler om ymse måter å glemme på, og om hva som er sannhet. Det ligger under at vi ikke kan stole på andre og heller ikke på oss sjøl. Hvis du glemmer, kan du ikke vite hva du har glemt. Du vet hva du husker, men ikke hva du har glemt.

Alvorlig depresjon

– Hva skjedde med deg den gangen for 26 år siden?

– Jeg hadde hatt depresjon i mange år og brukt all mulig behandling uten at noe virket. Blant annet legemidler, terapi og innleggelse. Jeg var lærer og hadde små barn. Da kom tilbudet om elektrosjokk. Det finnes mange grader av depresjon. Mange har en lettere depresjon, det kan man leve med, og det må man regne med å få. Men det er stor forskjell på det og en alvorlig depresjon.

– I romanen forteller hun at hun bare ville dø og ta ungene med seg i døden. Hadde du det slik?

– Ja og det tror jeg er normalt.

– Men fortvilelsen ble større etter elektrosjokkene fordi behandlingen ikke hjalp?

– Det stemmer. Det som hjalp var tid. Jeg hadde en terapeut som ikke ga meg opp. Jeg sa nesten ikke noe i terapitimene, men han var der. Det var veldig viktig for meg. Jeg tror årsaken til depresjonen ligger i min egen personlighet. Depresjon er veldig utbredt, det ligger kanskje i menneskenaturen.

Hukommelsestap

Kleiva merket hukommelsestapet med én gang etter elektrosjokk-behandlingen, som for øvrig kalles ECT-behandling i dag.

– De sa det skulle gå over, men det gjorde det ikke. Jeg hadde problemer med å orientere meg, jeg fant ikke fram på veier som jeg kjente godt. Jeg mistet retningssansen. Så var det noen som ringte på døra, jeg ante ikke hvem det var. Det var noen jeg hadde kjent i årevis. Jeg måtte si at jeg hadde fått elektrosjokk, at det var grunnen.

Kleiva drikker litt kaffe før hun fortsetter å fortelle.

– Jeg tok samme eksamen to ganger. Det var en dame som sa til meg: Du tok den eksamenen sammen med meg. Jeg ringte og sjekka, og det stemte. Senere rydda jeg på loftet og fant to like arbeidsbøker fra faget, med samme understrekinger og kommentarer. Overfor ungene måtte jeg late som om jeg huska ting de hadde opplevd.

I romanen står det at hovedpersonen ble møtt med vennlige, upersonlige smil på sykehuset da hun fortalte om hukommelsestapet. Kleiva sier hun nesten ikke snakket om dette til noen. – Jeg ville ikke fortelle om det verken til folk som kjente meg eller andre jeg møtte.

– Er det rart å snakke om det offentlig?

– Jeg har tenkt på det, men det er fordi det er så mange innen psykiatrien som avviser at dette skjer. Jeg ønsker at de som driver med dette skal skjønne at mange mister deler av hukommelsen og at den ikke kommer tilbake. Jeg har aldri klaget, det er ingen vits. Det er en for stor belastning.

– Blir det skamfullt fordi man ikke blir trodd?

– Ja, det blir det alltid tror jeg, når man ikke blir trodd. Det samme sier mange som har blitt voldtatt og ikke blitt trodd. Det er viktig at noen tar imot historien din. Jeg var forfatter da dette skjedde. Jeg ville ikke fortelle om det, fordi jeg ikke ville bli mindre i andres øyne. Fortsatt er det skam knyttet til psykiske problemer, selv om det er blitt helt annerledes.

«Jeg hadde problemer med å orientere meg, jeg fant ikke fram på veier som jeg kjente godt.»
Portrett av Rønnaug Kleiva

Å KLARE SEG

– Jeg skrev en barnebok en gang, som ble illustrert av Lars Elling. Den heter Eg greier meg. Det er nok det jeg skriver om hele tida, sier Rønnaug Kleiva.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

Kart og reiser

Hovedpersonen i romanen lærer seg å finne fram ved hjelp av kart. Hun reiser mye, slik som forfatteren.

– Nå glemmer jeg ikke mer enn andre. Men fortsatt er noe borte og det er helt usystematisk hva som er glemt, så vidt jeg kan forstå.

– Ut fra romanen virker det som du snakker gresk?

– Nei, men jeg forstår mye gresk. Jeg er rimelig språkflink og interessert, så jeg plukker opp ord og vendinger og leser meg opp og har en stor samling av ordbøker og grammatikker. Slaviske ord, for eksempel, hjelper meg når jeg drar til Balkan og Øst-Europa, og gir meg informasjon og kontakt på reisene.

Kleiva reiser helst alene.

– En roman jeg skrev for noen år siden het Armenia, Albania, Argentina. Og novellesamlingen Western Desert som kom i 2017 har tittelen sin fra Egypt. Man er mer åpen mot omverdenen når man reiser alene. Hvis man er på tur sammen med andre, ser man ikke så mye utover.

– Du reiser til originale steder?

– Jeg er et utkantmenneske og blir tiltrukket av det sære. Jeg kommer fra en liten kystkommune. Vi var tolv elever i klassen. Jeg forbereder meg godt før reisene og skriver ikke om steder uten å ha vært der. Jeg trenger noe annet enn den norske virkeligheten når jeg skriver. Den norske nøden er idyllisk, sjøl om det er stygt å si det. Du blir en annen på reise, på godt og vondt. Og det trenger jeg for å skrive.

Voksen og utsvevende

I Liljene på stranda tar kvinnen kontakt med mannen hun traff for 25 år siden.

– Jeg synes det er fint å skrive om en voksen kvinne som lever utsvevende. Hvis en ung kvinne eller en ung eller eldre mann skriver om det, så er det ok. Mange har fordommer mot at eldre damer skriver om å være utsvevende. Det er interessant at det blir mottatt så ulikt. Det er ikke bare etnisitet og kjønn som møter fordommer, også alder.

Liljene på stranda har flere lag. Den er en reisebok, en bok om bakgrunn, om krig og kamp, om greske øyer, om kjærlighetsopplevelser som man har med seg gjennom livet og om alvorlig depresjon og psykiatri.

– Jeg har aldri vært psykotisk og aldri tidligere opplevd å miste hukommelsen. De som jobber i psykisk helsevern sier at det er depresjonen som er årsaken til at minnene forsvinner. Det tror jeg ikke. Derfor håper jeg at ikke minst at de som jobber med dette vil lese denne boka. Mange mennesker har opplevd det samme som meg, men snakker ikke om det. •