Gjemmestedet

I Obos-blokken der vi vokste opp, var det et kleskott inne på det store soverommet til foreldrene vår. Kles­kottet var smalt og trangt, med en hylle til venstre, der det lå sengetøy og håndklær fra gulv til tak. Innerst var det hengt opp kjoler og dresser, frakker og kåper, tett i tett. Innunder der gikk det an å sitte når man var fire-fem år og ville gjemme seg for verden.

Jeg husker ikke om jeg begynte å bruke kottet først etter den dagen da ingen kom for å hente meg i barne­hagen. En av de ansatte tok meg med sent på ettermiddagen, men jeg torde ikke si hvor jeg bodde, så jeg havnet langt nede i dumpa, i et annet borettslag. 

Tanten som fulgte meg var en jeg ikke kjente noe særlig. Jeg husker at da vi gikk nedover veien, og jeg skulle si at vi måtte ta av til venstre, så var halsen min snørt sammen, jeg kunne ikke snakke. Derfor nikket jeg da tanten pekte på blokkene nede i dumpa, og spurte om det var der jeg bodde. Da hun spurte om alt var i orden og slapp handa mi rett utenfor en oppgang, svarte jeg ja. Jeg sto inne ved postkassene med hjertet i halsen og ventet til jeg var sikker på at hun var gått, og så pilte jeg oppover bakken og hjem. 

Jeg fortalte ingenting, men moren min fikk vite det etter hvert, for hun kjeftet på faren min for at han hadde glemt å hente meg. Det ble til en liten angst som satte seg fast i brystet. For det var alvorlig å glemme å hente barnet sitt i barnehagen den gangen man ikke hadde telefoner tilgjengelig overalt. 

Var det egentlig mine foreldre, de jeg bodde hos? Jeg satt innerst ved veggen i kleskottet og fantaserte om at jeg bodde hos to fremmede voksne, sammen med en jente som var mye eldre enn meg, og som de sa var min søster. Jeg trodde de hadde kidnappet meg på bussholdeplassen på Carl Berner.

Ingen lette etter meg, så etter en stund kom jeg stille ut i stua. Jeg så granskende på min far som satt i lenestolen, han var så mye eldre enn fedrene til andre jenter jeg kjente. Moren min også, var ikke hun veldig gammel, egentlig? 

Kottet fungerte som ventil da jeg ble overveldet av inntrykk, og trengte å være alene for å kunne kjenne mine grenser. At foreldrene mine var ekte, har jeg motvillig måttet innrømme med årene, ved å se et sekund i speilet. •