Lukk
Tilbake til oversikt

Frihetsbalansen

Sammendrag

Finnes for mye frihet? Kan de tilsynelatende endeløse mulighetene til å forme våre individuelle liv også oppleves som tyngende og overveldende? Innebærer forventningen om at vi skal finne våre «unike selv» og skape «vår egen fremtid» også at vi forsaker noe av tryggheten som ligger i å følge i andres fotspor? I dette essayet bruker vi erfaringer fra etnografiske feltarbeid blant folk på to øyer i Stillehavet og i et norsk bygdesamfunn til å problematisere balansepunktet mellom det å være fri nok og trygg nok.

 

Frihet fra trygghet?

«Ingen er fri før alle er fri!» Dette slagordet fra den amerikanske borgerrettighets­kampen uttrykker på en uhyre effektiv måte både utålmodighet og utviklingstro. Vi kommer til å nå frem! Det vil kanskje ta tid, men det er uavvendelig! Det er ikke underlig at slagordet siden er blitt plukket opp av likhets- og frigjøringsforkjempere av mange slag. Som ethvert virkelig virkningsfullt symbol skaper det et gjensidig forsterkende samspill mellom vår emosjonelle og kognitive pol (Turner 1969): det både er rett og det føles rett. Da antar det snart form av å være det Aristoteles kalte apodiktisk, noe som er så ubestridelig sant at alternativer knapt lar seg forestille. Og å stille spørsmål ved det ubestridelig sanne, slår nødvendigvis tilbake på den som stiller spørsmålet, i form av anklager om manglende moralsk rettesnor eller begrenset etisk gangsyn – eller regelrette idioterklæringer.

Vi er derfor ikke særlig høye i hatten når vi i dette kapitlet småkjettersk pirker i forestillingen om at frihet til å forme våre egne liv er et ubetinget gode. Samtidig har vi troen på at selv det som er innlysende, ja, kanskje nettopp det som er innlysende, har godt av å bli gjort til gjenstand for kritiske blikk – om ikke annet så for å få bekreftet at det faktisk er så grunnleggende som vi trodde. Som sosialantropologer bruker vi krysskulturell sammenligning som et slags fremmedgjøringsverktøy, for å minne oss på at det meste kunne vært annerledes. Dette er også en påminnelse om at det meste lar seg endre, og av oss selv, siden det er vi selv som har skapt det. Det er denne tilnærmingen som gjør at antropologifaget er blitt kalt filosofi med mennesker på plass (Ingold 1992). I dette kapitlet skal vi bruke fremmedgjøringsverktøyet til å stille følgende store spørsmål: I hvilken grad er det egentlig frigjørende at de fleste nedarvede forventninger – til hvem vi skal være, hva vi skal bli og hva vi skal tro på – er erstattet av den Ene Store Forventningen om at vi skal bruke denne historiske friheten til å forme våre liv slik vi selv ønsker? Klangbunnen for dette er våre etnografiske studier av henholdsvis Mota og Ahamb, to små øysamfunn i staten Vanuatu i den sørvestlige delen av Stillehavet, der fremtiden for de aller fleste i liten grad fortoner seg som en uendelig horisont av valgmuligheter, og der selvrealisering og personlig utvikling foregår innenfor ganske fastlagte rammer. Disse generelle punktene vil bli supplert med intervjudata fra et pågående feltarbeid i et innlandssamfunn i Sør-Norge, som vi av anonymiseringshensyn kaller Fjelldal.

For ordens skyld: vi er begge overbevist om at dagens Norge er det samfunn i historien som har kunnet by på den størst mulige frihet for flest mulig. Vi ønsker heller ikke å romantisere livet på en stillehavsøy, eller på andre mindre steder rundt om i verden der de fleste kjenner hverandres historier og hverandres opphav, og mulighetene til å unnslippe dem er begrenset. Samtidig er det lettere å peke på hva vi har frihet fra enn hva vi har frihet til. Og innimellom kan det være lurt å stoppe opp og tenke på om noe av det vi har lagt bak oss, er noe som likevel er verdt å ta med oss. For hvis ikke noe var gått tapt på veien, ville det vært i strid med samfunnsvitenskapelige lover. For samfunn er så komplekst sammensatt at endringer på ett felt som oftest vil få utilsiktede konsekvenser på de fleste andre felt. Derfor lar de færreste samfunnsspørsmål seg besvare med et enten/eller. De består snarere består av grader av det ene og det andre.

 

Folk løper i flokk for å finne seg sjæl

Det er i denne sammenheng vi finner det verdt å trekke inn en av sosiologiens nyere klassikere, nemlig Anthony Giddens’ analyser av forbindelsen mellom selvet og samfunnet i senmoderniteten (1991), for å belyse det vi kan kalle frihetsparadokset: det faktum at økte muligheter og større handlingsrom later til å sammenfalle med økt selvkritikk og svekket selvfølelse blant barn og unge (se for eksempel Madsen 2018, 2020). For Giddens kjennetegnes senmoderniteten av en større grad av ansvarliggjøring for eget livsprosjekt. Vi er forventet å ha en langsiktig idé om hvem vi vil være og hvor vi skal, og også ganske klare tanker om hvordan vi skal komme oss dit. Tilværelsen kjennetegnes derfor av kronisk selvrefleksjon, der vi litt tabloid sagt ser oss selv mer i lys av hvem vi skal bli enn hvem vi er. Samfunnstrekkene Giddens peker på skaper en slags kronisk, temporal rotløshet, der det eneste sikre er at jeg må være en annen i morgen enn den jeg er i dag. Derfor er det lite å lære av dem som har gått foran oss. Og ettersom forventningen er at den enkelte skal bli sitt hele, fulle og unike jeg, er det heller ingen hjelp i å titte på sidemannen. Vi skal altså ikke bli som våre foreldre, og vi skal heller ikke bli som våre venner. Resultatet er at det blir enda færre fellesnevnere, slik at vi faktisk nærmer oss modernitetsforskningens idealtype om atomistiske tilværelser.

Dette innebærer en unik ansvarliggjøring for egne liv og egen lykke, faktisk i en slik grad at det for første gang i menneskehetens historie blir mulig å forestille seg at et liv kan være mislykket. Den tåler å gjentas: Vi kan forestille oss mislykkede menneskeliv – der «mislykket», ifølge en 20 år gammel informant i Fjelldal er «å sitte i kassa på Rema når en er 40». Begrunnelsen? «Man blir jo fortalt at man kan bli hva man vil. Alle vil jo gjøre det feteste.» Vi mener det ikke er en overdrivelse å kalle dette et eksistensielt paradigmeskifte.

Frihetsforestillingen har også en ideologisk blindsone. For enkelte er bedre stilt til å nyttiggjøre seg friheten enn andre, og har både råd til å gå på trynet og støtte til å reise oss igjen. Vissheten om at det nok vil gå bra til slutt, er altså en følge av sikkerhet­snett og ressurser. Mange nok har erfaring av at det ikke går bra til slutt, og denne erfaringen begrenser deres mulighet til å utnytte friheten. Denne forskjellen i forutsetninger tilsløres av at frihetsdiskursen i liten grad åpner for påpekning av andre hindringer enn de individuelle; og det forsterkes av en norsk kulturell ryggmargs­refleks som ifølge Marianne Gullestad gjør oss likhetsdyrkende i en slik grad at vi unngår situasjoner og samtaleemner der ulikheter blir for påtrengende (2002a, 2002b). En konsekvens av dette er at vi sjelden snakker om klasseforskjeller – rett og slett fordi det vekker ubehag. For oss som forskere er det også snublende lett å skrive fra et ubevisst klasseståsted, der vi tror at det som omgir oss til daglig også kjennetegner andres liv. Slik klassekulturblindhet avkles i romanen Blind av Lars Ove Seljestad. Der byr hovedpersonens industriarbeiderfar på følgende kraftsalve i konfirmasjonstalen til sin sønn, som en motvekt til middelklassens individualiseringspreik og higen etter å fremstå som unik: «Helvete er ikkje dei andre. Berre den som sit høgt på sin aristokratiske pide­stall kan få seg til å skriva eller seia noe sånt. Dei andre det er sjølve himmelen det. Har du det bra med dei andre, då har du det bra med deg sjølv. Om du ikkje finn deg til rette i kollektivet, blir du ulykkeleg. Det kan komma til å koste deg livet. Husk det.» (2005:45)

 

Trygghet med rammer

På øyene Mota og Ahamb nord i Vanuatu ville nok de færreste foreldre vært fortvilet over at barna opplevde seg som sterke også utenfor fellesskapet. Noe av dette kan selvsagt henge sammen med at menyen over mulige livsvalg er ganske kort. Riktignok åpner syv års skolegang muligheten for videre utdanning for enkelte. Men all undervisning foregår på engelsk, og blir gitt av lærere som i svært liten grad behersker språket, så de som faktisk kommer seg gjennom eksamen og kvalifiserer seg for mer skole, og kanskje endog studier, er i utgangspunktet særdeles begavede. Fra tolvårsalderen vil de fleste derfor gradvis innlemmes i husholdets mange oppgaver, og lære seg å dyrke hagene som gjør familien selvforsynt. På Mota ble guttene innlemmet i de hemmelige mannskultene da de var mindre, og har begynt å lære seg dansene som er knyttet til disse. Jentene har allerede danset med de voksne kvinnene siden de var små, så deres overgangsmarkør er gjerne knyttet til at de blir seksuelt aktive – noe som for de fleste sammenfaller med at de blir ferdige med skolegangen. For både gutter og jenter gjelder det at de en eller annen gang i ungdomstiden oppholder seg på en øy med et mer spennende liv, som oftest i «byen» Luganville på øya Espiritu Santo, der det både finnes biler, elektrisitet og antydninger til et natteliv. De aller fleste vender hjem etter et års tid, rik på opplevelser og gode historier og med en mobiltelefon i lomma. Men også her har de vært avhengige av nettverket som følger av deres slektskap med en av de tre-fire storfamiliene fra Mota som har tilhold i området rundt Luganville. Dette er sikkerhetsnettet. Her vil de alltid få mat og husly om de ikke finner det andre steder. Når de så vender tilbake til Mota, vil de oppsøke sin morbror eller mormor og be om å få et stykke jord der de kan drive hagebruk. Jord er en umistelig rettighet som overføres fra mor til barn gjennom de åtte ulike matrilineære slektene på øya. Mye av identiteten uttrykkes gjennom denne tilhørigheten til landjorda. Den har formødrene dine jobbet på. Dit vender også fødselssjelen tilbake når en person dør, for å slå seg til ro i en særegen stein eller et spesielt tre, mens hele øya gråter sammen med din slekt, og det arrangeres fester ti, femti og hundre dager etter din død, samt minnefeiringer ett, fem og ti år etter at du gikk bort. Den aller siste festen kalles Siñ ō qatigo, «brenne vandrestokken», og finner sted når slekten selv finner det for godt å markere at ansvaret for å videreføre minnet om den avdøde nå er opp til den enkelte.

Uten familie å forsørge, vil det for unge voksne fortsatt være færre forventninger til hva du skal fylle dagen med. Nattdykking med harpun etter fisk og skalldyr er et kjært tidsfordriv, spesielt for unge menn, mens å bruke mye tid på idrettsaktiviteter, lengre opphold i gapahuker i bushen, fester og dansing er innafor for begge kjønn – i alle fall så lenge det ikke kommer i veien for aktivitetene i kirken, og de sørger for å overholde fasteukene før påske som en tid kjennetegnet av lite adspredelse. For flertallet som ikke tar videre utdanning etter syvendeklasse, begynner alvoret gjerne med barn nummer to. Da vil de fleste gifte seg, vanligvis rundt tyveårsalderen, og gradvis bygge opp et nytt hushold. Som gifte foreldre regnes de som voksne, og er forventet å ta del i fellesprosjekter og i styre og stell. Selv om ungdomsseksualiteten er ganske fri og det er vanlig å ha barn med ulike partnere, gjelder ikke den samme friheten i valg av ektefelle. Øyas ættelinjer er inndelt i to hovedgrupperinger, der tilhørighet følger morslinjen, og alle er forventet å finne seg en partner fra sin fars «halvdel». I tillegg er det også enkelte slektskapsrelasjoner som er regnet som for nær til at et forhold kan inngås, selv om partene tilhører hver sin halvdel.

For noen år tilbake fikk disse ekteskapsreglene tragiske følger. En sekstenårig jente hadde et forhold til en jevnaldrende gutt som var hennes fars søstersønn. I henhold til arvelogikken på Mota ble hun da regnet som guttens datter. Hennes mors brødre oppsøkte dem i den provisoriske hytta de hadde bygget i bushen og gjorde det klart at dette var uakseptabelt. Gutten måtte lytte når mennene fra hennes halvdel snakket strengt til ham, og han fulgte gråtende med hjem til landsbyen, mens jenta var stri og stakk til skogs. Hun var kjent for å være mye alene, og ingen tenkte det var noe unormalt i at hun ikke hadde vist seg på noen dager. Men da noen kom tilbake fra hagen sin og fortalte om en lukt av død, uten at noen griser eller andre større dyr var savnet, ble det startet søk etter henne. Hun ble funnet med en liane rundt halsen. Dette var det første kjente selvmordet på øya. Ettersom selvmordsraten på andre stillehavsøyer er svært høy, fryktet mange for at dette ville starte en bølge blant de unge. «Hun har vist vei», var det en ung mann som hadde sagt, og det tilsynelatende uten straff fra hverken Gud eller mennesker. Når en person på Mota dør, vil fødsels­sjelen forlate kroppen og bevege seg fritt rundt på øya en måneds tid, før den slår seg til ro på matriættelinjens land. Dåpssjelen, derimot, vil stige opp til himmelen tre dager etter at liket er lagt i graven. I dette tilfellet fortalte folk skrekkslagne at de hadde sett dåpssjelen i jentas skikkelse bevege seg rundt på øya på høylys dag. Panikken bredte seg, og det var mange som ikke engang våget å gå til hagene sine for å finne mat. En av prestene på Mota antydet at ettersom jenta ikke var kalt hjem av Gud, kunne dette vedvare til hennes tilmålte tid var omme – og på Mota blir de fleste kvinner godt over åtti år. Da oppsøkte øyas ledere medlemmer av en anglikansk munkeorden kalt Det melanesiske brorskap og ba dem be dåpssjelen død. Ingen så mer til den.

Det er lett å tenke at denne jenta ville hatt det bedre om hun hadde vokst opp på et sted med færre begrensninger og større rom for utfoldelse. Kanskje hun også var plaget av at hun ikke kunne være «bare» seg selv, men alltid ville bli definert ut fra slektskapsrelasjoner. Om hun hadde tatt videre utdanning og flyttet til en øy med mulighet for lønnet arbeid, ville hennes sosiale handlingsrom ha utvidet seg kraftig. Samtidig ville hun nå møte sterke forventninger om å hjelpe slektninger med små og store beløp, ettersom skolepengene ble dekket av storfamilien og hennes utdanning følgelig er ansett som en investering. Presset har med andre ord forflyttet seg. Og om hun skulle vende tilbake til øya og gjøre det alle andre gjør, vil hjemkomsten preges av skuffelsen over at investeringen ikke betalte seg. Utdanning er nemlig ikke et mål i seg selv, men et middel for å få tilgang til inntekter som kan komme mange til gode. Uttrykket ni we tōga gap, «hun/han er bare her», er et hjertesukk over håp som viste seg ikke å være rotfestet. Følelsen av ikke å ha innfridd slektas håp kommer på toppen av skuffelsen over ikke å ha nådd sine egne. Akkurat på dette punktet er det lett å se likhetstrekk mellom unges liv i Vanuatu og Norge.

 

Selvrealisering, fellesskap og ensomhet i Norge

Den vestlig-liberalistiske ideen om selvrealisering kan virke uforenlig med den norske kulturelle ideen om likhet som likeverd, hvor man gjennom å vise seg som lik fremstår som likeverdig. I antropologiske studier har norske bygdesamfunn blitt ansett som arnestedet for den kulturelle ideen om likhet som likeverd (Broch 2020; Gullestad 1989). Dette er fordi bygdefolk tradisjonelt har vært avhengig av hverandre for å få livet til å gå rundt. Derfor har man hatt et tydeligere gjensidig ansvar for hverandre – og å stikke seg ut og velge egne veier blir dermed en trussel for den andres trygghet (Hastrup og Löfgren 1992). Gjennom feltarbeid i Fjelldal, har vi sett hvordan endel ungdommer opplever å stå i spenn mellom bygdas forventinger til konformitet og individers ønske om å realisere egne interesser og ønsker.

Noen av informantene våre i Fjelldal skiller seg ut fra majoriteten i bygda ved å drive med aktiviteter som skating og snowboard heller enn ski og fotball. De kler seg også annerledes, typisk med løse bukser og brukte klær fra 90-tallet, heller enn trange bukser og det siste innen sportsklær, som er mer vanlig. Som en 20-årig informant vi kaller Jonas uttalte det: «Ingen turte å gå med baggy jeans i 2016, alle skulle ha smale bukser. Og herregud hvor mye vi ble hata for det!». Men om gutta opplevde motstand blant andre unge for sine valg, fant de bekreftelse via sosiale medier, særlig Instagram og Youtube. Der så de videoer og bilder av skatere i New York og Paris som kledde seg som dem. Disse ble anerkjent som moteikoner i de internasjonale metropolene og omfavnet av pop-stjerner som Rihanna. «Når du ser det på Instagram er det lettere å tenke at ‘jeg vet det er det feteste’ og at ‘jeg driter i hva klassekameraten min sier, fordi jeg vet at dette er det råeste’». På denne måten muliggjør kanskje sosiale medier selvrealisering og fellesskap på nye måter for en del unge i Norge i dag: selv i konformitetstunge samfunn trenger ikke selvrealisering å innebære en frikobling fra sosiale fellesskap, slik som i Vanuatu. Det er bare at de sosiale fellesskapene tar en annen form – i det at man identifiserer seg, og opplever støtte fra, personer helt andre steder enn i ens fysiske nærområde.

Friheten til å leve ut sider av seg selv som ikke sammenfaller med bygdas sosiale kodeks kan imidlertid være tveegget sverd: Man frigjør seg kanskje fra bygdas normer og forventninger, men idealene man henvender seg til kan være vanskelige å nå opp til. I tillegg til å være en av Fjelldalbygdenes kuleste karer, har Jonas også slitt med sosial angst. I et intervju forklarte han angsten sin på denne måten:

«Jeg mista rett og slett troa på meg selv. Sosiale medier har jo laga et press, ikke sant. Du har en egen konto der du skal pumpe ut ting om deg selv. Du ser på alle andre og tenker ‘han her har skjønt alt’, mens du ikke har det. Det handler mye om å måle seg selv mot andre. Jeg tror det handler om at telefonen og sosiale medier er så sykt sentrert rundt deg selv. Tidligere hadde man et arbeidsliv hvor man jobba i skogen, hadde et snekkerlag eller et arbeidslag. Mens nå sitter vi med dritmasse fritid. Når man er en ensom ungdom har man bare seg selv. Og så skal man være på plattformene der alt bare handler om en selv, hvor en skal pumpe ut innhold om seg selv til verden.»

Sammenlignet med Vanuatu har ungdommer vi har snakket med i Norge kanskje urealistiske forventninger til seg selv. Dette er forventninger som dannes av foreldre, vennekrets, sosiale medier og Youtube. Som Jonas fortalte: «Det blir en big deal å feile, for man skal liksom ikke feile». Denne frihetens bakside handler om frykten for å være mislykket, men også kjedelig, siden valg man tar blir handlende om hvem man er. Som Jonas forklarte: «Man setter krav til seg selv om å gjøre noe andre ville sett på som fett. Jeg tror folk er redde for å være kjedelige. Det er ikke mange som drømmer om det vanlige livet. For det er ikke det man ser på filmer eller Instagram. Det er ikke det rapperne rapper om i sangene sine.»

 

Konklusjon: Ungdomsliv i perspektiv

Noe av det som gjør ungdomstiden så sårbar, er tidsforståelsen. Som voksne har vi lett for å tenke og snakke om ungdomstiden først og fremst som noe midlertidig som skal gå over i noe annet. Og om ting er vonde og vanskelige, vet vi at det kommer oppturer etter nedturer. Det gjør det krevende for oss å forstå at ungdom lett kan tenke at slik de har det og føler det nå, slik vil det også bli for all fremtid. Livserfaring er en god vaksine mot slike tanker. Men hvordan kan dette budskapet formidles i en annen sammenheng, for eksempel på en stillehavsøy der det meste tilsynelatende er som det alltid har vært? Er det virkelig håp om radikal endring når utdanningsmulighetene er begrenset? Er det realistisk å treffe noen nye og spennende når du kjenner alle på øya, og utsiktene til å kunne reise vekk og begynne noenlunde fra scratch er små? Hva hvis kjæresten du nå ikke får være sammen med var den eneste for deg, den eneste som forstod deg, og dere er nektet å være sammen?

Forskjellene mellom unges liv i Vanuatu og Norge er skapt av kultur, klima og andre livsbetingelser. Ved hjelp av en ganske grovkornet sammenligning, har vi sett noen trekk som gjør det lettere å stille spørsmål ved hvorfor ting blir som de blir – fordi vi blir minnet på at alternativer finnes, og dermed at verdiene og målene vi styrer etter er skapt av oss selv, og at vi derfor kan påvirke dem. Vi har sett at selv om de fleste nordmenn vil tenke på valgmulighetene i Vanuatu som svært begrenset, finnes det der ingen forestilling om at et menneskeliv kan være mislykket. Sikkerhetsnettet utgjøres av jorda du har rett til å dyrke. Med dette som grunnfjell, bygges livet videre gjennom forpliktende forbindelser til nær og fjernere slekt. Det å alltid bli sett og plassert vil for manges del være en skremmende tanke, som gir assosiasjoner til en livsbegrensende sosial kontroll enkelte ynder å kalle «bygdedyret». Men det at du er regnet med, og at noen legger merke til ditt fravær, er også et kjennetegn ved «bygdedyret». Og det er mye trygghet i en slik oppmerksomhet. Den er heller ikke i samme grad gjenstand for inflasjon som den oppmerksomheten som aktivt oppsøkes på digitale flater, og som dermed blir et knapt gode. Og i vår tid er det som teller det som kan telles. Da blir vellykkethet tilsynelatende målbar, i form av «likes» og følgere. I kombinasjon med ungdomstidens hang til å grublerier, ytterligere forsterket av den kroniske selvrefleksjonen som ifølge Anthony Giddens kjennetegner senmoderniteten, blir det lett å forgape seg i tegnene på andres suksess og fortape seg i egen tilkortkommenhet. Da blir kanskje endog meningsskaping et individuelt prosjekt snarere enn et fellesskapsprodukt. Under slike betingelser er det lett å føle seg både overveldet og alene. Samtidig viser erfaringene fra feltarbeidet i Fjelldal at for mange som ikke opplever seg som fullverdige deltagere i fellesskapet, er de samme digitale arenaene med på å gjøre det mer håndterbart å være «annerledes» på bygda – for der kan talenter som ikke anerkjennes og interesserer som avviker fra flertallets få sitt utløp.

Etter denne sammenligningsøvelsen sitter vi altså igjen med et ganske blandet inntrykk. Likevel kan vi kanskje se konturene av noen klare fellesnevnere, tross den store geografiske og kulturelle avstanden. Arenaer der vi kan oppleve fellesskap og oppnå anerkjennelse later til å være en forutsetning for meningsfulle tilværelser, både i Norge og i Vanuatu. Utvalget av slike arenaer vil være enormt mye større for de fleste norske ungdommer. Samtidig er det nettopp i denne valgfriheten det går an å gå seg vill og dermed falle ut av syne. Da kan livet fort fortone seg like retningsløst som meningsløst. I en ideell verden vil kanskje frihetsseilasen være utstyrt med en ballast av fellesskapsforpliktelser.

Litteraturliste
Thorgeir Kolshus & Tom Bratrud
Om forfatter