Det blir ikke hull …

Uten tenner tilbakedannes kjevekammene, og underansiktet blir lite og innsunket. Selv uten at vi åpner munnen, vil det være tydelig at tennene ikke er der. Tap av enkelttenner, store kariesangrep (hull) eller manglende biter eller misfarging blir veldig synlig for andre når vi smiler eller snakker.

Utseendet et statussymbol. Det inkluderer et hvitt og fint smil. Vi blir møtt mer positivt av andre hvis det ser ut som vi tar godt vare på oss selv fysisk sett. Mennesker med dårlig tannstatus blir ofte møtt med fordommer om å være mindre disiplinerte eller mindre vellykkede. Å søke jobb eller få seg venner kan være en stor utfordring med innsunket underansikt eller et par brune tenner i munnen.

Tannhelsetjenesten er i begrenset grad en del av den ordinære helsetjenesten, men helsemyndighetene har bestemt at det offentlige skal bidra for dem som ikke er i stand til å ta ansvar for egen helse. Barn opp til 18–20 år får gratis tannbehandling. Det samme gjelder eldre mennesker på sykehjem. Også hvis du pådrar deg en varig sykdom som går ut over tannhelsa, har den offentlige tannhelsetjenesten et ansvar. Hvis du er voksen og frisk, må du klare deg selv. Mange som er syke, bli heldigvis friske igjen.

Jeg har arbeidet i psykisk helsevern i mange år. Personer innlagt i institusjon på grunn av psykisk lidelse eller rusmiddelrelaterte lidelser, kan få dekket tannbehandling under innleggelse dersom de har kontakt med spesialisthelsetjenesten over tre måneder og har hatt problemer med ivaretakelse av munnhelsa i over ett år. Det er fint. Min erfaring er imidlertid at hos de aller sykeste kommer ikke ivaretakelse av tennene så høyt på lista når lidelsen er på sitt mest plagsomme.

Hvis du strever med å finne krefter til å leve, eller stemmer i hodet plager deg dag og natt, blir ikke det å pusse tennene regelmessig en prioritet. Jeg synes ikke det er så vanskelig å forstå. Medisiner og kosthold påvirker også tannhelsa, og mange som er innlagt, har i begrenset grad mulighet til å påvirke disse faktorene. Å komme seg ut av avdelingen for å dra til tannlegen er kanskje heller ikke mulig å få til. Oppsøkende tannhelseteam er ikke vanlig, og kapasiteten i offentlig tannhelsetjeneste er begrenset. Når det er ett til to års ventetid for behandling på kontoret, sier det seg selv at å bruke en eller en halv dag på å besøke en pasient som er innlagt, blir vanskelig.

Etter å ha vært innlagt for behandling av en alvorlig psykisk lidelse over tid, er det derfor ikke helt uvanlig å ha sykdom og skader på tennene. Så lenge du holder deg syk nok til å beholde diagnosen, har det offentlige et ansvar – selv om du som sagt kanskje må vente et år eller to med å få hjelp. Hvis du derimot blir frisk, er du overlatt til deg selv og din egen lommebok.

Tenk deg at du er frisk av en alvorlig depresjon. Du har vært innlagt i sykehus i fem måneder. I løpet av de månedene har du fått flere store hull i tennene, noen tidligere fyllinger har falt ut, og du har fått betennelse i røttene på et par tenner. Før utskrivelsen var du heldig og fikk time hos en tannlege i det offentlige. Fire tenner stod ikke til å redde og ble trukket. Du har heldigvis ikke smerter lenger, og depresjonen er borte.

Nå kan du gå til din egen tannlege igjen. Du ønsker gjerne å få erstattet de fire tennene som er borte fordi du gjerne vil se ut som deg selv igjen. Du vil tilbake på jobb, og du har lyst til å treffe venner igjen. Men helst uten gapende tomrom etter tenner som ikke er der mer. Siden sykdommen din ikke er «varig», faller du ikke lenger inn under refusjonsordningen, og du må betale selv. Dyrt. Hvor er tannfeen når vi virkelig trenger penger for mistede tenner? Ikke i helsemyndighetene i Norge i hvert fall. •