Når hjelpen skader

Maktforholdet er skjevt og pasienten er i en sårbar situasjon. Noen ganger gjør behandling mer skade enn nytte og pasienten blir dårligere. Hvorfor er vi så redde for å snakke om det?

Gjennom å være pasient selv og som produsent av podkasten Også pasient som handler om usynlig sykdom, møter jeg mange som strever med psykiske og fysiske lidelser. Det er tidvis fæle og krevende historier å lytte til. Men det blir et større samfunnsmessig problem når også hjelpen skader en. Dette handler om mangel på kunnskap, sleivete kommentarer og dårlig kommunikasjon, uten at noen formelle feil nødvendigvis er begått. Det er dyrt både medmenneskelig og økonomisk. Selv ble jeg fortalt av en ansatt på akuttpsykiatrisk avdeling at «jeg har sett mye verre», da denne damen inspiserte armene mine som var fulle av kutt etter selvskading. Jeg var sytten år og suicidal. Ganske kort tid etterpå hadde jeg blitt dobbelt så god til å ødelegge min egen kropp. En sånn kommentar oppleves ofte triggende, at andre har det verre er en mager trøst når man er i en livskrise og ofte føler man at man ikke blir tatt på alvor. Det oppleves ganske dramatisk å ikke bli tatt på alvor i en så sårbar situasjon hvor man er helt avhengig av hjelp for å overleve.

Jeg har møtt pasienter som har blitt retraumatisert av behandling, som nå ikke søker hjelp fordi selve hjelpen som tilbys oppleves som kontraproduktivt. En opplevde en lege som sa «Så utrolig tøff du er, som bare går på apoteket og kjøper avføringsmidler uten resept!» Legen skrev så ut avføringsmidler på blå resept så hun skulle slippe å kjøpe det over disk. Hun har hatt en alvorlig spise­forstyrrelse i 30 år og har misbrukt avføringsmidler i årevis, noe som har ført til alvorlige fysiske skader innvendig. For henne jeg snakket med var dette triggende fordi hun for første gang var helt ærlig om misbruket sitt og ønsket å lage en plan for nedtrapping. Resultatet er at hun nå ikke trenger å betale for avføringsmidler. Det er altså enda enklere enn før å fortsette misbruket. Kanskje ikke en dum handling dersom det var et gjennomtenkt ledd av en nedtrappingsplan, men det bør være tydelig for en lege at det faktisk er skamfullt å kjøpe avføringsmidler over disk og at man er så syk at man gjør det likevel.

Det er alltid noen som har jobber de ikke burde hatt, men det er synd at det i noen yrker går utover levende mennesker. Det er nok sjelden av vond vilje, men heller kunnskapsløshet og mindre god kommunikasjon. Men formålet – å få pasienten friskere – er ikke nådd. Vi som er syke er avhengige av at de som skal hjelpe faktisk hjelper – og maktforholdet er i utgangspunktet skjevt. Disse historiene må frem i lyset. Vi må snakke om psykiatriens skyggesider hvor ugrei behandling skjer, for at situasjonen skal kunne forbedre seg. Vi trenger mindre berøringsangst for at feil skjer, vi må nemlig snakke om det og ta aktive grep for å sørge for at hjelp i enda større grad faktisk er hjelpsom for dem som trenger det. Kunnskapsløshet hos behandlere kan gjøres noe med, bare vi vet hvor skoen trykker og setter inn ressurser til å gjøre noe med saken.

Dette er et leserbrev. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.