Gull i sprekkene

I Japan har de en kunstform som heter Kintsukuroi. Den består i at porselenskopper, vaser og annet man får knust, blir limt sammen med gull. Sprekkene skal ikke skjules. De skal løftes frem. Vises frem i verden som noe fint.

Jeg ble født som den vakreste porselenskoppen du kan tenke deg, med perfekte linjer og et nydelig håndtak. Så falt jeg i bakken og gikk i tusen knas. Håndtaket forsvant for meg, og jeg raknet. I alle år trodde jeg at jeg var ødelagt. Glasskårene lå strødd utover i et eneste stort mørke, og jeg visste verken hvor, eller hvordan jeg skulle begynne. Var det i det hele tatt mulig? Kunne jeg bli hel igjen? 

Var det sånn at jeg kunne skimte et lys langt der borte i det fjerne? Dersom jeg så nøye nok, lenge nok, stirret intenst nok, kunne jeg da se et lite lys? Jeg klamret meg fast til tanken, til håpet. Jeg måtte tro at det fantes lys. Jeg vendte meg stadig i den retningen. «Kom igjen, da!» ropte jeg mot lyset, ba jeg til lyset. Hver eneste dag. 

Famlende fant jeg noe som kunne ligne lim, og begynte jobben. Ett og ett glasskår. En møysommelig jobb for meg med mine utrente fingre. Jeg var på totalt ukjent terreng. Men jo mer jeg øvde, jo dyktigere ble jeg i kunsten å lime sammen skårene av meg selv.

Til slutt satt koppen sammen, og jeg hadde laget meg et helt nytt håndtak. Men jeg skammet meg sånn over sprekkene. De opplevdes mørke. Vonde. Jeg ville ikke at verden skulle få se. Jeg holdt meg fast, skrek mot sola: «Hjelp meg, vær så snill!»

Jeg fortalte om én sprekk. Bare til én person. Så én sprekk til. Så én til. Etter 11 år, hadde jeg fortalt om nesten alle de vonde sprekkene. Det stormet stadig, men jeg erfarte at limet holdt.

Lyset jeg hadde skimtet langt i det fjerne, begynte så smått å lyse klarere mot meg. Det var som om varmen fra det la seg litt beskyttende over meg, rundt meg. Det kjentes tryggere å åpne opp øynene mine litt mer. Bare litt. Se litt rundt meg. Se på meg selv på en annen måte. Se på sprekkene. Tørre å akseptere at de var der. De kunne ikke bli ugjort. 

Sakte men sikkert, begynte jeg å se meg selv fra en annen vinkel. Da skjedde det noe underlig. Noe magisk. Fantastisk. Sprekkene forandret seg. De var ikke lenger mørke, skitne og fulle av skam. De lyste opp som gull. Jeg hadde limt sammen sprekkene mine med det vakreste gull. Jeg hadde bare ikke sett det selv.

Jeg var aldri ødelagt. Jeg var skadet. 

Nå er jeg enda vakrere enn før. En porselenskopp med gullrander på kryss og tvers. «Hei, dette er meg! Og det kan jeg stå stødig i.» Jeg er helere. Sterkere. Stoltere. Rakere. Og med et håndtak jeg kan holde meg godt fast i. Jeg kan fylle koppen min med hva jeg vil. Jeg liker å fylle den med te. Jeg liker te. •

Dette er et leserbrev og uttrykker skribentens holdninger og meninger.