Tvang: 18 år og ulovlig tvangsmedisinert i to år

Attenåringen kommer smilende opp bakken til parkeringsplassen på behandlings­senteret hvor han bor, en litt hustrig vårdag i mai. «Marius» har vært her siden september i fjor og nå har han akkurat trappet ned alle antipsykotiske legemidler. Han klemmer moren sin som kommer på besøk. Nesten to år i strekk har «Marius» vært tvangs­medisinert med antipsykotiske legemidler, uten at det har gitt bedring av schizofrenien som han er diagnostisert med. Etter fem måneders nedtrapping er han nå helt uten legemidlene. Å få avsluttet tvangsbehandlingen med legemidlene har vært en lang kamp for foreldrene. – Frem til han var 14 år, var «Marius» en vanlig sosial gutt, spilte fotball og gikk på ski. Han var kanskje veldig følsom, han var redd om natten og hadde en livlig fantasi, forteller moren, vi kaller henne «Anne». Av hensyn til attenåringen har vi gitt ham og moren fiktive navn i denne reportasjen. Foreldrene, som nå er skilt, vil gjerne stå fram, men «Marius» er ikke frisk nok til å ta stilling til det ennå.

– Da han var 13 år, så vi at han forandret seg. Han var generelt lei og uinteressert i å være med vennene sine, forteller faren, «Alex». – Han trengte hjelp og vi prøvde å kontakte hjelpe­apparatet. Vi var midt oppe i en skilsmisse og «Marius» fikk bo på en institusjon for unge med ulike utfordringer. Der fikk han ikke god nok oppfølging, sier «Alex». – «Marius» hadde en del utfordringer da vi kontaktet BUP, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, forteller «Anne». 14 år gammel ble han akuttinnlagt på BUPA, som er på Sogn i Oslo. BUP vest, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, kalte inn til møte, og hadde barnevernet med. Utenfor satt «Marius» alene og ventet. – Vi fikk to alternativer, enten akuttinnleggelse eller behandling med Risperdal. Ellers ville barnevernet ta fra oss omsorgen, forteller «Anne». Risperdal er et antipsykotisk legemiddel, som gis til personer med schizofreni eller bipolar lidelse, og noen ganger personer med alzheimer. – Han gikk på Risperdal hele den sommeren og ble helt ugjenkjennelig, sier «Anne». Vanlige bivirkninger av dette legemidlet er blant annet søvnproblemer, svekkede bevegelser, stive eller stramme muskler, langsom subbende gange, skjelving, sikling, tap av ansiktsmimikk og hodepine.

«Marius» fikk ingen annen oppfølging den sommeren. Høsten var han uten medisiner, bodde hjemme og var noe utagerende. Da han var 15 år, dro han på tur med moren til USA. Etter den turen ble han innlagt, igjen på BUPA. Han hadde synshallusinasjoner og var redd. Etter kort tid ble «Marius» skrevet ut og overført til en nærliggende barnevernsinstitusjon, og han fikk legemidlet Abilify. Siden han var under 16 år, krevde overføringen godkjenning fra foreldrene. Abilify er også et antipsykotisk legemiddel, som brukes ved syns- og hørselshallusinasjoner, og for «voksne og ungdom fra 13 år og eldre som lider av en tilstand med symptomer som å føle seg ‘høy’, ha enorm energi, ha behov for mye mindre søvn enn vanlig, snakke veldig raskt og ha mange ideer og av og til være veldig irritabel», ifølge Felleskatalogen for legemidler.

– Han lå inne på rommet sitt med nedrullede gardiner og bare holdt på med telefonen sin. Han fikk ingen oppfølging utover det, forteller «Anne». «Marius» fikk bivirkninger av legemidlet, blant annet rykninger i ansiktet. – «Marius» hadde vært hjelpeapparatets ansvar i over ett år men fått for dårlig oppfølging. Det er ikke nok å bare bo i et hjem for ungdommer med utfordringer, sier faren. – Hvis de hadde satt i gang riktig behandling da, hadde vi ikke kommet dit han er i dag. Han forteller at «Marius» mistet språket i løpet av en helg. – Det skjedde fra fredag til mandag. Vi ringte legen som ikke svarte. Mandagen kom legen på kontoret, og sendte «Marius» inn på akuttpsykiatrisk avdeling, sier «Alex». – Den julen var han hjemme hos meg, og ble bedre. Etter nyttår måtte han tilbake til barnevernsinstitusjonen, der ble han dårligere igjen. Jeg ble bekymret fordi han ikke sov. Etter flere døgn uten søvn, ville jeg gi ham sovemiddel. Institusjonen sa at de ikke kunne gjøre det, men jeg fikk lov til å komme med en sovepille til ham. Vi ba om at han kunne være der og bare sove, uten å få antipsykotiske legemidler. Det var ok. Men etter fire dager ringte de fra akuttpsykiatrisk og sa at de ville gi ham Zyprexa. Vi ba om å få treffe ham først, det fikk vi ikke. Zyprexa er et antipsykotisk legemiddel som brukes til å behandle schizofreni med symptomer som at man hører, ser eller føler ting som ikke eksisterer. «Anne» tok med faren sin som er jurist på neste møte med BUPA. BUPA tok med barnevernet, som de hadde sendt bekymringsmelding til fordi «Anne» ga «Marius» sovemidler. – Han gikk tre dager uten søvn, jeg ga ham et sovemiddel. Jeg ba om lydopptak av dette møtet, men det ble avslått, sier «Anne». «Marius» fikk nå Seroquel. Dette legemiddelet brukes til behandling av schizofreni, moderate til alvorlige maniske episoder ved bipolar lidelse og depressive episoder ved bipolar lidelse. – Han ble dårligere og dårligere. Han var på barnevernsinstitusjonen hele sommeren, og ble akuttinnlagt uten at det hadde skjedd noe spesielt. Jeg dro opp til BUPA og ble stående to timer på venteværelset uten å få treffe ham.

Dette er tredje gang «Marius» blir akuttinnlagt, i august 2017. Seroquel blir seponert, det vil si dosene blir minsket gradvis ned til ingenting, og i stedet blir «Marius» forskrevet Risperdal igjen, nå med en høyere dose. Foreldrene merker ingen bedring. De sier opp plassen på barneverninstitusjonen, hvor «Marius» har vært på «frivillig opphold», i håp om at han skal få behandling på en psykiatrisk avdeling. «Marius» har fått diagnosen paranoid schizofreni. Foreldrene ber om behandling med basal eksponeringsterapi på Blakstad utenfor Oslo, med begrunnelse i fritt sykehusvalg. Det blir avslått. Oslo universitetssykehus mener han har bedre nytte av å være der han er. Foreldrenes advokat klager på avslaget til Fylkesmannen, som igjen opprettholder vedtaket. I desember 2017 blir «Marius» sendt til utredning ved PUA, Oslo universitetssykehus’ utredningsseksjon, som er på Dikemark utenfor Oslo. Etter ni måneder blir autisme og utviklingsforstyrrelse utelukket. «Marius» har sluttet å snakke og var vanskelig å vurdere. I mai 2018 opplyser legen ved PUA at «Marius» var langt fra å ha oppnådd helbredelse eller bedring, likevel ble tre nye tvangs­medisineringsvedtak gjort mens han var der. Foreldrene klaget på alle tre, men Fylkesmannen opprettholdt vedtakene. «Marius» er fortsatt på PUA på Dikemark, fordi det ikke fins noen annen behandlingsplass for ham. Legen her foreslår at han begynner å ta Leponex. Dette brukes mot såkalt behandlingsresistent schizofreni, altså schizofreni som ikke blir bedre av andre lege­midler. Forsiktighetsreglene for Leponex i Felles­katalogen for legemidler fyller tre hele A4-sider. De vanligste bivirkningene er søvnighet, svimmelhet, høy puls, forstoppelse og økt spyttsekresjon. Foreldrene ber nå om å få «Marius» overført til Hurdalssjøen Recoverysenter. Til tross for at bydelen hans og sykehuset krangler om hvem som skal ta regningen, får han komme dit i september 2018. I desember bestemmer psykiateren hans her, Mohammad Yousaf at tvangsmedisineringen kan avsluttes, og gradvis nedtrapping kan begynne.

Nå, etter en gradvis minskning av legemidler, er «Marius» nettopp kommet ned til null. Han sitter ikke lenge i ro, men han har heller ikke noen lutende, sammensunket kropp, slik han hadde tidligere, for­teller moren. – Mye sitter antagelig igjen i kroppen ennå, sier «Anne». «Marius» har noen som passer på ham hele døgnet, også når han er med på treningen ute, eller spiller innebandy, bordtennis eller fotball. Han tar oss med til leiligheten han bor i, som ligger i et eget hus litt ovenfor hovedbygningen. «Marius» bor i annen etasje, hvor det også er et gjesterom. I første etasje er det rom til ansatte. Siden «Marius» liker å være ute, går vi først ned til vannet og kaster fiskesprett i fjæra. «Anne» og «Marius» klemmer hverandre. «Anne» foreslår en litt lenger tur bort til campingplassen og stranden der. Det er for tidlig på året til å bade, men turen dit er det tydelig at «Marius» kjenner godt. Han snakker, smiler, og roper litt til seg selv og for utenforstående er det ikke mulig å forstå helt hva. Man kan likevel se at mor og sønn forstår hverandre. Han svarer på det hun sier, med ord som er uforståelige, men med et tonefall som er helt normalt. – Aggresjonen er borte, jeg tror det er fordi han er mindre frustrert nå, forteller «Anne».

Mange dagligdagse ting er kommet tilbake også, som å rydde etter seg når han har spist, og se på natur­programmer på tv. Faren «Alex» er kritisk både til medisineringen og behandlingen. – «Marius» har vært så lenge i hjelpeapparatet, og resultatet er verre enn det var før. «Marius» kommer gjerne hjem i helgene, og om ikke lenge skal han være med på lillesøsters konfirmasjon. «Anne» forteller om de gamle bildene hun har sett på under forberedelsene til festen. – Der var det mange fine bilder av deg, som jeg ikke har sett på lenge, sier hun, vendt til «Marius». Han ser på henne og sier noe som ikke andre skjønner. Vi går tilbake til senteret og middag for ansatte og pasienter. «Marius» går foran, ganske raskt. «Anne» blir igjen for å spise med «Marius» og være litt mer sammen med ham. Når vi skal gå, får vi en rask klem. Og et flyktig smil.  

> Les hva psykiateren sier

> Les hva Sivilombudsmannen sier

Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.