Hypnotisk lindring

«Du er naken og kongen kommer», sier hypnotisøren. Han knipser med fingrene og mannen på scenen farer sammen med hendene til skrittet. Fortvilet leter han etter rømningsveier, finner dem ikke.

Det er lørdag, nittitallet, og i en av de mange norske tv-stuene sitter jeg med popcornskålen min og trekker pusten etter alle latterhikstene, før jeg trekker slutningen: Om dette er hypnose og hypnose faktisk virker, betyr det å sette seg i en situasjon hvor noen tar fullstendig kontroll over deg, uten at du en gang husker hva du har vært igjennom.

Og vil jeg det?

Aldri i livet.

Så skyver dette livet seg et kvart århundre fram i tida, og her befinner jeg meg likevel: I en myk sort skinnstol i enden av et smalt kontor på Oslo universitetssykehus Ullevål, og gjør akkurat det psykologiprofessor Silje Reme ber meg om å gjøre: Jeg lukker øynene. Trekker pusten i dype drag. Lytter til stemmen hennes som forteller meg mykt og rolig at det er mitt valg å følge alt hun sier. Jeg skal inn i transe, en avslappet og fokusert tilstand, som ikke er så mystisk som den høres ut som. Ifølge dem som driver med dette, er vi i transe ganske ofte. For eksempel når vi opplever «tidshopp», som i en samtale når vi ikke skjønner hvor tida ble av, klokka var jo akkurat ti på ni, nå er den kvart på tolv!

Transen skal hjelpe ordene Reme forteller meg i suggesjonen til å få ekstra kraft: Gjøre hypnosen dypere og mer virkningsfull. Hun ber meg om å strekke ut venstrearmen, dingle med håndleddet, kjenne på sitringen i overarmen, skulderen.

– Se nå for deg at det henger en murstein i en hyssing ned fra håndleddet ditt. Du kjenner vekten av den, og armen din blir tyngre og tyngre. Hun øker intensiteten i stemmen. Messer ordene fram.

– Tyngre. Og tyngre. Den blir tyngre.

Beholder kontrollen

En uke tidligere snakket jeg med Reme på telefon.

– Du mister ikke kontrollen, det er en ødeleggende myte. Ønsker du ikke å bli hypnotisert, vil du ikke kunne bli det. Du er bevisst hele veien. Ordet «suggesjon» kan jo høres mystisk ut, men kommer av det engelske ordet suggestion, altså «forslag».

Silje Reme er en av få i Norge som forsker på bruk av hypnose i behandling, også kalt klinisk hypnose. Utgangspunktet hennes er smerteforskning. I 15 år har Reme undersøkt bakenforliggende faktorer for kroniske og langvarige smerter. En av metodene hun bruker er hypnose.

– I dag vet vi at smerte ikke bare er en sensorisk opplevelse, det er like mye en emosjonell opplevelse. Hjernens tolkning er med på å påvirke hvor vondt vi har.

På Aker sykehus i Oslo blir nå alle kvinner som skal opereres for brystkreft tilbudt en tjue minutter lang hypnosesuggesjon i forkant. De fleste svarer ja. Målet er å undersøke om kvinnene vil beherske smertene etter operasjon bedre nå, og videre redusere langvarige smerteplager. Forstudien publiseres i tidsskriftet Integrative Cancer Therapies, og viser lovende funn.

Reme er også i gang med er et kontrollert eksperiment hvor deltageren påføres reell smerte gjennom iskaldt vann. Jeg skal selv få prøve – hvis jeg består hypnosetesten først.

Kan jeg hypnotiseres?

Stemmen til Reme fortsetter å messe «tyngre og tyngre». Jeg kjenner et tak rundt håndleddet mitt, rykkvis for hvert ord dras armen min nedover. Tilslutt lander den på armlenet. Jeg åpner øynene og ler. Det er jo helt vanvittig!

– Det gikk fort også, sier Reme. – Vanligvis bruker jeg mer tid på suggesjonen.

Med andre ord: Jeg er visst ganske hypnotiserbar. Remes erfaring er at jo yngre du er, jo større virkning har suggesjonen.

– Hos eldre er de nevrale sporene i hjernen gått opp over et langt liv og er vanskeligere å endre. Mens unge hjerner er mer plastiske, det er kjappere skifter og de er mer formbare. Men her er det individuelle forskjeller, sier hun.

Personlighetstrekk spiller også inn. Dagdrømmere og personer med god innlevelsesevne klarer seg bra. I «Big 5»-personlighetstesten er «åpenhet for nye erfaringer» en markør. I motsatt ende av spekteret er realisten, den klassiske skeptikeren som gjerne skal ha harde fakta på bordet før hen lar seg overbevise, og det kan være vanskelig med hypnose. MR-skanninger viser hvilke områder i hjernen som blir aktivert under hypnose, men forskerne vet fortsatt ikke akkurat hva som gjør at jeg kan kjenne at armen min blir dratt ned mot armlenet.

Skepsis i somatikken

– Det er en del som er skeptiske til hypnose i behandling. Jeg tror ikke hypnose er en magisk kur som vil forandre alt, men et av mange nyttige terapeutiske verktøy, som burde bli tatt mer i bruk, sier Reme.

Overlege i psykiatri, Helene Helgeland, ved Nasjonal kompetansetjeneste for psykosomatiske tilstander hos barn og unge, ved OUS Rikshospitalet, forteller det samme.

– Spesielt innen de somatiske fagområdene opplever jeg dessverre at det er lite tiltro til hypnose. Dette er nok basert på gamle fordommer og kunnskapsløshet. Selv om vi ennå ikke har eksakt kunnskap om virkemekanismene, vet vi mer enn nok til at hypnoseferdigheter kan og bør integreres i klinisk praksis. Vi erfarer at hypnose virker hver dag, sier hun.

I en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening tidligere i år, hevdet Helgeland og tre medforfattere fra miljøet på Rikshospitalet, at klinisk bruk av hypnose kan revitalisere medisinsk behandling. Avdeling for barn og unges psykiske helse bruker hypnose blant annet mot angst, smerter, kvalme og til å dempe bivirkninger av ulike medikamenter. Denne systematiske bruken av og interessen for hypnose rettet mot barn på sykehus, mener overlegen er ganske unikt både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Selv driver hun i tillegg en etterutdanning i klinisk hypnose for leger og psykologer som arbeider med barn og unge, sammen med en kollega.

Naturlig hypnose

– Mange er i transe allerede når de kommer inn på legekontoret, sier Helgeland.

– Det er en situasjon hvor omverden lukkes ute, personen er sterkt konsentrert og er spesielt åpen for det legen sier. Hun mener de fleste behandlere allerede benytter elementer av hypnose og hypnotisk kommunikasjon mer eller mindre bevisst i klinisk praksis.

– Vi vet at en persons forventning til hvordan et behandlingsforløp blir, vil påvirke hvordan forløpet faktisk blir. Derfor mener jeg at en viktig del av behandlingen er å påvirke pasientens forventning av symptomer og sykdom på en måte som gir en opplevelse av mestring og kontroll. Det gjelder å være bevisst hvordan vi snakker til pasientene.

– Er det hypnose?

– Ja, hypnose handler også om positiv eller god kommunikasjon. Vi kaller det gjerne samtalehypnose eller naturlig hypnose. Helgeland gir et eksempel: – Ligger veien uten hindringer eller ligger veien åpen? Det ser ut til at effekten av et negativt ord som «hindring», forsterkes og blir en realitet – altså en hindring. At veien ligger åpen, derimot, byr på muligheter.

Mange av overlegens pasienter er barn og unge med langvarige smerter som tross flere utredninger ikke har fått en konkret årsak som forklaring på smertene sine.

– Hvis legen sier: «Vi finner ingen ting, dette må du bare lære å leve med», eller: «Det finnes ingen behandling», er det noe ganske annet enn å si: «Du har den vanligste mageplagen som finnes. Mange barn blir bedre av seg selv. Sammen skal vi finne gode måter du kan ta kontroll over magen din på». Da får pasienten en mer positiv forventning og det samme gjør foreldrene. Og når foreldrene blir tryggere og får mer håp om symptombedring, får barna det bedre også.

Overlegen forteller at mange med langvarige smerter opplever liten kontroll over plagene sine. Ved å skape en forventing om at det vonde kan påvirkes, vil personen kunne oppleve økt mestring og kontroll. Gjennom hypnose lærer Helgeland barn å bruke fantasien til å skape indre bilder – for eksempel av en dimmebryter som barnet kan bruke til å skru ned smerten. Eller de lærer å hente fram gode indre bilder slik at smerten kommer i bakgrunnen. Det er samme teknikk som professor Silje Reme er i ferd med å prøve på meg.

Smertetesten

Igjen har jeg lukket øynene i stolen på Ullevål, igjen er stemmen til Reme myk og rolig. Hun ber meg om å forestille meg et fredelig og avslappende sted jeg er rolig og tilfreds. «Mens du er der på det perfekte stedet vil jeg telle til ti og du vil gå dypere og dypere inn i hypnosen, være tilstede mer og mer.»

Jeg hører også en jevn maskindur. Den kommer fra maskinen med et vannkar som rommer tre graders sirkulerende vann, like kjølig som en åpen bekk om vinteren. Jeg skal se hvor lenge jeg kan holde hånda under. Ifølge en internasjonal studie fra 2015 ligger snittet på 90 sekunder. Amerikanske forskere har allerede konstatert at hypnose øker utholdenheten. Noen vil ikke kjenne smerte i det hele tatt ved å dissosiere, nærmest spalte ut smertesenteret i hjernen, har hun fortalt. Men det er visst veldig sjeldent.

Reme teller oppover og jeg leter etter stedet mitt. Jeg er på fjellet. På vidda. Det er vinter, alt er hvitt. Nei, det er høst. Rød lyng. Jeg vandrer bortover stien. Nei, jeg ligger på bakken. Det er sensommer. Blinkende løv rasler over meg. Hun sier «ti». «Veldig dypt nå. Veldig dypt. Fullstendig i ett med deg selv. Fullstendig fordypet.» «Bare vær der nå og vit at du er i fred. Det er ingen anspenthet. Det er ingen engstelse.»

Jeg kjenner engstelse. Er jeg på riktig sted, det føles nært, men er det rett? Rolig ber Reme meg åpne opp øynene. Jeg kan tenke at hypnosen er som en beskyttende hanske, hånden en strålende energikilde, sier hun. Jeg stikker fingrene ned i karet og vannet er iskaldt. Etter noen titalls sekunder er det som om hånden min krymper, kulda fester seg i beinet, begynner å sprenge. Jeg tenker på løvtrære, tenker på løvtrærne. Trekker hånda til meg.

40 sekunder.

Jeg er skuffet, men holder det for meg selv, og vi fortsetter intervjuet. I Nederland opererer en kirurg pasienter kun med lokalbedøvelse og hypnose, forteller Reme. Ikke narkose. Selv har hun klart tre minutter i isvannet. Hun stanser folk hvis de blir sittende i fire.

Fire?

– Kan jeg prøve en gang til?

Ordene kommer før tanken. Jeg tror ikke jeg var på riktig sted. Det var riktig dag, det kjenner jeg, samme område, samme person jeg er sammen med, og for å beholde et snev av privatliv skal resten få være i tankene mine. Jeg setter meg tilbake, lukker øynene. Tenker at jeg har på meg en oppvaskhanske i det jeg stikker hånda ned i vannet, og det føles annerledes med en gang.

– Det gjør ikke vondt, sier jeg og åpner øynene.

Reme og fotografen følger med på mobilklokka.

– 1.20, sier Reme.

Jeg lukker øynene igjen, er på stedet, kjenner en slags forflytning i kroppen, mens jeg likevel er i rommet. Det napper litt i huden. Jeg fokuserer, føler meg på et vis mektig.

– Nå kan du dra opp hånda, sier Reme etter litt, og jeg skjønner ikke hvorfor. Nå kunne jeg jo klart tre minutter.

– Hvor lenge ble det da? spør jeg, og kjenner på venstrehånden min. Den er iskald.

– Det ble fire minutter, sier Reme. •