Terapi som gjør verre

– At en pakke Paracet kan ha bivirkninger, er det aksept for. Vi skal ikke være redde for å kalle negative effekter av terapi for bivirkninger, sier psykolog Jørgen Flor. Han viser til at en somatisk medisin for eksempel kan rapportere om at én av ti vil oppleve «svært vanlige» bivirkninger. Da kan man også normalisere at ti prosent vil kunne oppleve negative effekter i terapi. Problemet er at det ikke snakkes om. Flor fikk interesse for skadelig terapi under studietiden og skrev hovedoppgaven «De har i hvert fall ikke blitt dårligere, har jeg trodd», som var en studie av ti psykologers oppfattelse av forverring i terapi. Undersøkelsene til Flor anslår at mellom tre og 15 prosent opplever dette.

Nå tar han arbeidet med temaet videre. I år arrangerer han tre seminarer om skadelig terapi, og han har nylig dannet Norsk forening for pasientsikkerhet i psykisk helse. Den skal fremme kunnskap og forskning om emnet. Han skriver også en bok om forverring av terapi, sammen med professor Leif Edward Ottesen Kennair. Får terapeuter spørsmål om noen pasienter blir verre, blir de gjerne unnvikende og benektende. I Flors undersøkelse sier for eksempel en informant: «… det er vanskelig her på en måte å si at det ikke har skjedd. Det er bare vanskelig å komme på eksempler her, bare.» – Dette virker som et tabu? – Intervjuene tydet på at terapeutene syntes dette var skamfullt og ekkelt. De sitter jo der for å gjøre folks liv bedre, alle forventer det, sier Flor. Psykologene han snakket med, innså selv at kanskje fem til ti av pasientene deres i året ble verre. Likevel var det vanskelig for dem å komme på hvem dette kunne være. – Når jeg spør: «Hvor mange blir dårligere hos deg?», så handler det ikke om deres praksis. Det er fascinerende å se. De oppdager ikke det som er rett foran dem.

Det er kun psykologisk terapi Flor tar for seg. Effekter av psykiatrisk behandling berøres ikke. – Man kan ha en nysgjerrig, utforskende holdning til dette. Terapeuten og pasienten bør snakke om det sammen. Ellers risikerer vi at pasientene blir dårligere og skylder på noe i seg selv. Dette handler også om integriteten som fagperson. Man må kunne stole på at psykologen har god oversikt over risiko, sier Jørgen Flor og understreker at han driver systemkritikk. Psykolog Birgit Valla, som leder Stangehjelpa, ble tidlig bevisst risikoen for å mislykkes. På psykologisk.no forteller hun om en hendelse da hun var i praksis som ung psykologstudent. Hun hadde i terapi en gutt, som av og til fikk følge av sin mor under timene. Valla syntes gutten og moren virket fornøyde med hjelpen de fikk. Under en avsluttende samtale med moren kom det imidlertid fram at hun var skuffet over terapien, og at den ikke hadde hjulpet noe særlig på guttens problemer. Siden har Valla systematisk innhentet tilbakemeldinger fra hver eneste person hun har hatt i terapi. Jørgen Flor mener en slik bevisstgjøring må til. – Problemet er særlig at psykologene mangler språk for problemet, og at de lærer svært lite om negative effekter under studiet. •