Close Menu

– Hei mormor, sier jeg straks sykepleieren viser meg til rett seng. Mormor ser forfjamset på meg. Jeg fjerner munnbindet og går nærmere.

– Åh, er det deg? Mormor griper etter hånden min.

– Det er barnebarnet mitt, forklarer mormor. Hun klemmer hånden min.

– Så kjekt. Sykepleieren betjener sengen slik at mormor kommer høyere opp.

– Så kjekt at du kom, Silje, sier mormor når sykepleieren er gått.

– Johanne, sier jeg.

– Ja, Johanne. Det var det jeg sa. Det er godt å se deg.

– Det er godt å se deg og. Er det noe jeg kan gjøre for deg?

– Jeg vet ikke. Jeg ligger nå her. Trist at du ser meg sånn.

– Det går bra mormor. Du blir snart bedre.

– Jeg fryser litt. Kan du ta klærne til meg?

Jeg tar fram en genser fra skapet.

– Vil du ha på denne?

– Hva er det?

– Genseren din.

– Den er fin. Du må hjelpe meg.

Vi tar genseren utenpå sykehusskjorten.

– Er jeg fin nå?

– Veldig fin, sier jeg.

– Det er en veldig fin genser, synes du ikke?

– Jo, den er veldig fin, sier jeg og retter litt på kragen.

– Går det bra her inne? Sykepleieren står brått i døra. –

Ja, skulle det ikke gå bra? ler mormor. – Men jeg er sulten. – Det er middag om en halvtime.

– Men jeg må ha noe nå. Jeg har ikke spist i dag. – Jo du har spist både grøt og suppe. – Ja, to skjeer tomatsuppe. Det er jo ingenting. Suppen var for tjukk.

– Hva vil du ha da?

– Noe godt.

– Vi har nøtter og litt frukt og ananas. –

Jeg vil ikke tygge. Jeg vil ha en banan.

– Vil du ha noe? Sykepleieren ser på meg.

– Gjerne kaffe.

– Det var veldig kjekt at du kom, sier mormor straks sykepleieren har gått.

– Det er kjekt å være her.

– Jeg vil så gjerne ha noe godt.

– Hva da?

– Noe godt.

– Hva er godt?

– Middag. Fisk.

– Du får snart middag.

Sykepleieren kommer inn med banan og kaffe.

– Dette er barnebarnet mitt.

– Så kjekt, sier sykepleieren.

– Nå må dere kose dere.

– Vi skal kose oss, sier mormor og sykepleieren svinser ut i korridoren.

– Vil du ha? Mormor rekker meg bananen.

– Nei takk. Spis du. Ettermiddagssolen lager striper på gulvet.

– Er det regn ute? – Nei, det er litt sol. – Sol ja. Kjekt det.

– Du er bedre i dag enn i går, mormor.

– Jeg vet ikke.

– Om noen dager kan du dra hjem.

– Tror du det? Mormor tar hånden min.

– Det er så vondt i kroppen. Alle medisinene sliter sånn på meg.

– Jeg forstår det. Men du blir bedre. Du er sterk.

– Jeg er snart nitti år.

– Ja, det er du.

– Det er ikke alle som blir nitti år.

– Nei, du er en sterk mormor.

– Se på solen, sier hun.

– Ja, se nå sprekker det opp. Jeg reiser meg og drar gardinene helt til side.

– Åh hvor kjekt det var at du kom, Silje.

– Johanne.

– Det var så kjekt at du kom Johanne.

– Det er kjekt å være her mormor. Hun rekker meg bananen og jeg skreller den for henne.

– Veldig kjekt at du kom Johanne.

Støvet glitrer i sollyset på gulvet. Ute på gaten myser jeg mot solen. Mormor. •

Kjære leser!
Denne artikkelen er gratis og åpen for alle. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle lesere! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag til en bedre psykisk helse for alle!