Lukk
Tilbake til oversikt

Barn og unge som blir utsatt for tradisjonell og digital mobbing

Sammendrag

Dagens barn og unge vokser opp i en stadig mer digitalisert verden noe som ble satt på spissen under koronapandemien. Det å være logget på blir sett på som en viktig del av livet. Spør man dagens barn og unge hva de har gjort i løpet av en dag er sjansen stor for at de både vil fortelle deg om hendelser som har skjedd med venner ansikt til ansikt og hendelser som har skjedd digitalt. Ettersom begge arenaer er viktige i barn og unges liv er de også med på å gjøre deres sosiale liv enda mer komplekst. Tall fra Medietilsynet viser at 87 % av norske barn i alderen 9-10 år har sin egen mobiltelefon og i alderen 13-14 år eier praktisk talt alle en mobiltelefon (Medietilsynet, 2020).

 

Den teknologiske utviklingen gjør det for eksempel enklere å vedlikeholde allerede eksisterende vennskap så vel som å etablere nye. Ettersom barn og unge bruker mye tid på å være sosiale på den digitale arenaen, er det naturlig at også sosiale konflikter og mobbing infiltrerer denne arenaen og vice versa. Med bakgrunn i dette vil denne artikkelen se nærmere på hvilke emosjonelle problemer som rapporteres av elever som opplever tradisjonell og / eller digital mobbing og hva disse elevene selv rapporterer at de trenger fra de voksne rundt seg når de opplever mobbing.

En definisjon av tradisjonell mobbing som blir bukt både nasjonalt og internasjonalt er at mobbing er en repetert negativ handling utført mot noen som har vanskelig for å forsvare seg i den gitte situasjonen (Olweus & Roland, 1983, Smith, 2005; Olweus & Limber, 2018). Digital mobbing kan defineres som mobbing på digitale arenaer (Smith et al., 2008). Det er blant annet denne definisjonen av mobbing som brukes i Elev­undersøkelsen.

De ferskeste tallene fra Elevundersøkelsen viser at tallene for det man kan kalle for tradisjonell mobbing har gått ned. Det er derimot ikke fokusert like mye på at andelen som rapporterer at de har opplevd digital mobbing har økt fra 1,9 til 2,2 % (Wendelborg, 2021). Dette vil altså si at det det er ca. 10 000 flere elever som rapporterer at de har opplevd å bli mobbet digitalt enn året før. Ser man nærmere på hvilket trinn økningen befinner seg på, er det også grunn til bekymring da det meste av økningen befinner seg på femte trinn – de yngste barna i undersøkelsen. Dette er kanskje ikke et overraskende funn da både foreldre og barn har blitt mer digitale under koronapandemien og dermed også utsatt seg for mer risiko. En viktig grunn til at dette er bekymringsverdig er for eksempel at vi per dags dato ikke har noen nasjonale undersøkelser som kan si oss noe om forekomsten av opplevd tradisjonell og digital mobbing blant elevene fra første til fjerde trinn. Man vet da heller ikke om tallene på femte trinn egentlig presenterer den høyeste forekomsten blant norske elever eller om elevene på for eksempel fjerde trinn har opplevd å bli utsatt for mer digital mobbing enn elevene på femte trinn.

Bruken av digitale medier i mobbing involverer tre sentrale aspekter som gjør digital mobbing enda mer kompleks og vanskelig å håndtere enn tradisjonell mobbing; anonymitet, publisitet og spredning. Forskning finner for eksempel at muligheten for anonymitet ved bruken av digital medier øker følelsen av maktesløshet og frustrasjon (Dooley, Pyzalski & Cross, 2009; Slonje & Smith, 2008). I tillegg finner man at offentlig digital mobbing defineres som den verste formen for digital mobbing (Menesini et al., 2012). Et viktig spørsmål relatert til barn og unges psykiske helse blir da om denne digitale utviklingen også bidrar til endringer i de emosjonelle problemene en ser er relatert til det å bli utsatt for mobbing.

Det har lenge vært kjent at det å bli utsatt for tradisjonell mobbing kan få store følger for dem det gjelder som for eksempel symptomer på depresjon (Reijntjes, Kamphuis, prinzie & Telch, 2010, Ttofi, Farringotn, Lösel & Löber, 2011) og symptomer på angst (Grills & Ollendick, 2002; Hawker & Boulton, 2000; Nishina, Juvoven & Witkow, 2005; Reijntjes, 2010). I tillegg til dette har det blant annet blitt funnet en sammenheng mellom det å bli utsatt for tradisjonell mobbing og suicidale tanker (Holt m. fl., 2015; Van Geel, Vedder & Tanilon, 2014) og skolevegring (Egger, Costello & Angold, 2003; Havik, Bru & Ertesvåg, 2015).

Sammenhengen mellom det å bli utsatt for tradisjonell mobbing og symptomer på angst og depresjon har også blitt rapportert i flere studier som har fulgt de samme personene over tid, noe som indikerer at det å bli utsatt for tradisjonell mobbing bidrar til økte symptomer på angst og depresjon (Copeland, Wolke, Angold, Costello, 2013; Takizawa, Maughan & Arsenault, 2014). En studie fant for eksempel mer angst og depresjon hos 50-åringer som hadde blitt utsatt for mobbing som barn sammenliknet med deltakere som ikke hadde blitt mobbet som barn (Takizawa, Maughan & Arsenault, 2014).

Selv om forskningen på barn og unge som har blitt utsatt for digital mobbing ikke har vært utført over like lang tid, finner studiene som ser på dette også en sammenheng mellom det å bli utsatt for digital mobbing og eksempelvis symptomer på depresjon (Olenik-Shemesh, Heiman & Eden, 2012) og symptomer på angst (Kowalski et al, 2014; Shenk & Fremouw, 2012).

I tillegg til studier som tar for seg enten tradisjonell eller digital mobbing og emosjonelle problemer finnes det også flere og flere studier som ser på hvilken effekt de ulike typene mobbing har på emosjonelle problemer. Her rapporteres det om noe ulike funn. Campell med flere (2012) finner for eksempel en sterkere sammenheng mellom både symptomer på depresjon og angst og det å bli utsatt for digital mobbing sammenliknet med disse symptomene og tradisjonell mobbing. En norsk studie finner derimot kun en sterkere sammenheng mellom symptomer på angst og det å bli utsatt for digital mobbing sammenliknet med symptomer på angst og det å bli utsatt for tradisjonell mobbing (Sjursø, Fandrem & Roland, 2016). Disse funnene indikerer at det å bli utsatt for digital mobbing kan gi dem som blir utsatt for det større emosjonelle problemer i form av for eksempel flere symptomer på angst som at de blir plutselig redde uten grunn og konstant engstelige eller redde.

Det kan også argumenteres for at det å bli utsatt for mobbing kan oppleves som et traume. Flere studier foreslår at de emosjonelle problemene man får av det å bli utsatt for mobbing på skolen kan sammenliknes med dem som har blitt utsatt for overgrep i barndommen (Arsenault, 2018; Carlisle & Rofes, 2007; Terr, 1991). Det har også blitt funnet en sammenheng mellom det å bli utsatt for mobbing og symptomer på post-traumatisk stress både i arbeidslivet (Matthiesen & Einarsen, 2004; Tehrani, 2004) og på skolen (Idsøe, Dyregrov & Idsøe, 2012; Rivers, 2004). Dette kan være symptomer som en sterk unngåelsestrang til det stedet eller den digitale enheten de har opplevd å bli mobbet på, en sterk frykt knyttet til det stedet der de har blitt mobbet, konsentrasjonsproblemer og kroppslig aktivering som for eksempel problemer med å puste.

I forebyggingen og ikke minst håndteringen av digital mobbing er det viktig å erkjenne at dette ofte er noe som foregår samtidig som tradisjonell mobbing. Det er derfor viktig at man som voksen er årvåken og undersøker hvordan relasjonene mellom de involverte er på skolen og om barn og unge forteller om negative hendelser som har skjedd digitalt. Forskning har studert hvor mye overlapp det finnes mellom disse to formene for mobbing, tallene som rapporteres her er fra 43,7 – 93 %. Dan Olweus finner i sin studie at 93 % av de elevene som rapporterer at de blir mobbet digital også rapporterer at de har blitt mobbet tradisjonelt (Olweus, 2012). Andre internasjonale studier finner for eksempel et overlapp på 44 % (Ybarra & Mitchell, 2004) til 75 % (Smith m. fl., 2008). De siste tallene fra Elevundersøkelsen viser at 43,7 % av norske elever som svarer at de blir mobbet digitalt også svarer at de blir mobbet tradisjonelt (Wendelborg, 2021).

Disse elevene blir såkalte dobbelteksponerte. Det kan skje hendelser på skolen som senere blir kommentert på, eller fulgt opp digitalt. Denne vekslingen mellom det man kan kalle for tradisjonelle og digitale negative hendelser, gjør at det kan være enda vanskeligere for voksne og oppfatte hva som skjer da de kanskje bare får med seg noen av de hendelsene som skjer på for eksempel skolen. Disse enkelthendelsene i seg selv trenger ikke nødvendigvis være av en svært krenkende karakter, men summen blir voldsom for dem det gjelder. For barn og unge kan denne dobbelteksponeringen være en stor påkjenning da de er tilgjengelig for den som utsetter dem for mobbing når som helst. Forskning finner for eksempel at de som opplever både tradisjonell og digital mobbing rapporterer om lavere selvtillit i tillegg til at de har større risiko for depresjon og ensomhet sammenliknet med de som kun rapporterer at de har blitt utsatt for tradisjonell mobbing (Brigi m. fl., 2012; Canas m. fl., 2020).

Ettersom mange av elevene som rapporterer at de blir mobbet digitalt også blir utsatt for tradisjonell mobbing er det ekstra viktig at man undersøker hvordan eleven har det på skolen. Noen vil kanskje tenke at dette ikke er skolens ansvar, men i og med at det ofte er en skolerelasjon i bunn vil det være viktig at det er et godt samarbeid mellom skole og hjem i disse sakene. At man sammen tar et ansvar for at norske elever skal ha det trygt og godt uavhengig av om de befinner seg i den digitale eller analoge verden og ikke bruker tid på å diskutere hvem sitt ansvar det er. Samarbeidet mellom skole og hjem må være aktivt og gjensidig. Aktivt på den måten at man får foreldrene aktivt med i arbeidet med nettvett for eksempel. Istedenfor å skrive i informasjonsdelen av lekseplanen at denne uken har vi om nettvett, kan man oppfordre foresatte til hva man kan snakke med barna sine om hjemme og ikke minst hvordan. Et gjensidig samarbeid er også viktig, og her vil det si at dialogen mellom skole og hjem – og ikke minst blant foresatte – om barnas digitale liv kan bli satt enda mer på agendaen enn det den er i dag ved mange av landets skoler.

Men det nytter ikke om det er et godt skole/hjem-samarbeid dersom eleven ikke har tillit til at de kan fortelle om det de har opplevd til noen. For at man som voksen skal kunne hjelpe barn og unge som blir utsatt for tradisjonell og digital mobbing må de føle at de kan fortelle om det som har skjedd til noen som kan hjelpe dem.

I hjemmet er det for eksempel viktig at foreldrene anerkjenner barn og unges digitale liv og viser interesser for det som skjer også på denne arenaen. På skolen trenger man i tillegg til gode relasjoner til elevene også gode verktøy som gjør det enklere å følge med på barn og unges sosiale liv både i skolegården og digitalt. Her kan man kombinere flere metoder som for eksempel samtaler, observasjon, sosiogram og ikke-anonyme spørreskjema i arbeidet med å prøve å danne seg et best mulig bilde. Dette bør brukes både i det forebyggende arbeidet for å følge med, men også i nærmere undersøkelser av saker som blir meldt fra om. I Elevundersøkelsen rapporterer 34,8 % av dem som ble mobbet at skolen ikke visste om det. I tillegg rapporterer
14,4 % av dem som ble mobbet at skolen visste om det, men ikke gjorde noe, og 19, 4% at skolen prøvde å stoppe mobbingen, men at det ikke fungerte (Wendelborg, 2021). Det er altså en stor andel av de elevene som oppgir at de blir mobbet som opplever at dette ikke blir oppdaget. Det kan være spesielt krevende å oppdage digital mobbing ettersom denne kan oppleves som mer skjult for de voksne rundt. Her kan også med­elever ses på som viktige i arbeidet med å oppdage og stoppe digital mobbing ettersom det er en arena de voksne sjelden er til stede på.

Digital mobbing er ekstra vanskelig å oppdage for både foreldre og lærere uten at den som har opplevd det selv, eller at medelever tar kontakt, forteller om det. I rapporten Ungdom og digitale medier (Barneombudet, 2019) kommer det blant annet fram at for barn og unge er det viktig å vite hva som skjer før de sier ifra, at de ønsker å medvirke i prosessen, at de som ber om hjelp blir informert om konsekvensene, at voksne ikke overreagerer, at de ikke nødvendigvis ønsker at den som har utsatt dem for mobbing skal straffes, men at det skal stoppe og at de skal få det bedre med hjelp fra den voksne de forteller det til. I en studie av langvarige mobbesaker med elever som hadde blitt utsatt for både digital og tradisjonell mobbing, kom det frem at for å føle trygghet og forutsigbarhet i håndteringen av en mobbesak, var det viktig for elevene å møte en lærer som både lyttet og trygget dem samtidig som læreren stilte tydelige krav til dem som har mobbet om at mobbingen må ta slutt (Sjursø, Fandrem, O’Higgins Norman & Roland, 2019). Man trenger derfor god kompetanse i skolen på hvordan man skal få mobbing til å stoppe. For elever som opplever mobbing, forsvinner imidlertid ikke de emosjonelle utfordringene nødvendigvis den dagen mobbingen opphører. Det bør derfor også rettes større fokus mot oppfølgingen etter mobbingen både på et individuelt plan for alle de involverte, men også for klassen som helhet.

Fokuset i denne artikkelen har i stor grad vært på de elevene som har opplevd tradisjonell og digital mobbing, emosjonelle konsekvenser og støtte fra voksne. Avslutningsvis ønsker jeg å oppsummere noen videre tanker om hva som er viktig i arbeidet med å forebygge og håndtere digital mobbing. Først og fremst er det viktig å anerkjenne at digital mobbing ikke er et fenomen som kun påvirker barn og unges fritid, men i aller høyeste grad også hvordan de har det på skolen. For det andre må skolen ta digitale hendelser på alvor og følge med og undersøke dem i sammenheng med det som skjer på skolen. For det tredje må man på skolen, i tillegg til å ha en god relasjon til elevene, ha gode verktøy for å følge med på det som for oss voksne er vanskelig å følge med på. For det fjerde må fokuset på forebygging begynne allerede fra første klasse som en felles strategi fra skolens side. Dette kan ikke avhenge av i hvilken grad skolen eller læreren anerkjenner barn og unges digitale liv. For det femte må man i forbindelse med ny rammeplan for SFO også se på dette som en viktig arena inn i arbeidet for å forebygge og håndtere mobbing. Og sist, men ikke minst, må skolen invitere foresatte inn til et aktivt og gjensidig samarbeid med fokus på elevenes digitale liv.

Litteraturliste
Ida Risanger Sjursø
Om forfatter