- Ansvarsfraskrivelse kan være en grei løsning, men historisk er det galt når vi sier at andre ikke er som oss, sier Arnhild Lauveng.(Foto: Paal Audestad)
For ti år siden kom Arnhild Lauvengs «I morgen var jeg alltid en løve» om å være innlagt med schizofreni-diagnose og om å bli frisk. Da boken hennes kom i 2005, var det mange som stilte spørsmål om sannheten ved den: Går det virkelig an å bli frisk av schizofreni?
– Det spørsmålet møter jeg ennå, forteller Arnhild Lauveng, som nå er spesialist i klinisk psykologi, holder på med doktorgrad og er en mye brukt foredragsholder.
– Noen steder jeg har holdt innlegg, har jeg fått kommentarer, både «jeg ser at hun ikke er frisk ennå» og «hun har jo aldri vært syk», til og med på samme konferanse.
Bøker og studier
Vi møtes på en kafé i Oslo sentrum, nær ett av stedene Arnhild Lauveng jobber. Hun trenger ikke bes to ganger før hun forteller på løpende bånd om positive forandringer de siste ti årene, om at man ikke lenger legger syke personer på åttemannsrom, om brukerperspektivet som har fått tyngde, om mangel på langtidsplanlegging og sammenheng i Nav, om at den første boken hennes er oversatt til mengder av språk – særlig er den populær i Øst-Europa – og om hvor viktig det er med verdighet. Hun snakker engasjert og overbevisende helt til hun plutselig avbryter seg selv og sier:
– Men du har muligens et par spørsmål?
Tur i bånd
Det er vanskelig å ikke spørre om Arnhild Lauvengs tid som syk, selv om hun har beskrevet den i bøker og foredrag. Etter utgivelsen holdt hun flere innlegg, og hun fortalte historier fra sykehusoppholdet som ikke var nevnt i boken. Én av dem var da hun gikk tur i Oslo sentrum mens hun ble holdt i bånd av to pleiere. Hun viste frem lærremmen, og avsluttet historien lakonisk med «dette er ikke brukermedvirkning». Er det flere historier hun ikke har fortalt?
– Alle historiene er fra samme tid, men jeg velger etter det jeg synes passer til den enkelte forelesningen. Forskjellig publikum tåler og trenger å høre forskjellige ting. Nylig foreleste jeg på Politihøgskolen, i en sal med 200 uniformerte studenter. Jeg ville nok ikke klart det i begynnelsen.
– Hva sa du til dem?
– Jeg prøvde å gi en forståelse av hvordan det er å være syk, hvordan man tenker i psykose, og å gi en forståelse av den redselen som ligger i bunnen av psykosen, hvordan politiet kan skape trygghet – eller hvordan de ikke gjør det. Det er spesielt at en så stor gruppe blir møtt av politiet i stedet for helsearbeidere når de blir syke. Man kan heller ikke kreve av politiet at de skal ha helsefaglig utdanning.
– Har du blitt hentet av politi?
– Altfor mange ganger! Det satt langt inne å snakke om det. Mange politifolk er flinke, og noen er redde og roter det til og opptrer til og med krenkende. Jeg følte at jeg ble arrestert, men jeg trodde jo at jeg var en djevel, så jeg syntes det var naturlig.
(Foto: Paal Audestad)
«Det gjør vondt som liten å se pappa dø, skritt for skritt.»
Seksten år
Arnhild Lauveng var 16 år første gang hun ble innlagt. I boken skriver hun at hun ikke kan si nøyaktig hvor lenge hun var syk, for det tok flere år å gli inn i sykdommen og flere år å kave seg ut av den igjen. Hun beskriver rotter og ulver som var ute etter henne, og stemmen i hodet, «Kapteinen» som bestemte alt hun skulle gjøre, som nektet henne å spise og som straffet henne for at hun var for lat. I ti år var hun innlagt.
– Hvorfor hentet politiet deg?
– Jeg stakk av fra psykiatrisk avdeling og dro hjem til mamma. Noen ganger ble jeg hentet av politiet fordi jeg hadde «suicidal atferd i offentlige rom». Det betyr at jeg sto på broer og truet med å hoppe. Jeg hadde ingenting imot at politiet tok seg av meg, men en gang var en psykolog med som holdt meg i hånden i bilen og fulgte meg helt til jeg var innlagt. Det var helt perfekt. Senere har jeg også vært med politiet på innleggelser som psykolog.
Redd for snø
Da Arnhild Lauveng var liten, fikk faren hennes kreft. Arnhild tok det tungt, og hun er veldig opptatt av barn som pårørende.
– Vi har så vidt begynt å forstå at psykisk syke har barn. Barn trenger to typer hjelp fra voksne: noen å snakke med og noen som gjør voksenting, det vil si kjører til fotball og lager matpakker og slikt.
Barn bekymrer seg for konkrete ting, påpeker hun.
– I fjor kjøpte jeg meg en snøfreser. Da jeg brukte den for første gang, gikk det opp for meg hvor redd jeg var for snø som femåring. Hver gang det snødde, var jeg redd for at det ville være for mye til å kjøre pappa hvis han måtte på sykehuset. Det var aldri noe problem, og vi snakket ikke om det. Men som barn bekymrer man seg for ting voksne ikke tenker på.
«Tidligere psykisk syk»
Da hun var innlagt, tenkte hun at livet var slutt, forteller Lauveng. Men så hadde hun denne drømmen om å bli psykolog.
Hun ble som kjent psykolog, men hun ble ikke bare det, hun ble «tidligere schizofren psykolog».
– På internasjonale konferanser hvor jeg har holdt innlegg, har jeg blitt satt i gruppe med tidligere psykisk syke. Når jeg er i faglige sammenhenger, vil jeg bli møtt som fagperson, ikke «hun schizofrene psykologen». Min fortid vil alltid være en del av meg, det er ikke et kjempeproblem. Men for andre som er på vei ut av sykdommen, skaper det et problem at vi aldri kommer videre.
– Handler det om å tro på hverandre?
– Det handler om angst og smerte. Det gjør vondt å se andre lide, og samtidig kjenne avmakten fordi man vil jo hjelpe. Det gjør vondt som liten å se pappa dø, skritt for skritt. Behandlerne kjenner den samme avmakten.
«Jeg kan stå for å være manipulerende og kverulerende fordi jeg ønsker å oppnå forandringer.»
Flere historier ut
– Hvis vi sier til pasienter «du er ikke som meg», blir det lettere å takle den angsten du har, og det blir enklere å føle at dette gjelder ikke meg. Ansvarsfraskrivelse kan være en grei løsning, men historisk er det galt når vi sier at andre ikke er som oss, sier Lauveng.
Hun smiler og ser litt overbærende ut, kanskje på vegne av alle som har møtt de samme holdningene.
– Er vi ikke kommet litt lenger tross alt? Føler du ikke at du har bidratt mye med dine bøker og foredrag?
Lauveng rister på hodet.
– Vi må ha flere historier ut. Både fordi det er vanskelig å ha fordommer når du kjenner folk, og fordi muligheten til god behandling blir dårligere uten. Da jeg var liten, var det unger i gaten som ikke fikk leke med meg, fordi foreldrene trodde kreft var smittsomt. Kreft var dødelig og uvanlig. I dag kan du ikke distansere deg fra kreft, det er ikke automatisk en dødsdom, og den har mindre stigma.
Det som hjelper
Lauveng er doktorgradsstipendiat i psykologi, og hun er opptatt av hva som faktisk hjelper ved alvorlig psykisk lidelse.
– Langvarige, stabile relasjoner hjelper. Ved riktig bruk hjelper selvstyrte døgnplasser, og at man har kontroll over sin egen tilværelse. Dette visste vi egentlig allerede på 50-tallet etter forsøk med rotter, det er ikke noe nytt, smiler hun.
– Men det mange opplever i dag, er det vi vet ikke hjelper: ensomhet, isolasjon, mangel på relasjoner, mangel på kontinuitet og mangel på kontroll. Mange opplever også at hver gang man viser framgang, blir man straffet for det. Altså når man blir litt bedre, forsvinner hjelpen. Det trengs egentlig ikke noe forskning på dette, vi ser at det som virker, blir nedlagt mange steder.
– Det er kanskje fordi de bevilgende myndigheter ikke ser resultater?
– Noen ganger lurer jeg på om psykisk lidelse smitter, om pasientenes skam smitter på oss. Vi som fagfelt burde rette ryggen oftere og si nei, dette går vi ikke med på. Det tar lengre tid å bli frisk.
Verdighet og fordom
Nå er Arnhild Lauveng inne på det hun er mest opptatt av igjen. Da snakker hun lavere og fortere.
– De siste årene virker det som forakten for svakhet er blitt større. Jeg synes jeg ser mer forakt for den som faller utenfor.
– Er enhver sin egen lykkes smed nå?
– Ja, og det er ikke sant. Jeg ble frisk. Riktignok jobbet jeg hardt for det, men jeg hadde også flaks. Ungdommene våre sliter seg ut. Vi har et kollektivt ansvar. Vi trenger mer empati, og det er alles ansvar, sier hun og ser litt ut i rommet. Hun snur seg igjen og sier:
– Jeg sier ikke at det er lett!
«Psykisk helsevern er full av forskjønnende omskrivninger.»
Bilder i språket
Barnebøkene hennes har begreper som drømmeløve, glemmefrosker og tankefisker. Egentlig er hun sykelig opptatt av språk, forklarer Lauveng.
– Psykisk helsevern er full av forskjønnende omskrivninger. Ta «beltefiksering», det betyr fastbinding. Vi lager omskrivninger som blir helt absurde. Et annet eksempel er «betydning av brukermedvirkning» – det betyr: Er det noen vits i å høre på hva pasienten sier?
Hun bruker av og til rødblyanten når hun leser avisen.
– Jeg kan bli helt fra meg når folk sier noe feil på radio. Det er så viktig med presisjon. Virkeligheten skapes med de ordene jeg bruker. Å ha schizofreni eller å være schizofren – det er en hel verden av forskjell. Den første prisen jeg fikk var Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern. Den fikk jeg for min «vedvarende evne til å virke forstyrrende.» Det sto også i journalene mine. En forsker er «undersøkende og kritisk», en pasient «kverulerende».
– Er du blitt kalt det?
– Å ja! Det gjør ikke noe. Jeg kan stå for å være manipulerende og kverulerende fordi jeg ønsker å oppnå forandringer. Manipulere betyr å lede ved hånden på gresk, det ble brukt om å lede tilhøreren gjennom et logisk resonnement. Når pasienter gjør det, kalles det hersketeknikk.
På samme måte setter hun spørsmålstegn ved det grunnleggende psykisk helse-språket:
– Er vi sikre på at sykdomsmetaforen er den beste? Tenk om vi kunne bruke læring i stedet, og arbeide for å styrke identiteten. Man mister seg selv når man har psykose. Jeg satt på isolat i ti uker. Mye av tiden brukte jeg på å tenke over hva om dette var læring, å lære å bygge opp identiteten sin igjen? Jeg tror det finnes bedre løsninger enn den medisinske modellen.
– Det er en komplisert forandring å starte på?
– Livet er vanskelig. Hvis vi tror det skal være lett, roter vi det til. Ofte gjør det vondt, og det blir ikke alltid som vi vil. Men vi må bare gjøre det beste ut av det.Hun stopper opp litt.
– Det viktigste er verdier. Vi må ikke lage et skille mellom verdige og uverdige liv!•
Publisert: 28.04.2016
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!
