Sammendrag
Forholdet mellom psykisk helse og kjønn har lenge vært av interesse. Tradisjonelt har man innen psykologien operert med antagelser om fundamentale forskjeller mellom kvinner og menns tanke- og følelsesliv, hypoteser som i senere tid har blitt grundig tilbakevist. Til tross for manglende evidens for kjønnsforskjeller i psykologisk fungering, indikerer studier at blant de unge strever kvinner i større grad med psykiske lidelser som angst og depresjon og lavere livskvalitet, mens menn strever mer med atferdsforstyrrelser, ADHD og ruslidelser. Det finnes ulike forsøk på å forklare disse forskjellene; felles for de ulike perspektivene er at kvinner og menn fortsatt møtes på ulike måter i dagens samfunn, til tross for økt likestilling. Det kan virke som at dagens unge kvinner fortsatt forventes å ta mer ansvar for omsorgsarbeid, samtidig som de skal prestere innen arbeid og utdanning. Økt kroppspress kan også spille en rolle. En viktig utfordring for politikere, fagfolk og andre som jobber med ungdom i Norge i dag, er derfor å tematisere disse kjønnsforskjellene, samtidig som man jobber for at ungdom skal føle seg frie til å utforske ulike væremåter – uavhengig av kjønnsidentitet.
Introduksjon
De siste årene har det vært populært å bekymre seg for gutter og menns psykiske helse. Skolen er ikke tilpasset gutters utvikling og temperament, hevder for eksempel lektor Torstein Torgner i et intervju med Utdanningsnytt; samfunnet har blitt for feminisert, og gutter og unge menn får ikke boltre seg like fritt som de kunne tidligere (Vedvik, 2017). Et mer akademisk fundert eksempel på en slik bekymring er Stoltenbergutvalget, som undersøkte kjønnsforskjeller i skolen (NOU 2019: 3). Der uttrykker utvalgsmedlemmene bekymring knyttet til ulik utvikling mellom gutter og jenter i tidlig skolealder. Samtidig viser de siste tiårene med forskning at det er særlig de unge kvinnene som strever mest med psykisk uhelse og lavere livskvalitet, sammenlignet med sine jevnaldrende menn (Rosenfiled & Mouzon, 2013). Tendensen ser heller ikke ut til å bedre seg nevneverdig i takt med økt likestilling og kjønnsfrigjøring (Campbell et al., 2021).
Når vi snakker om kjønn er det lett å glemme at variasjonen innad i kjønnskategoriene er store (Hyde, 2005). Dessuten kan de forestillingene som til enhver sirkulerer ute blant folk lett bli selvoppfyllende profetier fordi de påvirker personers selvforståelse (Bolsø, 2010). De siste tiårene har tradisjonelle antagelser om at det finnes visse fundamentale forskjeller mellom kvinner og menn blitt utfordret, samtidig som at kvinner har fått større tilgang til arenaer som tidligere var forbeholdt menn (Nielsen, 2020). Likhetene mellom kjønnene har blitt fremhevet heller enn forskjellene. Samtidig er det liten tvil om at kjønn påvirker oss på ulike måter gjennom oppveksten; det påvirker hvordan vi tenker om oss selv, relasjonene vi inngår i, og mulighetene vi har til å utvikle oss. De betydelige forskjellene i psykisk helse og livskvalitet som forskerne fortsetter å identifisere, indikerer at unge kvinner og menn møter verden med ulike forutsetninger (Campbell et al., 2021; Priess et al., 2009). Kunnskap om hva som driver utviklingen av disse forskjellene vil kunne forbedre mange unge menneskers hverdag. For å tenke kritisk om kjønnsforskjeller og psykisk helse kan det være nyttig å hente teoretisk hjelp fra feministisk teori og kjønnsforskning. Slik kan vi ideelt sett belyse forskjeller uten å reprodusere antagelser om at kvinner og menn er fundamentale. I det følgende skal jeg først ta for meg kunnskapen om kvinner og menns psykiske helse, med særlig fokus på ungdomstiden. For å forstå hvordan forholdet mellom kjønn og psykisk helse utspiller seg trenger vi imidlertid tanker om hvordan kjønnsidentitetsutvikling foregår og prosessene bak den subjektive opplevelsen av å være mann og kvinne, begge deler eller tilhøre en annen kjønnskategori. Dette blir tema for kapitlets andre del.
De siste årene har vi dessuten sett at den tradisjonelle tokjønnsmodellen – altså antagelsen om at det finnes kun to kjønn, og at mennesker er låst til den kjønnskategorien man ble tildelt ved fødsel – har blitt utfordret (Stryker, 2017). Flere ungdommer identifiserer seg som trans – en samlebetegnelse for personer som på ulike måter identifiserer seg med et annet kjønn enn de ble tildelt ved fødsel. Ikke-binær viser til personer som på ulike måter identifiserer seg som verken kvinne eller mann, mens cis brukes om personer som identifiserer seg med det kjønnet de ble tildelt ved fødsel – altså majoriteten av befolkningen. I tillegg til kunnskap om kvinner og menns psykiske helse skal jeg derfor også redegjøre kort for situasjonen til kjønnsminoritetene.
Kjønnsforskjeller og psykisk helse
Systematiske oversiktsstudier viser at kvinner og menn som gruppe er like på grunnleggende psykologiske karakteristikker som intellektuelle og kognitive ferdigheter, personlighetstrekk og kommunikasjon (Hyde, 2005). Det er når det kommer til psykisk helse og livskvalitet at forskjellene er tydelige, både i Norge og resten av verden (Campbell et al., 2021). For å kunne måle eventuelle forskjeller i psykisk helse er vi imidlertid nødt til å avklare hva vi legger i begrepene. Det er vanlig å skille mellom (1) tilfredshet med livet (life satisfaction), (2) tilstedeværelse av psykologisk stress (psychological distress), som viser til hvor ofte man føler seg nedfor og engstelig, (3) hvor ofte man er lykkelig og stolt (hedonia), og (4) hvorvidt livet har mening (eudaemonic) (Campbell et al., 2021). De største kjønnsforskjellene finner vi når man måler tilfredshet med livet og psykologisk stress, mens forskjellene er noe mindre når det gjelder lykke og opplevelse av mening i livet (Bakken, 2020; Campbell et al., 2021; Suren et al., 2018). Forskjellene mellom jenter og gutter tiltar i puberteten. Oppsiktsvekkende nok viser den samme forskningen at økt velstand i landet – målt i brutto nasjonalprodukt – er forbundet med lavere livskvalitet. Det er et kjent fenomen at økt velstand ofte fører til økte materielle behov og en opplevelse av å ikke være tilfreds (Campbell et al., 2021). I tillegg tyder mye på at land som skårer høyt på likestilling har de største kjønnsforskjellene i psykisk uhelse og livskvalitet (Campbell et al., 2021).
Internasjonale studier indikerer altså at forskjellene i unge kvinner og menns psykiske helse blir større i begynnelsen av tenårene; kvinner har en tendens til å utvikle det man kaller for internaliserende vansker som angst og depresjon, altså at man vender vonde følelser innover mot seg selv. De skylder på seg selv og opplever lite kontroll over sin egen situasjon. Menn, på den andre siden, har større sannsynlighet for å utvikle eksternaliserende vansker. Dette betyr at man oppfører seg aggressivt overfor andre og skaper trøbbel for omgivelsene. Ruslidelser og antisosial personlighetsforstyrrelse er typiske eksempler på eksternaliserende vansker (Rosenfield and Mouzon, 2012). Det er likevel kvinner som gruppe som bærer den største belastningen av psykisk uhelse, totalt sett (Campbell et al., 2021).
Den samme tendensen ser man i Norge; resultatene fra Ungdata-undersøkelsen, som bygger på svarene fra norske skoleelever, viser at jenter i ungdomsskolen er mer plaget av stress enn jevnaldrende gutter (Bakken, 2020). Resultatene fra samme studie viser i tillegg at det er en overhyppighet av depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser hos jenter fra puberteten av (Suren et al., 2018). Gutter har på sin side størst risiko for atferdsforstyrrelser og utviklingsforstyrrelser som debuterer tidlig i livet, som ADHD, autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom (Suren et al., 2018). Den internasjonale tendensen til at jenter i større grad strever med internaliserende vansker, mens guttene eksternaliserer, ser altså ut til å eksistere i Norge også. I tillegg har andelen angst og depresjon hos tenåringsjenter vært økende i Norge de siste årene (Suren et al., 2018). Når tenårene er unnagjort rapporterer altså betydelig flere kvinner lavere livskvalitet (well-being) enn sine mannlige jevnaldrende. Forskningen de siste tiårene har indikert at jenter som gruppe blir mer depressive i tenårene enn gutter. Det er noe som skjer i løpet av pubertsårene som fører til at kvinner utvikler mer psykiske plager enn menn (Morken et al., 2018). Den økte andelen psykiske lidelser som vi ser blant kvinner sammenlignet med menn ser altså ut til å oppstå i løpet av tenårene (Campbell et al., 2021).
Hvordan står det så til med den psykiske helsen til kjønnsminoriteter, altså personer som bryter med normer for kjønn, for eksempel transpersoner eller ikke-binære? Internasjonale studier viser at unge transpersoner som gruppe rapporterer flere psykiske vansker enn jevnaldrende cispersoner. Det er særlig vansker knyttet til angst, depresjon, spiseforstyrrelser og traumelidelser som skiller seg ut (Kaltiala-Heino et al., 2018; Carmichael et al., 2021). Forskning på unge transpersoner viser, i likhet med kunnskapen vi har om forskjeller i psykisk helse mellom unge kvinner og menn, at det er stor variasjon innad i gruppen. Noen forskere argumenterer for at den økte forekomsten av psykiske vansker må forstås i lys av minoritetsstress, altså at personer som opplever diskriminering og forskjellsbehandling vender ubehaget innover og føler på skam og mindreverdighet (Chodzen et al., 2019). Dette perspektivet støttes av forskning som viser at ikke-kjønnsnormative barn og ungdom som får lov til å utforske kjønn uten å møte fordømmelse fra familie og venner, ikke strever mer med psykiske vansker enn flertallet blant sine jevnaldrende (Yunger et al., 2004).
Den norske levekårsundersøkelsen blant lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnpersoner fra 2021 viser samme tendens: transpersoner som gruppe skårer signifikant dårligere enn cispersoner (Anderssen et al., 2021). Den samme undersøkelsen viser også at transpersoner er mer utsatte for diskriminering, for eksempel negativ omtale på arbeidsplassen og trakassering i det offentlige rom. Det kan dessuten virke som at ungdomsårene er særlig utsatte i så måte, mens levekårene på gruppenivå blir noe bedre i voksen alder, særlig for de med høy inntekt og utdanning (Anderssen & Malterud, 2013).
Perspektiver på kjønn og psykisk helse
Hvordan forklarer forskerne at det finnes kjønnsforskjeller i psykisk helse? Forskningen som undersøker forholdet mellom kjønn og psykisk helse opererer med ulike teorier som kan belyse de dokumenterte kjønnsforskjellene. Den såkalte stresseksponeringshypotesen (på engelsk Stress Exposure Hypothesis) foreslår at unge kvinner generelt utsettes for mere stress, noe som fører til et negativt kroppsbilde og en nedvurdering av seg selv og sine evner (Morken et al., 2018). Pubertetsutviklingen fører mange jenter bort fra de rådende kroppsidealene for hvordan kvinnekroppen skal se ut. Den såkalte kjønnsforsterkningshypotesen (Gender Intensification Hypothesis) foreslår at ungdommer opplever et økt press i begynnelsen av tenårene til å føye seg etter og omfavne tradisjonelle kjønnsroller (Priess et al., 2009). Jenter og unge kvinner tenderer mot å bli mer selvbevisste, opptatt av eget utseende og væremåte i møte med andre og utvikle lavere selvfølelse. Forskning har blant annet vist at jenter blir oppfordret til å være mer hjelpesøkende og oppmerksomme på andres behov, på bekostning av selvstendighet og det å stå opp for egne behov (Priess et al., 2009; Rosenfield & Mouzon, 2013). Dette kan blant annet utspille seg i form av at jenter som vokser opp i familier med tradisjonelle kjønnsroller opplever mer varme hos mødre og mindre hos fedre etter hvert som de blir eldre.
Både stresseksponeringshypotesen og kjønnsforsterkningshypotesen bygger på teorier om kjønn som et samfunnsfenomen. Kjønn har tradisjonelt blitt sett på som ensbetydende med biologi, som et selvsagt fenomen bestående av to kategorier. De siste tiårene har imidlertid feminister og kjønnsforskere i økende grad tematisert og problematisert de sosiale og kulturelle aspektene ved kjønn. Sosialt kjønn, på engelsk gender, viser til forestillinger om kjønn i samfunnet og hvordan kvinner og menn skal oppføre seg; kvinner skal være feminine og menn skal være maskuline (Unger & Crawford, 1993). Kjønnsroller viser til forventninger knyttet til hvordan kvinner og menn skal identifisere og uttrykke seg, for eksempel oppførsel og utseende (Stryker, 2017). I psykologien har man derfor vært opptatt av prosessene som fører til at barn etter hvert utvikler en forståelse av seg selv som gutt eller jente. Sentralt i slike teorier er utvikling av tenkning og evnen til å kategorisere, på fagspråket omtalt som kognitive skjema. Etter hvert som barnet vokser til så begynner det å utvikle ulike skjema om seg selv, som inneholder relevant kunnskap om hvem man er, sin egen kropp og forventninger knyttet til kjønn og andre forhold (Kohlberg, 1966). Tradisjonelt har forventningen vært at kvinner skal oppføre seg feminint, ofte assosiert med personlighetstrekk som underdanighet, varme og sensitivitet i møte med andre. Menn, derimot, skal være maskuline; de skal være uavhengige, tydelige og konkurranselystne. En viktig antagelse innen dette perspektivet er at mennesker som utfordrer disse forventingene ofte vil bli møtt med motstand (Rosenfield & Mouzon, 2013). Oppmerksomheten er rettet mot hvordan barn sosialiseres inn i sitt kjønn, altså hvordan de tilegner seg kunnskap om kjønnsroller, anser ulike forventninger som relevante for en selv og begynner å handle, tenke og føle i henhold til disse (Maccoby, 1998). En viktig antagelse er at gutter og jenter lærer av å se på eldre rollemodeller, og slik fanger opp relevant kunnskap fra andre om hvordan kvinner og menn oppfører seg (Maccoby, 1998). Et annet perspektiv er at gutter og jenter blir møtt med ulike forventninger og behandles deretter. Foreldre og andre i omgivelsene har en tendens til å oppfordre jenter til å være mer opptatt av andres følelser og behov, noe som kan føre til at de i mindre grad får erfaring med å være selvstendige og lytte til egne behov. Gutter, på den andre siden, blir ofte oppfordret til å være uavhengige og mindre opptatt av å knytte bånd til medmennesker og relatere seg til andres behov. Tanken er at disse forskjellene i hvordan gutter og jenter blir møtt skjer på et tidlig stadium i livet, og at kjønnsnormene derfor internaliseres og oppleves som om de kommer innenfra (Corbett, 2009).
Innen kjønnsforskning er man også opptatt av hvordan kjønn er viklet inn i større samfunnsforhold, slik som lover, regler og rettigheter og tilgang til arbeidsmarkedet (Wharton, 2012). De siste hundre årene har særlig den vestlige verden opplevd en gradvis bedring i kvinners levekår, og økt formell innflytelse i samfunnet og tilgang til makt og ressurser (Wharton, 2012). Det har skjedd store endringer i hvordan menn og kvinner lever sine liv, særlig i retning av økt likestilling i arbeidslivet og retten til utdanning (Nielsen, 2020). Tradisjonelle normer for hvordan kvinner og menn skal oppføre seg har blitt kraftig utfordret, og kvinner har fått økt tilgang til sosiale arenaer som tidligere var forbeholdt menn (Wharton, 2012). Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som gruppe gjør for eksempel mer husarbeid hjemme, begynner i dårligere betalte jobber, og står i fare for å bli utsatt for mer stress. Dette blir ofte kalt for strukturelle forhold som preger folks liv. På grunn av fremskrittene innen likestilling de siste tiårene er mange forundret over at kjønnsforskjellene i psykisk helse fortsatt er såpass tydelige, og da særlig den økte sykdomsbyrden blant kvinner (Campbell et al., 2021). En mulig årsak til at økt likestilling ikke nødvendigvis reduserer kjønnsforskjellene i psykisk uhelse kan skyldes at økt frigjøring samtidig øker forventningene, altså at mange kvinner fortsatt opplever at kjønnsnormene er for trange og at tilgangen til mannlige arenaer er begrenset. Det kan altså være viktig å huske på at økt likestilling ikke nødvendigvis betyr at all forskjellsbehandling er borte. Forventninger om likestilling kan tvert imot føre til et manglende samsvar mellom hva den enkelte kvinne har blitt forespeilet og en opplevelse av å ikke lykkes (Campbell et al., 2021).
En annen tendens som har gjort seg gjeldende i vestlige land de siste tiårene, i takt med at likestillingen skjøt fart på 1970-tallet, er at kvinner er nødt til å prestere både på jobb og i familien (Nielsen, 2020). Mye kan tyde på at selv om kvinner i økende grad har tilgang til tradisjonelt maskuline arenaer, så er menn fortsatt mindre deltagende i omsorgsarbeid (Cambell et al., 2021). I tillegg har unge kvinner de siste tiårene i økende grad blitt utsatt for kroppspress, seksualisering og forventninger om å ta seg bra ut, samtidig som de også skal prestere på skole og senere i arbeidslivet (Nielsen, 2020). Det kan altså virke som at unge kvinner i dag lever med et dobbelt forventningspress; de skal utfolde seg og prestere på arenaer som inntil for få tiår siden var forbeholdt menn, samtidig som de skal se bra ut og være seksuelt attraktive (Nielsen, 2020). I tillegg kan økt bruk av sosiale medier og eksponering for ulike kroppsideal også spille en rolle, særlig siden digital teknologi de siste årene har blitt en nærmest integrert del av ungdommers sosiale liv (Smahel et al., 2020). Vi vet også at ungdomstiden er en særlig sensitiv fase for utvikling av psykososiale, emosjonelle og kognitive ferdigheter. Tilbakemeldinger fra jevnaldrende blir for mange i økende grad viktig i tenårene, i takt med at de skal relatere seg mer seriøst og forpliktende til omverdenen og innta en voksen og ansvarlig rolle i samfunnet (Crone & Konijn, 2018). Det er også mulig at de svakere kjønnsnormene som kjennetegner samfunn med likestilling på ulike måter, fører til rollekonflikter og motstridende krav som rammer mange unge kvinner på vei inn i voksenlivet (Nielsen, 2020).
Oppsummering
Det er altså særlig i tenårene at kjønnsforskjellene i psykisk uhelse øker, en periode som er viktig for identitetsutviklingen generelt (Campbell et al., 2021). Ungdommer skal håndtere mange ulike behov i løpet av tenårene; de skal gradvis innta en posisjon i voksenlivet, samtidig som de skal forholde seg til romantiske, vennskapelige og seksuelle forventninger og normer. Det er mulig at endrede kjønnsnormer har skapt økte forventninger til kvinners prestasjoner i skole og arbeidslivet, samtidig som gamle kjønnsrollemønstre knyttet til utseende og kropp fortsatt står sterkt (Campbell et al., 2021). Mye kan dessuten tyde på at kroppspresset som kvinner lever under har blitt sterkere siden 1970-tallet (Nielsen, 2020). Uansett årsak kan det virke som om kvinner og kjønnsminoriteter i særlig grad må håndtere samfunnets trøblete og kompliserte forhold til kjønn, og at det for noen går utover psykisk helse og levekår. Når vi snakker om kjønn så er det viktig å holde tungen rett i munnen for å forstå det doble budskapet; forestillinger om kjønn eksisterer i samfunnet blant mennesker, men de er ikke relevante for alle hele tiden og vi kan forholde oss kritisk til dem. Denne spenningen mellom samfunnets forestillinger om kjønn på den ene siden, og den enkelte persons forhold til disse forestillingene på den andre siden, gir oss rom til å tenke kritisk og utvikle nye og mer livgivende handlingsmønstre. Utviklingstrekk i samfunnet kan endres, hvis det finnes vilje til det. Kjønnsforskjeller i psykisk helse springer altså ut fra et komplisert nett av forventninger som er spesifikke for ungdomstiden, kjønnsnormer knyttet til kropp og utseende, og økt likestilling i arbeidslivet. For noen kan summen av disse forholdene skape trøbbel som gir seg utslag i psykiske vansker.
