Dronning og drage

Der er hun, like ved heisen i det store resepsjonsområdet inne i hotellet. Damen med kort hår som går der i kordfløyelsbukser og genser. Det er først når man kommer helt innpå at det kjente ansiktet til Kim Friele synes. Smilet, som får rynkene til å spille i ansiktet hennes, lyser opp. Hun, som var den første offentlig kjente homofile, og som gikk i spissen mot diskriminering, er både barsk og elskverdig. Vi skal sitte i baren, jeg spør om hun vil ha Farris eller kaffe. – Nei, jeg vet hva jeg skal ha, for jeg har reist med tog i tre-fire timer, sier hun og traver ned til bardisken og kjøper seg et glass øl. Hun har kommet med tog fra Geilo, og har travle dager i Oslo foran seg. – NRK ringer klokken 17.00, de skulle ringt klokken ni, men det gjorde de ikke, og så kommer det noen skoleelever klokken 18, sier hun.

I sommer meldte Friele seg ut i protest fra Landsforeningen for lesbiske, homofile og transpersoner (LLH). – Kommer du til å melde deg inn igjen? – Jeg tviler på det. Jeg jobbet som generalsekretær i den organisasjonen i 28 år, helt til jeg ble statsstipendiat. Men nå er det min barnebarn-generasjon som holder på. Det er flere flinke damer der, men som helhet er organisasjonen blitt så avhengig av offentlige midler at de ikke tør å gå med brystkassen inn i fremtiden. De mangler dristighet. Frieles slepne bergensdialekt stopper opp et øyeblikk. – Det har ikke vært noen skikkelig debatt i organisasjonen om kirkelig vigsel. Allerede for 20 år siden hadde jeg en kronikk i Dagbladet om at kirken ikke bør ha vigselsrett, fordi en vigsel er en kontrakt mellom to parter, og jus og religion må skilles. I stedet for å ta denne debatten hadde ledelsen en nettkampanje med krav om å få gifte seg i kirken. Hun ser oppgitt ut. – Det er en ulykke at ledelsen ikke tenker mer fremover, men bare er opptatt av å bli lik alle andre. Det er en sykdom i dag at jo likere du er, jo mer verdifull er du.

Ølglasset får stå i fred. – Verdier er ikke noe du plutselig kan ta av deg og legge på fortauet, og så ta dem opp igjen. Du må stå i det hele tiden. Derfor syntes jeg det var rystende av regjeringen å ikke ta imot Dalai Lama sist han var her. Han er et symbol på linje med Nelson Mandela. Så jeg nektet å gå i mottakelsen som Erna Solberg hadde i anledning Europride. Jeg har vært så heldig å få være med i fem tiår i kampen for likestilling. Vi hadde ikke fem øre i godtgjørelse i de første tiårene. Vi levde i en skjult verden, i dag er det åpenhet, og det er bra. Men noen tror at det som er kjempet fram, vil vare til evig tid, og forstår ikke at det man har vunnet, kan man miste. De er så opptatt av å feste og feire med fjær og ballonger og stas. Jeg synes man skal ha litt debatt også. Det gnistrer i blikket hennes. - Jeg savner engasjement for funksjonshemmede. Det er så lite solidaritet, og man ser ikke at ting henger sammen. I dag sier man: de enslige, de funksjonshemmede, de prostituerte. Det er om å gjøre å være konform. Ja, vi har det godt, takket være at noen gikk foran. Men det har kostet.

Kim Friele jobbet i forsikring da hun var ung. I år 2000 ble hun ridder av St. Olav, 1. klasse. Det var på en måte kroningen som skjedde da. Da hun var ung, var hun i debatt med psykiatere. Homofili var en psykiatrisk diagnose. – Den dag i dag kan du leve med avsløringsangst i en liten bygd eller i et spesielt trangt miljø, og du kan bli mye dårligere psykisk enn hvis du hadde levd i et tolerant samfunn. – Hva kom det av at psykiatrien så på homofili som sykdom? – Det kom av synet på seksualitet. Tilbake til 1800-tallet ble all sex som ikke var ren forplantning, sett på som syndig. I alle år har kvinner blitt ansett for å være uten seksuell lyst, så det var sex mellom menn som var straffbart fram til 1972. Kvinner var usynliggjort, det var regnet som uhørt at kvinner kunne være lesbiske. Det var også straffbart å bo sammen uten å være gift fram til 1972. Psykiaterne var produkt av sin tid og forklarte homoseksualitet med at man var blitt slått av mor, eller var yngstebarn eller eldstebarn, og slike ting. Det hørtes vitenskapelig ut, men hadde ingenting med vitenskap å gjøre. De gjemte sitt verdisyn bak den hvite frakken.

– Du har sagt at du egentlig kjempet for deg selv? – Ja, jeg ville ikke finne meg i det. Jeg tror ikke noen står på barrikadene bare fordi de er snille mot andre. Man innser at dette gjelder ikke bare meg, og sånn må det være i kampen for funksjonshemmede og eldres rettigheter også.

Hun har små perler i ørene, og på lillefingeren en signetring i gull. Den røde leppestiften er vasket vekk i løpet av en time. Egentlig heter hun ikke Friele, men Wilhelmsen, og kommer fra en skipsrederfamilie i Bergen. – Det opprinnelige slektsnavnet er skotsk, det er Brecklef, det var en klan i Skottland. Jeg har til og med våpenskjoldet hengende over sengen. Jeg var gift i kort tid med en som het Friele. – Hvordan var oppveksten din? – Jeg og min bror hadde det moro og fikk leve ut vår frie fantasi. Det eneste som ikke var lov, var å være sur. Da ble jeg sendt i vedboden. Jeg hadde en trygg og god barndom i Fana utenfor Bergen. Under krigen var det fint, i den forstand at vi alle satt i samme båt. Vi hadde kjoler sydd av gamle gardiner. Jeg reflekterte ellers aldri over at vi var rikere enn andre, for far var like hyggelig mot ølkjøreren som mot folkene på kontoret. Jeg er ikke opplært til snobbethet, det var stor takhøyde hjemme. – Og de tok det pent da du fortalte dem at du er lesbisk? – Mor bød ikke inn til fest for å feire det, men hun tok det pent. Far, som alltid hadde vært opptatt av å imponere enker og faderløse, sutret litt over at det ikke ble barnebarn, men jeg hadde lært hjemme at når du har respekt, så har du også lov å kreve respekt selv. Jeg lot ikke foreldrene mine få lov til å lage et problem av dette. Hun sier det siste med ettertrykk. – Jeg har vært privilegert på alle områder. Men det handler ikke bare om det, det handler først og fremst om stoffet i deg selv. Det har vært mange sterke kvinner i min slekt, særlig på morssiden, sier hun.

For 37 år siden traff Kim Friele daværende stortingsrepresentant for Høyre, Wenche Lowzow, og mens Friele er helt sprek, har Lowzow vært mye plaget av sykdom de siste årene. Nå bor hun i omsorgsbolig på Geilo, mens Friele sitter igjen i hjemmet deres og med eiendommen på Haugastøl, der de bodde i en årrekke. – I flere år var Wenche på avlastning på sykehjemmet to uker og så hjemme tre uker. Jeg ble så bundet. Nå har jeg friheten til å kunne ringe en venninne i Oslo og spørre: – Skal vi gå i Operaen? Jeg har ikke mange venner på Geilo, men i Oslo og i Bergen har jeg det. Da kan jeg dra vekk fra Geilo i noen dager. Hun blir litt tenksom en stund. – Jeg lurte på om jeg sviktet da Wenche måtte flytte i omsorgsbolig, enda hun har det helt fint. Vi var alltid så gode samtalepartnere. Men jeg ser at det beste for henne er å være der hun er nå.

– Hva gjør du når du har tunge stunder? – Hvis jeg blir molefonken, som vi sier i Bergen, snyter jeg meg og tenker at dette blir du ikke bedre av. Jeg har lett for å tenke positive tanker. – Du er et bevis på at engasjement ikke forsvinner med årene? – Ja, men det er mitt gemytt, mitt liv, min identitet. Jeg liker litt spetakkel. – Er du skarpere i kantene nå enn før? – Tvert imot. Jeg var rimelig skarp da jeg traff Wenche i 1977, etter det ble jeg mye mykere. Jeg bærer preg av at det var viktig for meg å få rett. Det var det også! Kim Friele var i Arbeiderpartiet, mens Lowzow var i Høyre, og Friele vet hva Lowzow måtte tåle i det partiet. Hun sier at Lowzow ble skviset ut fordi hun var den hun var. – Så når noen nå sier at "Høyre alltid har vært rosa", så sier jeg fra. Høyres historie startet ikke i 1996. Jeg tar dem jeg, det er jeg nødt til. – Du er en gammel sirkushest? – Ja, jeg klarer ikke sitte stille. I dag ble jeg gjenkjent på toget. Det skyldes at jeg fortsatt innimellom opptrer på fjernsyn og i aviser.

Friele vil ut og ta seg en røyk, som hun på forhånd ruller i en gammel rullemaskin. Ølglasset er halvfullt, hun tar sats og skyller ølet ned. NRK har ringt, og snart kommer det skoleelever som skal intervjue henne til en oppgave. – Er det noe jeg blir deprimert av, så er det det jævla internettet. Alle trenger et miljø av kjøtt og blod. Unge har det ikke like lett over hele landet, og ikke voksne som har levd lenge i skjul, heller. Åpenhet er det beste, det avlaster den enkelte for et psykisk press. Redselen for å bli avslørt fører til angst, og angst dempes ofte med rus. Nå er hun mest opptatt av en god eldreomsorg for alle, uten at homofile skal måtte gå inn i skapet på nytt. – Ansatte bør huske på å si partner, ikke ektemann, og huske at ikke alle har barnebarn, sier hun. Hun sitter på en stol ved hotellveggen. – Det er mange i eldreomsorgen som gjør sitt aller beste, men de er for få. Det er underbemanning og for mange ufaglærte. Pårørende blir forsømt. Da Wenche var på sykehjemmet på avlastning, ropte de ansatte da de så meg komme: – Nå kommer dragen! For jeg sa fra, jeg, om at de ikke ryddet vekk middagsmaten, slik at avisene havnet i sausen, og slike ting. Pårørende skal ikke måtte jobbe når de kommer på besøk. Da skal det være trivelig. Kim Friele gliser litt når hun tenker på at de kalte henne dragen. Så slukker hun røyken, og går videre. •

Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.