Filmer avmakten

– Jeg ser hva avmakt gjør med den enkelte. Jeg ser det hos pårørende og pasienter, men også hos ansatte, sier filmregissør Ellen Ugelstad.

Bilde av filmregissør Ellen Ugelstad
(Foto: Paal Audestad)

– Her er hele prosjektet, sier Ellen Ugelstad og viser syv-åtte ark med piler i forskjellige farger, navn og stikkord som medmenneske, roller og håp. Arkene henger på veggen i rommet hennes i et atelier-fellesskap midt i Oslo. Ellen Ugelstad er filmregissør og har nettopp lansert første del av prosjektet «Making Sense Together», som kan oversettes med «skape mening sammen» eller «lage en sammenheng». For seks år siden laget hun filmen «Indian Summer – Du skal ha gode nerver for å være indianer», om broren sin som ble psykisk syk. Filmen viste oppturer utendørs med bading og bueskyting, og nedturer innendørs i psykiatriske sykehus. Filmen ble nominert til flere priser. Broren er fortsatt syk, og Ellen er fortsatt pårørende.

Iscenesatt virkelighet

Kontoret hennes er ikke stort, men rommer to datamaskiner og en kjempeprinter som en annen fotokunstner bruker. For å komme hit går man inn på baksiden av bygningen, opp på en rampe, inn i en vareheis og trykker på fjerde og håper at noen låser opp heisdøren der oppe.

– Hit sykler jeg hjemmefra gjennom Torshovdalen hver morgen, forteller hun.

Filmprosjektet hun jobber med, handler om makt og avmakt i psykiatrien. Det består av en kortfilm, en dokumentar og et webkunstprosjekt. Første del er filmen «Møterommet», som skildrer et ansvarsgruppemøte på en psykiatrisk avdeling. Møtet er iscenesatt med skuespillere, men bruker dokumentariske grep og ligner til forveksling et hvilket som helst møte med sosionom, psykolog og resten av teamet rundt en person som er innlagt i psykisk helsevern. På en scene, rundt et stort møtebord, sitter teamet og en ung, psykisk syk gutt og moren hans, som prøver nok en gang å få et tilbud som kan hjelpe ham med å få en bedre hverdag. Snakken rundt bordet høres ut som en samtale, men koker ned til ingenting, fremdriftsplaner, forkortelser og stammespråk. En av dem som er ansvarlig, skal slutte, og det er ikke ansatt en ny i den stillingen. Når møtet er slutt, er ingenting konkretisert, og ingen spør hva gutten egentlig vil.

Filmen har vært vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad og ble nylig vist på Høstutstillingen i Oslo og på Schizofrenidagene i Stavanger.

Personlig utgangspunkt

– Jeg var faktisk akkurat i går på et slikt møte, forteller Ugelstad. Broren hennes lever med en schizofrenidiagnose.

– Byråkratiet skal hjelpe oss å leve gode liv, som sosiologen Weber sa. Jeg opplever ofte det motsatte. Man skyver ansvaret rundt, og ingenting skjer, mens tiden går. Det burde være en grense for hvor lenge en sak kan gå i hjelpeapparatet før det blir gjort noe. Hvis ikke de forskjellige enhetene i kommunene og helseforetakene blir enige, kan saken gå til den såkalte tvisteløsningsnemnda, da går det enda lengre tid. Jeg satte i gang en e-post-aksjon og skrev til alle som er del av behandlingen til broren min, for å unngå at den havnet i tvisteløsningsnemnda. Det hjalp heldigvis, men det var masse jobb.

Mindre synlig

Når Ellen Ugelstad er på sosiale medier, handler det enten om psykisk helsevern eller film. Hun har permisjon fra jobben som fotolærer på Danvik folkehøgskole dette året. Mye av tiden har gått med til research til dokumentarfilmene som skal utgjøre de neste delene av prosjektet.

– Jeg har snakket med mange pårørende og pasienter i psykiatrien. Jeg skal gjøre mer av det også. Den forrige filmen handlet om broren hennes, denne og de neste handler om hjelpeapparatet. – Blir du litt borte selv, som pårørende? – Det er gått så lang tid, etter hvert blir min rolle en del av min identitet. Det er som om jeg lever parallelle liv. Jeg kan være midt i en sosial situasjon, plutselig må jeg løpe ut og ta en telefon som inneholder noe dramatisk eller frustrerende, og så svitsje tilbake igjen. Det kan man bli ganske pragmatisk av.

Avstand med språk

Medmenneske, Tillit, Språk, Rollene og Håpet er temaene i «Making Sense Together».

– Det er ikke bare pasienter og pårørende som blir frustrert. Ansatte forteller også at de blir institusjonalisert og tappet for ideologi og pågangsmot på grunn av regelverket. Det kan forresten gjelde mange faste jobber, legger hun til med et lite smil.

– Jeg har tenkt på hvor frustrerende jeg selv opplever språket til helsetjenestene, sier hun.

– Da Bjarne Håkon Hanssen var helseminister i 2009, besøkte han Toyota-fabrikken i Japan. Han lot seg inspirere, og etter det ble Toyota-modellen implementert i helsevesenet. De snakker om pasientomsetning, økonomisk avkastning på pasienter, pasienter på anbud og slike ting. Også fagfolk sier at vi må ta tilbake språket vårt.

– Tror du den tankegangen også smitter til pasienter og personer som bruker helsetjenestene?

– Når du er syk, gir du historien din til noen andre. Når du har fortalt, tar andre historien videre med sitt språk og oversetter navnet ditt til «pasienten» for eksempel. Det kan være du sitter der i samme rom, og de snakker om deg som pasienten. De ansatte skaper en avstand med språket. Jeg har vært på sånne møter med 12–14 personer til stede. I mitt fag er jeg vant til at man konkretiserer hva man skal gjøre, og har en plan for fremdriften og av og til en agenda i forkant av møtet. Ofte blir møtene tåkete og veldig mye «vi må vente til vi vet noe mer».

– Du har vært i møter med hjelpeapparatet lenge, har det vært slik hele tiden?

– Ja, men man må velge sine kamper. De som er innlagt, er avhengig av ressurssterke pårørende. Første gang jeg var på et slikt møte, måtte jeg lage et tankekart over alle nivåene i helsetjenestene, enhetene og forkortelsene som ACT, IP, THPV, FACT for å forstå hva det var.

– Det sliter vel på deg også?

– Jeg har deltatt på utallige møter i psykiatrien og observert hvordan et slikt møte har sin egen dramaturgi. Med «Møterommet» ønsket jeg å skildre hvordan man blir en del av systemet man virker i, og på den måten understøtter det. Men det gir energi å omsette noe av frustrasjonen og lage film av den i stedet. Jeg har hatt pause fra denne tematikken og gjort andre filmprosjekter en stund, men man må stå i alle følelsene og opplevelsene uansett. Nå merker jeg at det gir energi å omsette frustrasjonen til et prosjekt som kan kommunisere med publikum og belyse strukturene, og å se hva de gjør med ansatte, pårørende og brukere.

Som en parkeringsvakt

Vi går ut i korridoren for å ta bilder. Langs veggene står det blindrammer, malingsdunker og store fotografier. Innerst inne er et lite pauserom med en kaffetrakter og noen stålbeinsstoler. Flere steder er det skrevet notater rett på veggen. Ellen tar hårspennen ut av håret, hun er litt keitete.

– Det er kanskje bra å øve seg på å være foran kamera, sier hun.

– Jeg kan føle makt og avmakt i mange situasjoner, og det tror jeg mange samfunnsgrupper gjør. Det gjør noe med selvfølelsen din å kjenne den asymmetrien. Din opplevelse av deg selv blir endret.

– Som for eksempel?
– Å prøve å diskutere med en parkeringsvakt. Du kjenner hvor frustrert du blir når du ikke kan påvirke noe, og ikke har innflytelse over situasjonen. Man kan jo bli matt av bare det, hvordan er det da når det handler om en krise eller din egen historie? Spørsmålet er hva det gjør med din psykiske helse, også som ansatt, når du for eksempel må velge ett av to onder, beltelegging eller tvangsmedisinering. Du kan være idealist når du starter, men så står du der og må velge. Gråsonene er interessante. Når slutter det personlige ansvaret og den personlige moralen, og hvor begynner den kollektive? Finnes den et sted inne i byråkratiet? Ellen Ugelstad spør, men det virker ikke som om hun forventer et svar.

Brenner i brystet

Avmakten kjenner hun også på selv i perioder, forteller Ellen Ugelstad.

– Hva gjør du for å demme opp for det?

– Jeg må gjøre en del ting for å holde meg selv i vater, som yoga, tur i skogen og ha gode opplevelser med venner. Jeg prøver å ta vare på alle øyeblikk som er gode, selv om det brenner i brystet om kvelden når jeg legger meg og vet at en annen person ikke har det bra. Man blir litt resignert etter en stund, jeg vet ikke om det er så bra. Det er nesten ikke mer følelser igjen. Samtidig kjenner hun reaksjonene på kroppen, forteller hun. – Noen ganger har jeg hodepine og vondt i skulderen. Tidligere gikk jeg til støttesamtaler med andre pårørende, men jeg har også venner som har lignende erfaringer. Til tider er det uutholdelig. Man er så bundet til familien sin, det er usynlige bånd. Når noen sier til meg: «Du må sette grenser» …
Hun holder armene litt opp, og venter litt, før hun fortsetter:

– Noen ganger har du ikke noe valg. Å sette grenser krever også et visst overskudd.

– Er det mange som ikke forstår hvordan det er å være pårørende til en med alvorlig psykisk lidelse, rett og slett?

– Ja, jeg tror det. Mange har empati, men å skjønne hvor sammensatt det kan være, det er nesten umulig. Jeg tror det er sånn når noen har kreft eller lever med et barn som har funksjonsnedsettelse, at mennesker i lignende situasjoner forstår hverandre på et intuitivt plan. Det handler om gjenkjennelse, tror jeg. Du kan ha en intuitiv følelse av hvordan det er for andre pårørende, fordi det handler om en erfaring du har kjent på kroppen.

Profesjonell omsorg

Selv om filmene hennes beskriver et helsevesen som ikke får det særlig godt til, kan man ikke beskylde Ellen Ugelstad for å male fanden på veggen i beskrivelsene sine.
– Jeg synes ikke strukturene for ansatte i helsevesenet tar ut det beste i å være en hjelper og vise omsorg, sier hun. – Hva mener du med det? – De opplever også krav og krysspress. Når omsorgen blir profesjonalisert, blir det ofte lite omtanke. En gang ble broren min skrevet ut fra institusjonen han var på, og sendt hjem med T-banen med ni plastposer i hånden. Hvor er omsorgen i det? Da hun og broren lanserte filmen «Indian Summer», sa hun at det var ikke en «det går bra til slutt-film».

– Det er vel ikke denne heller, eller hele «Making Sense Together»?

– Vi får se hvordan det går, sier hun og smiler forsiktig. I høst skal hun vise kortfilmen så mange steder som mulig.
– Dokumentarer utvikler seg, det bør være noe håp. Da jeg besøkte et behandlingssted utenfor Oslo nylig, merket jeg en ny holdning, en annerledes atmosfære. Det var mye aktivitet der, slik at man ikke blir sittende alene inne på rommet sitt hele dagen. Det gir håp. Den iscenesatte historien skal ende med håp, tror jeg. Håp er en viktig ting, det er så viktig for helsen.

Vi går tilbake til vareheisen, og Ellen Ugelstad låser opp ståldøren. Døren i første etasje er trolig åpen. •