Målestokk

Godt gjemt inne i alle disse skrytebildene er det imidlertid noen uskarpe, grå felt. Gjelder denne omfattende omsorgen alle? Forfatteren Lars Saabye Christensen som er intervjuet i dette nummeret, peker på den store motsetningen mellom at vårt land i dag er blant verdens lykkeligste nasjoner, samtidig som det selges enorme mengder såkalte lykkepiller. Regnskapet går ikke opp, som han sier.

En annen yngre skribent, Abdirahman Hassan, peker på det samme, i sitt miljø. Han skrev leserinnlegget «En ensom students historie» i landets største tabloidavis. – Å være psykisk syk bør være normalt å snakke om, både blant gutter og innenfor minoriteter, sier han til Psykisk helse.

Disse grå, uskarpe, mørke feltene er alt det vi ikke snakker om, alt det velferdssamfunnet ikke favner: ensomhet, manglende tilhørighet, følelsen av å ikke strekke til, følelsen av å være ekskludert, av å være annerledes, av å stå utenfor, og opplevelsen av å slites mellom ulike krav som i virkeligheten er umulig å oppfylle. Psykisk uhelse er både årsak og virkning, regnskapet går ikke opp. Vi kan ikke tro at vi skal gå uskadet gjennom livet, eller at vi aldri skal få fysiske eller psykiske problemer. Men vi kan legge til rette bedre slik at når man får behov, kan man også få den hjelpen man trenger. Vi kan legge til rette slik at unge studenter ikke skal få spiseforstyrrelser av ensomhet og overveldende krav fra alle hold. Erkjenner vi at vi ikke har det samfunnet vi egentlig ønsker oss, kan vi høre på en byråkrat i kommuneadministrasjonen: Vend blikket mot fortellinger fra andre miljøer enn vårt eget, ta inn erfaringer gjennom tv, film, musikk og litteratur, sier Zeshan Shakar i dette nummeret av Psykisk helse. Målestokken på et godt samfunn er ikke høy skåre på lykkeindeksen, men en visshet om at man ikke faller utenfor når man ikke er best i klassen, ikke klarer å møte alle krav, og ikke krysser av på «lykkelig» i skjemaet. •