Å bli tatt på alvor

Vi står midt i  en psykisk helsekrise. Den foregår i stillhet, men i tide og utide kommer det fram eksempler som kan sette en støkk i hvem som helst.

Rapport på rapport vitner om en dramatisk tilstand i det psykiske helsevernet, både i forekomst av psykisk uhelse, og i omfanget av mennesker som har behov for hjelp – men som ikke får det. Senest i fjor kunne vi lese at én av fire blir avvist av spesialisthelsetjenesten, og det kommer stadig pressemeldinger fra lavterskeltilbudene om at pågangen er så stor at de ikke rekker å hjelpe alle. Det er svært bekymringsverdig.

Psykisk helsevern er et sort hull i norsk helsevesen. Psykiske lidelser er kompliserte og krevende, og samtidig er kompetansen og forskningen mangelfull – selv på flere av de kjente lidelsene. Det er ikke en tilfeldighet: Det har over tid vært en markant forskjellsbehandling av ressurser, tid og prioriteringer mellom somatisk og psykisk helsevern. Det resulterer i at har man en brukket fot kan man være sikker på at man får øyeblikkelig hjelp, men har man depresjon eller bulimi blir man kanskje tilbudt en ventetid på fire måneder og hjelp fra mennesker som ikke kjenner til diagnosen din.

Mange beskriver veien til hjelp i psykiatrien som en kamp om å bli tatt på alvor, og som et edderkoppspinn som nesten er umulig å navigere i. Det har jeg selv måttet erfare. Spiseforstyrrelser og underkategorien anoreksi, som det jeg selv ble rammet av, er per i dag den dødeligste psykiske lidelsen vi har. Likevel er status at svært få kommer igjennom det berømte nåløyet og får motta riktig behandling, på riktig tidspunkt. Systemet avviser på bakgrunn av at man ikke er «syk nok» i tillegg til at det er mangel på langvarig og aktiv forebyggende hjelp. Koronapandemien har kun satt et forstørrelsesglass på tilstanden som har preget den psykiske helsetjenesten over tid: få plasser, mangel på tilstrekkelig kvalitet i helsetjenestene og lang ventetid.

I 2019 (før korona) var gjennomsnittlig ventetid fra henvisning var mottatt i spesialisthelsetjenesten, til helse­hjelpen har startet i BUP, 42,4 dager. I fjor konkluderte Barneombudet med at dagens psykiske helsevern ikke er godt nok rigget for å oppfylle barns rett til best mulig helsehjelp. Det kunne ikke blitt sagt mer i klartekst. Så i stedet for tidlig intervensjon og et helhetlig ettervern drives systemet av en intens brannslokking i en evigvarende catch-22-dans.

Den skrekkelige nedprioriteringen av dagens psykiske helsetilbud må få oss alle til å stille spørs­målet: hadde vi akseptert tingenes tilstand om tilfellet var det somatiske tilbudet for barn og unge?

Selv om koronapandemien har synliggjort alvoret, lar tiltakene vente på seg i lang tid. Den tiden har vi ikke råd til. Fordi akkurat nå står flere alvorlige syke uten helsehjelp.

De strukturelle problemene til det norske psykiske helsevernet går på helsa løs. Og det kan vi ikke sitte stille og se på at skjer. •

Dette er en kommentar. Artikkelen gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.