Meitemarken

Det gjelder å løfte blikket. Og noen ganger løfter man blikket ved å senke det.

Illustrasjon av Finn Graff
(Illustrasjon: Finn Graff)

Da oppdager man ofte de forunderligste kreaturer. Uidentifisert liv lager lyder som treffer en pannebrask i mørkeredsel-posisjon, andre ligger som våte klissballer på asfalten eller skogbunner – som levende bananskall man sklir på. Slik er det med meitemarken. I det minste var det slik med den meitemarken vi nesten tråkket på nylig, før regntiden gikk over i en mykere variant av tundrafrost.
Den var lang, og nesten rosa i lyset fra gatelykta. Den lå helt stille, og midt i joggeløypa, bokstavelig talt. Det hadde vært naturlig for denne lille leddormen å komme seg unna den monsterskapningen (meg) som plutselig tårnet seg opp. Men den lå helt stille. I flere minutter. Mens vi holdt øye med den. Fordi vi denne kvelden hadde tid til å løfte blikket. Eller snarere å senke det.
Så begynte den å rulle framover, og det var da vi la merke til meitemarkens uransakelige veier – et dyr, må vi beskjemmet innvende, som ikke akkurat har vært present i bevisstheten tidligere. Meitemarken er som et tog. Den kryper framover med hodet mens hele resten av kroppen ligger absolutt stille på stedet hvil. Det er kanskje fordi den prøver å unngå å bli oppdaget. Eller det skyldes at den bare er sånn. Antakelig fordi den bare er sånn. I løpet av et halvt minutt – det tar tid å dra seg i gang etter en lengre periode i stillstand i høy alder – hadde den klart å gli noen centimeter framover, med blikket urokkelig og uforstyrrelig løftet (sic) mot gresset i veikanten. Men rumpa lå fortsatt på samme sted.

Det var da vi begynte å lure: Hvor lang kan en meitemark bli i utstrukket tilstand? Altså, ikke hvor lang i seg selv, men hvor lang i forhold til sin egen kroppslengde i sovende tilstand? Er det snakk om femti prosents lengde-økning? Ett hundre prosent? Eller er det ingen som har forsket på akkurat det?
På veien videre hjemover begynte vi å bli virkelig interessert. Og ikke før var vi ute av dusjen, før vi tok leksikonet ut av bokhylla (jo da, de fins i papir ennå). Det er jo helt fabelaktig, altså. Den største meitemarken kan bli tre meter lang i hviletilstand – og kanskje en tredel lengre i oppstart-bevegelse framover. Den er ikke i Norge selvfølgelig, men i Australia, der veldig mange farlige dyr befinner seg. Vår lille miniatyr er bare barnerumpa i forhold, med sine tretti centimeter på det meste. Etter et par timer i godstolen under leselampa lærte vi alt! som er verdt å vite om meitemarken. Visste du for eksempel at den har fem hjerter? Eller at meitemarken har kjønnsåpningene for både han og henne (google it!) rett bak munnen i den ene enden, mens anus er helt i den andre enden? Eller at de har hjernen rett over munnåpningen, akkurat som vi har?
Det tok hele kvelden, det der. Noe av natta også faktisk. Det var liksom som om vi ikke hadde tid til å skue innover, mot oss selv, denne kvelden. Det gjelder å heve blikket. Eller å senke det. •