- Menn får ikke vise at de sliter

Vitnemålet fra videregående viste en rekke seksere. Abdirahman Hassan hadde store drømmer. Han ville bli Norges første diplomat med somalisk bakgrunn. Hassan, som bodde på Tøyen i Oslo, reiste til studier i Trondheim med store forventninger, men noe skjedde. – Plutselig var jeg alene i en by omgitt av fremmede. Det var en stor overgang fra videregående til universitet. Jeg følte på ensomheten. Jeg hadde noen mennesker rundt meg, men jeg var ikke en del av gjengen, forteller Hassan, en høy og blid 20-åring i dag. Vel tilbake i Oslo jobber han nå som journalist i studentavisen Universitas, og han tar fatt på journalistikk-studier til høsten. Han har markert seg som samfunnsdebattant, og i antologien Kjære bror har han skrevet om sin historie som psykisk syk med minoritetsbakgrunn. Psykiske problemer er et tabu i mange innvandrermiljøer, spesielt for menn. Forskning viser også at selvrapporterte psykiske plager er mer utbredt blant immigranter. – Mannen skal klare alt og ikke vise tegn til svakhet og sårbarhet, sier Abdirahman Hassan.

Boka Kjære bror, utgitt av tenketanken Minotenk, retter søkelyset mot bredt sammensatte problemer i den mannlige delen av minoritetsbefolkningen. Patriarkatet i en del miljøer rammer menn så vel som kvinner. Påstanden er at mens jenter med innvandrerbakgrunn tar høyere utdannelse, griper ordet i samfunnsdebatten og heies fram av storsamfunnet, blir guttene hengende etter. Guttene er svakere på utdanning, de blir sett på med mistenksomhet som undertrykkere og opprettholdere av æreskontroll. Men gutter er også ofre for negativ sosial kontroll, ifølge bidragsyterne. Unge menn føler seg i skvis mellom foreldrekulturen og den norske kulturen. De sosiale kodene stemmer ikke overens. Hvilken tilhørighet skal guttene strekke seg etter? Religiøse og kulturelle verdier fra innvandrernettverket eller de verdslige normene fra det norske storsamfunnet? Det kan være vanskelig å finne identiteten sin. For Abdirahman Hassan ble det vanskelig å møte den norske studentkulturen. De sosiale kodene kretset mye rundt festing og rus. Som muslim ville han ikke drikke alkohol. – Jeg kjente mer og mer på et drikkepress. Jeg kjente på ensomheten om kvelder og i helger. Jeg ble ikke invitert til sosiale arrangementer. Jeg tenkte: «Liker de meg ikke? Fordi jeg ikke drikker alkohol?», forteller Hassan. Ensomheten ledet til angst og spiseforstyrrelser. – Når jeg jobbet hardt, glemte jeg å spise. Jeg hadde ikke appetitt og raste ned i vekt. Familien var bekymret. Jeg var 1,95 høy og veide 50 kilo. Jeg fikk angst av å spise ute, hvor folk kunne se på meg. Hvis jeg ble spurt om å være med og spise, sa jeg at jeg ikke kunne spise fordi jeg var syk, eller at jeg hadde spist allerede. Jeg unngikk å spise mat, og trodde det var normalt, sier Abdirahman Hassan.

En tidlig forsommermorgen skinner sola skinner sterkt over Rådhusplassen i Oslo. Forfatter Zeshan Shakar har tatt klassereisen, fra oppvekst i blokk på Stovner, til mastergrad, byråkratjobb i Rådhuset og nå status som suksessforfatter. Ungdomstiden i Tante Ulrikkes vei ble inspirasjonen til romanen med samme navn, som har gitt ham Tarjei Vesaas-prisen. Denne våren har Stovner vært mye omtalt på grunn av uro i ungdomsmiljøet ved lokale skoler og steinkasting på natteravner. I boka Kjære bror har Shakar skrevet en skjønnlitterær tekst om en ung mann med minoritetsbakgrunn som sliter med skammen ved å være deltidspappa, ved å ha en datter med en dame han ikke er gift med. Den unge pappaen unnviker å fortelle om sitt eget barn til venner, familiemedlemmer og kjente. – Det er fint å kunne gjemme seg bak en skjønnlitterær tekst, sier Shakar med et smil, han sitter under parasollen på en utekafé og kveler noen gjesp. Han er småbarnsfar og tatt av middelklasselivet med fremgang og stappfull avtalebok. – Men det var en problematikk jeg kjente til, absolutt. Jeg har en datter på 12 år, som jeg er deltidspappa for. Noen ganger kan man fortelle om vanskelige ting gjennom en fiksjonstekst.

Shakar har norsk mor og pakistansk far, og kjenner til skvisen mellom de to kulturene, selv om han er mer «norsk» enn karakterene han skriver om i Tante Ulrikkes vei – to 2. generasjons gutter fra det pakistanske miljøet. Den ene skoleflink og veltilpasset, den andre skolesvak og urolig. Shakar er opptatt av blikket minoriteter har på seg hele tiden, fra det norske storsamfunnet, men også internt i innvandrermiljøene. – Det er et krysspress av forventninger fra ulike leirer. Det finnes et bilde av at minoritetsmenn opprettholder skam og æreskultur, men de bidrar til bildet også. Man er både offer for andres blikk, samtidig som man opprettholder det selv. – Er det noe samfunnet kan gjøre med dette blikket, og bildet? – En medisin er at folk fra Groruddalen gjør det jeg har gjort: komme med sine egne fortellinger. Gjennom ulike kulturuttrykk som musikk, film, tv, teater, bøker. Når det gjelder litteraturen, så er den veldig middelklassedominert. Det gir lite nyanserte perspektiver. Det skrives forskningsrapporter, men de er lite tilgjengelige. I Shakars roman kommer vi rett inn i leiligheten til de pakistanske familiene han skriver om. I den ene er det en mor som ligger på sofaen hele dagen, det er rot overalt, og en lillebror tisser i sengen hver natt. Faren er borte. Boka er like mye en fortelling om klasse. Forfatteren ser på sin egen roman som et dystert perspektiv på polarisering mellom minoriteter og norsk kultur, men i virkeligheten er han ganske positiv til utviklingen.

– Når artister som Hkeem fra Stovner kan vinne Spellemannsprisen med en låt som handler om hvordan det er å ha på seg blikket utenfra, så gjør det meg optimistisk. Og når Karpe Diem appellerer til mange med tekster om identitet, stereotypier og krysspress. De negative kreftene som er i sving, representerer ikke alle. Det store flertallet er i grunnen en ganske nyansert gjeng, sier Shakar og fortsetter: – Et annet sunnhetstegn er de interne debattene som foregår i det norsk-pakistanske miljøet nå, og den tas offentlig. Det er mye som går i riktig retning. Vi skal ikke undergrave at minoritetsbakgrunn gir utfordringer, men samtidig må vi regne med at det tar litt tid. Det er ofte det kjedelige svaret: Ting tar tid. Kravet i dag er omtrent at du skal være integrert fra du går av flyet på Gardermoen, sier Zeshan Shakar.

Tiden er et tema også for Emine Kale. Hun er rådgiver i Nakmi, Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse, som nå er blitt en del av Folkehelseinstituttet. Kale er også klinisk psykolog og har hatt mange pasienter med minoritetsbakgrunn, og hun er selv fra Tyrkia. Doktorgraden hennes handlet om kommunikasjonsbarrierer i helsearbeid med immigrant-pasienter. – Leger har ofte ikke nok tid til å sitte og høre på pasienter som strever med språket og snakker gebrokkent norsk, sier Kale. Fra sitt eget arbeid som psykolog kjenner hun godt igjen at mange menn med innvandrerbakgrunn føler seg stigmatisert fordi de oppfattes som potensielle kvinnemishandlere, eller ikke gode nok fedre.

– Flere jeg møter er i krise – i familiekriser og barnefordelingssaker. Jeg får høre at de opplever fordommer, bare fordi de er menn med innvandrerbakgrunn. De føler de er skyldige inntil de beviser at de er uskyldige, sier Kale. Problemet ligger i utfordringer mannsrollen møter i land som Norge hvor likestilling og feminisme står sterkt. – Norge har vært gjennom likestillingskamp i mange år. Menn som har bakgrunn fra kulturkretser hvor patriarkatet er hovedregelen og menn har hovedrolle i familien, må omstille seg mye fortere. Noen kan føle at mannsidentiteten deres blir truet. Det er smertefullt og skaper spenninger i familier, sier Kale. Hun er opptatt av at menns psykiske helse må tas mer på alvor, ikke minst minoritetsmenns. – Fastleger bør være lydhøre og utforske mer systematisk også menns mentale helse. Det kunne vært en kampanje rettet mot helsepersonell! Hvis man strever med språket, vil man ikke kunne formidle psykiske plager, med mindre legen har god tid og er sensitiv overfor pasientens verbale og ikke-verbale hint. Vi så, i forskningen, at legene ikke var så gode til å utforske og oppfatte bekymringene til de pasientene som ikke snakket flytende, sier Emine Kale.

En dag i studentboligen i Trondheim kjente Abdirahman Hassan at han ikke kunne puste, at han hadde vondt i hjertet. – Familien sa: Du må få hjelp! Men det var flaut å skulle oppsøke hjelp. Det var som et stort tabu. – Religion betyr mye for deg, fant du støtte i den? – Jeg søkte tilflukt og styrke i Gud. Jeg kunne sitte i flere timer og be om tilgivelse. – Tenkte du at de psykiske vanskene var noe du fortjente? – Jeg tenkte at de kom på grunn av meg selv, at det var min egen feil. At hvis jeg hadde vært en bedre muslim, ville jeg ikke hatt det så vondt. Nå tenker jeg at psykiske problemer må normaliseres i muslimske miljøer. Det heter at «så lenge du går til imam, eller ber, skal du bli frisk». – Følte du at du fikk trøst hos Gud? – Noen ganger, men noen ganger ikke, sier Hassan. Vendepunktet kom en natt han ikke fikk sove, men lå og grublet. – Jeg tenkte på noe jeg hadde lest, om at ensomhet blant studenter var utbredt. At det er så liten åpenhet, og at ensomhet er tabu. Så tenkte jeg at hvis jeg kan være åpen om mine problemer, kanskje andre kan kjenne seg igjen? Jeg skrev et innlegg til VG om hvordan jeg hadde det.

Det som hadde vært stengt inne, slapp ut. Abdirahman Hassan skrev «En ensom students historie» i landets største tabloidavis. At han følte ingen forsto ham, at enten måtte man være som de andre, eller så var man utenfor. At det var drikkepress i det som skulle være Nordens største studentby, at han aldri ble invitert på noe. At en medstudent spurte om han solgte hasj, siden han kom fra østkanten i Oslo og var somalier. At han skjulte nederlagene og fordommene han møtte og løy for sine nærmeste om at han hadde det bra. – Det var ting jeg bare hadde fortalt til de aller nærmeste. Nå ville jeg være åpen til alle de som kjente meg. Jeg var nervøs for hvordan reaksjonene ville bli. Men jeg angrer ikke i det hele tatt! Å være psykisk syk bør være normalt å snakke om, både blant gutter og innenfor minoriteter. Jeg fikk støtte fra personer jeg aldri hadde trodd ville gjøre det. Det mest givende var studenter på min egen alder som sa de slet med liknende problemer. Det viser hvor utbredt ensomhet er, sier Hassan. Noen var likevel kritiske og sa at det han skrev, ikke stemte med inntrykket de hadde av ham. – Men hvordan kunne de vite hvordan jeg følte? sier Hassan. Andre mente han svartmalte Trondheim som studentby, men det var ikke hensikten. Han skyldte ikke på noe. – Det var ikke noens feil at jeg hadde det sånn.

Omsider oppsøkte studenten hjelp og fikk behandling hos psykolog. Det hjalp, og i dag regner han seg som frisk. Men det første tabuet, ensomheten, har ledet ham til det neste: skammen rundt psykisk sykdom hos minoritetsmenn. I bidraget sitt i boken Kjære bror går han hardt ut mot noen minoritetskulturer. «Psykiske lidelser blir sett på som et vestlig fenomen, og mennesker med psykiske lidelser blir omtalt som mennesker med svak tro», skriver han. Empati og følelser står svakt, og særlig menn får ikke lov til å vise at de sliter. – Tabuet knyttet til psykisk helse er ikke bare et minoritetsspørsmål, men et generelt samfunnsproblem. Kultur er likevel en vesentlig del av problemet. At mannen skal være tøff og klare alt, både farsrollen og sønnerollen, er slik. Svakhet forbindes med kvinner. Men problemet er også helsevesenet. Et vesentlig hinder er språk, misforståelser i kommunikasjonen, sier Hassan. Han mener det mangler tilstrekkelig flerkulturell kompetanse, og at det er en viktig årsak til at minoriteter oppsøker helsevesenet i mindre grad enn etniske nordmenn. Abdirahman Hassan bruker ressursene sine til å hjelpe andre med minoritetsbakgrunn til å heve stemmen i samfunnsdebatten. Unge mennesker kommer til ham og spør hvordan de kan skrive meningene sine i avisene. – Ble du frisk av å være åpen? – Jeg føler ikke lenger at det er flaut å snakke om psykisk helse. Åpenheten har gjort meg friskere, siden jeg ikke behøver å gjemme meg bak en fasade lenger.

Forfatter Zeshan Shakar må straks tilbake på jobb. Rådhuset rager i bakgrunnen, der han har kontoret sitt. – Hvordan tenker du unge menn med innvandrerbakgrunn kan få utviklet identiteten sin på en bedre måte? – Må man ha én identitet? Du trenger ikke det. Du har kanskje konservative foreldre som er redd for at du skal bli «for norsk», og nordmenn som sier «Nå må du bli norsk». Du kan være begge deler. Jeg har levd hele livet med to eller flere identiteter, og det er ikke en trussel mot noe som helst. – Men det kan likevel være et problem å håndtere de ulike sosiale kodene? – Ja, men det er like gjerne en klassegreie. Det er for eksempel utrolig mange små og store sosiale koder du skal beherske i middelklassen. – Har du noen eksempler? Forfatteren tenker seg om. Nevner at det hersker en sunnhetskultur i middelklassen. At ved lunsjbordet snakkes det helst om ski og friluftsliv. – Det er ingen på jobben som spiser kebab, for eksempel. •