Lukk

Ungdommers atferd og hjerneutvikling

Sammendrag

Hjernens struktur og funksjoner fortsetter å utvikle seg i ungdomstiden. I dette kapittelet skal vi innledningsvis oppsummere hva vi vet om hjerneutvikling i denne perioden. Deretter skal vi drøfte hvordan disse endringene kan henge sammen med ungdommers atferd og med utviklingen av psykiske lidelser som gjerne oppstår ­nettopp i ungdomstiden. Ungdommers atferd beskrives ofte som risikofylt og preget av manglende impulskontroll og konsekvenstenkning. Dette har blitt forsøkt ­forklart av «mismatch-teoriene», som foreslår at risikotaking i ungdomstiden skyldes en ubalanse mellom relativt modne systemer for prosessering av emosjoner og belønning, og systemer for selvregulering av atferd, tanker og følelser som fortsatt er under utvikling. Vi viser at tilgjengelig evidens ikke gir tilstrekkelig støtte til disse teoriene. Videre argumenterer vi for at økt risikotaking hos ungdommer ikke nødvendigvis gjenspeiler svikt i selvregulering, men kan være adaptivt i forhold til utviklings­oppgavene i ungdomstiden.

Ungdommers atferd, tanker og følelser

Ungdommers atferd fremstilles ofte både i media og i vår kultur som risikofylt og preget av manglende impulskontroll og konsekvenstenkning, eller som styrt av en berg-og-dal-bane av sterke følelser. Og ja, ungdommer er faktisk overrepresentert på en rekke forskjellige ulykkes- og skadestatistikker (https://risikorydding.no/unge/ungeogrisiko). For eksempel viser tall fra Statistisk sentralbyrå at flest 16-18 åringer blir skadet i trafikken (https://www.ssb.no/statbank/table/08259/). Et populært forsøk på å forklare dette postulerer at årsaken ligger i at forskjellige hjerneområder utvikles i ulikt tempo, og at vi nettopp i ungdomstiden har en ubalanse eller «mismatch» mellom forskjellige nevrokognitive systemer. Hovedpoenget i disse «mismatch-teoriene» (Casey et al., 2008; Luna & Wright, 2016; Steinberg, 2008) er at vi i ungdomstiden, på den ene siden har utviklet relativt modne systemer for prosessering av emosjoner og belønning, mens vi på den annen side har et system for selvregulering av atferd, tanker og følelser som fortsatt er under utvikling (Shulman et al., 2016). Førstnevnte inkluderer de subkortikale strukturene amygdala og nucleus accumbens som ligger dypt inni hjernen, mens sistnevnte system inkluderer forskjellige deler av fremre hjernebark; prefrontal korteks (figur 1). Ideen er altså at ubalansen mellom disse hjernesystemene delvis kan forklare visse typer atferd og også tendenser i tenkning og følelser hos ungdom, og spesielt at ungdommer er tilbøyelige til risikofylt atferd, enten det dreier seg om såkalt ekstremsport, utprøving av rusmidler eller andre ting. Gasspedalen fungerer som den skal, den er kanskje til og med litt ekstra sensitiv, mens bremsen er det så som så med. Men stemmer dette? Hva slags evidens har vi egentlig for at disse hjernesystemene utvikler seg i utakt? Og er i så fall denne ubalansen en god forklaring på ungdommers atferd?

Epidemiologiske studier viser også at ungdomstiden er en periode av livet hvor psykiske lidelser gjerne oppstår (Dalsgaard et al., 2020). Denne store danske studien som undersøkte 1,3 millioner individer i perioden 1995-2016 viste at rundt 15 % av utvalget fikk en diagnose før de blir 18 år gamle. Jenter hadde høyere risiko for å få en diagnose innen schizofreni-spekteret, stemningslidelser, depresjon, angstlidelser og tvangslidelser, med høyeste insidens rundt 17-års-alderen. Gutter hadde større risiko for å få diagnosene ADHD, atferdsforstyrrelse og autismespekter-lidelser, og fikk ofte diagnose på et tidligere tidspunkt enn jenter. Hvorfor er det slik? Kan vi finne forklaring i de hjernestrukturelle og hjernefunksjonelle endringer som skjer i ungdomstiden? I dette kapittelet skal vi først kort beskrive hvordan hjernen utvikler seg gjennom ungdomsalderen, og deretter skal vi drøfte hvordan mønstre og individuelle forskjeller i hjernens utvikling kan henge sammen med ungdommers atferd og med utviklingen av psykiske helseplager.

Hjerneutvikling fra barndom til voksen alder

Hjernens utvikling bestemmes, i likhet med andre aspekter av vår utvikling (Sameroff, 2010), av et dynamisk samspill mellom gener, modning og erfaringer (Gao et al., 2019; Maggioni et al., 2020), og former hvem vi er og hvordan vi tenker og føler. Forskning innenfor feltet nevrokognitiv utviklingspsykologi har de siste tiårene gitt oss mye ny kunnskap om hvordan hjernen utvikler seg, og også en begynnende forståelse av hvordan disse endringene henger sammen med psykologisk utvikling (Tamnes, 2021). Den raske utviklingen av hjerneavbildningsmetoder, spesielt magnetresonans­tomografi (MRI), har gjort det mulig å studere den levende utviklende hjernen på stadig mer detaljerte måter og bygge på tidligere kunnskap om hjerneutvikling basert på post mortem-studier og slutninger fra dyrestudier.

MRI er en gruppe med avbildningsteknikker som kan gjøres på den samme maskinen, som baserer seg på sterke magnetiske felt, elektriske gradienter og radiobølger til å lage bilder av levende organer. Forskjellige typer vev i kroppen har forskjellige magnetiske egenskaper, og strukturell MRI (sMRI) kan brukes til å skille vevstypene fra hverandre og få detaljerte anatomiske bilder og målinger av hjernen. Grå substans omfatter både hjernebarken og en rekke subkortikale strukturer, og består hoved­sakelig av nervecellekropper. Hvit substans inneholder nervetråder (aksoner) som lar neverceller kommunisere med hverandre, samt av støtteceller som blant annet isolerer nervetrådene (myelin). En annen MRI-teknikk er funksjonell MRI (fMRI), som lar oss undersøke endringer i lokal blodgjennomstrømning og blodets oksygennivå, noe som henger sammen med hjerteregioners aktivitet. fMRI brukes enten til å undersøke hjerneaktivitet under utføring av spesifikke oppgaver, eller spontane aktivitetsmønstre i hjernen som reflekterer hjernens funksjonelle nettverk.

Hjernens utvikling begynner tidlig i fosterlivet, og den grunnleggende anatomien er på plass allerede når vi blir født (Brodal, 2013). De første par årene av livet er preget av en enormt hurtig vekst som gir seg til uttrykk både i hjernens totale størrelse og i størrelsen på forskjellige hjernestrukturer, samt av utvikling av funksjonelle nettverk (Gilmore et al., 2018). Disse store endringene skjer parallelt med milepæler i barnets utvikling, inkludert sensorimotorisk utvikling og utvikling av sosial tilknytning, selv­bevissthet og språk (Siegler et al., 2019). Et viktig funn fra MRI-studier av barn og ungdommer fra de siste tiårene er imidlertid at hjernen både strukturelt og funksjonelt fortsetter å utvikle seg mye lengre enn man tidligere trodde. Denne langvarige og mer subtile utviklingen kan ses som en tidssutstrakt periode med forhøyet nevral plastisitet – potensial for endring som resultat av erfaringer – og representerer således mulig­heter, men potensielt også sårbarheter. På cellenivå omfatter utviklingen eliminasjon av kontaktpunkter (synapser) mellom nerveceller som ikke er i bruk eller som ikke trengs («beskjæring»), og videre isolering av nervetråder (myelinisering) som gir raskere og mer presis signaloverføring (Tau & Peterson, 2010). Disse prosessene bidrar til spesialisering og effektivisering av hjernen, trolig på bekostning av plastisitet.

Longitudinelle MRI-studier av barn og ungdommer viser at tidlige volumøkninger i hjernebarken og i subkortikale strukturer etterfølges av reduksjoner, mens hvit substans forsetter å øke i volum (Mills et al., 2016). Endringene er imidlertid ikke like på forskjellige aldre og i forskjellige hjerneområder. Både når det gjelder hjerne­barken (Tamnes et al., 2013) og fiberbanene i hvit substans (Lebel & Beaulieu, 2011) er det vist at hjernens utvikling generelt følger et posteriort-anteriort mønster, dvs. bakfra og fremover, med relativt sen modning av områder lengst frem i hjernen – prefrontale områder. Vi tror at den tidsutstrakte utvikling av prefrontale områder henger sammen med at komplekse funksjoner slik som evnene til å planlegge og å kontrollere egen atferd og impulser, som vi vet er avhengige av blant annet prefrontale områder, også fortsetter å utvikle seg i ungdomsalderen. Tidsutstrakt utvikling av hjernebarktykkelsen i flere områder, også de frontale, har for eksempel blitt funnet å henge sammen med måter man regulerer sine emosjoner på i ungdomstiden (Ferschmann et al., 2021). Til sammenligning så viser studier relativt sett mindre endringer i subkortikale strukturer som amygdala og nucleus accumbens i ungdomsalderen, selv om disse også fortsetter å utvikle seg (Herting et al., 2018; Tamnes et al., 2013). Spesialiseringen av hjernen med økende alder ses også i dens funksjonelle utvikling. Funksjonelle nettverk gjennomgår endringer fra barndom til voksen alder ved at forbindelser innad i nettverk styrkes, mens forbindelser mellom forskjellige nettverk svekkes. Disse endringene har også blitt vist å henge sammen med aldersrelaterte forbedringer i selvreguleringsfunksjoner (Baum et al., 2017).

MRI-studier gir altså støtte til at fremre hjerneområder, som vi vet er viktige for selvregulering, har en spesielt langvarig utvikling som fortsetter gjennom ungdoms­alderen, mens subkortikale strukturer som er involvert i emosjoner og belønning endrer seg noe mindre i ungdomstiden. Men gjelder dette for alle ungdommer? Og henger disse mønstrene i hjernens utvikling sammen med ungdommers atferd og psykiske helse?

 

Ubalanse i hjernens utvikling?

Foreløpig har kun noen få hjerneavbildningsstudier direkte forsøkt å undersøke om det faktisk er en ubalanse i hvordan de subkortikale systemene for emosjons- og belønningsprosessering, og det eksekutive prefrontale kortikale systemet, utvikler seg i ungdomsalderen. Mills og kolleger (2014) fant i en longitudinell strukturell MRI-studie at de fleste av deltagerne viste en relativt tidligere modning av amygdala og nucleus accumbens (involvert i henholdsvis emosjoner og belønning) enn prefrontal hjernebark. Men det var ingen sammenheng mellom «mismatch» i hjerneutviklingen og selvrapportert risikotaking. Så selv om studien støttet det beskrevne mønsteret i hjernens utvikling, så fant forskerne ikke støtte for at dette hang sammen med risikotagning slik som «mismatch-teoriene» antyder. En annen longitudinell studie benyttet funksjonell MRI for å undersøke utviklingsendringer i hjernens funksjonelle nettverk (van Duijvenvoorde et al., 2016), og fant at hjernesystemer som støtter selvregulering ser ut til å bli gradvis sterkere og mer uavhengige med økende alder. Forskerne tolket resultatene som delvis støtte av «mismatch-teoriene» i den forstand at disse modningsprosessene også delvis forklarte observert atferd relatert til selvregulering.

Samlet sett tyder hjerneavbildningsstudier på at hjerneregioner som støtter selvregulering utvikles noe senere enn systemer for prosessering av emosjoner og belønning, men ingen studier har så langt på en overbevisende måte vist at ubalansen mellom disse hjernesystemenes utvikling kan forklare risikotaking i ungdomstiden.

 

Hjerneutvikling og psykiske lidelser

Et annet, men relatert spørsmål er hvorvidt de endringene vi observerer i hjernestruktur i ungdomstiden kan forklare hvorfor mange psykiske lidelser oppstår i denne ­perioden i livet. Professor Tomas Paus ved Universitetet i Toronto og andre har foreslått at det at en rekke forskjellige psykiske lidelser typisk oppstår i ungdomstiden ­delvis kan forstås ut ifra forstyrrelser i typiske mønstre i menneskehjernens langvarige utvikling, i kombinasjon med sårbarhetsfaktorer og nye sosiale krav og stressorer i ungdomstiden (Paus et al., 2008). Hjerneområdene det har blitt fokusert på i denne forskningen overlapper i alle fall delvis med områdene det fokuseres på i ­«mismatch-teoriene», men forskningen på dette feltet har foreløpig kommet ganske kort. For eksempel vet vi at forekomsten av depresjon (insidens) øker kraftig fra rundt 12-årsalder og gjennom ungdomstiden, spesielt for jenter (Dalsgaard et al., 2020), men forskningen som har undersøkt om ungdommer som utvikler depresjon viser atypiske mønstre i hjernens utvikling, er ikke konsistent. En studie fant at ungdommer som utvikler depresjonssymptomer viser en raskere utvikling av frontal hjernebark (Bos et al., 2018), mens en annen studie fant at ungdommer med symptomer på depresjon og/eller angst viste mindre utviklingsendringer i et område i fremre hjernebark (Ducharme et al., 2014). Her trengs det større longitudinelle studier som kartlegger hjerneutvikling og utvikling av psykisk helse over tid, og også knytter dette til genetiske, miljømessige og sosiale faktorer. Det trengs også flere studier som kartlegger strukturelle og funksjonelle aspekter ved forbindelsene mellom prefrontale hjernebarksområder og andre hjerneområder, inkludert amygdala og nucleus accumbes. For eksempel fant en tverrsnittsundersøkelse at avvik i strukturell konnektivitet mellom fremre hjernebarksområder og temporal-områder, inkludert amygdala, var assosiert med symptomer på psykopatologi hos barn og ungdommer (Alnæs et al., 2018).

 

Ungdomshjernens utviklingsoppgaver

«Mismatch-teoriene» har også fra utviklingspsykologiske perspektiver blitt kritisert for å være for enkle (Pfeifer & Allen, 2012). De tar for eksempel utgangspunkt i at risikotaking i ungdomstiden er et resultat av selvreguleringsvikt. Nye perspektiver understreker at dette kan stemme for noen typer risikotaking, men at andre former for risikotaking i ungdomstiden faktisk er strategisk og forutsetter god selvregulering (Do et al., 2020). Risikotaking må forstås ut ifra verdibasert beslutningstaking, og de involverte verdivurderingene kan være forskjellige for ungdommer og voksne. At en ungdom velger å dra på en fest selv om hen må stå opp tidlig dagen etter, trenger ikke å reflektere svikt i selvregulering, men kan snarere være en kompleks avveiing og et rasjonelt valg som gjenspeiler normativ økning i sosial reorientering mot jevnaldrende og selv- og identitetsutvikling (Pfeifer & Berkman, 2018). Valgene ungdommer tar bør sees ut fra hva som er ungdomstidens kanskje viktigste utviklingsoppgave, også evolusjonært sett; det å bli uavhengig. Det er derfor viktig å være nysgjerrig og å utforske verden omkring seg (Romer et al., 2017), og å skape nye sosiale bånd. På bakgrunn av dette har det blitt foreslått at «mismatch-teoriene» burde utvides til å også inkluderte hjernesystemer som er involvert i selv-evalueringer og prosessering av sosial informasjon (van Hoorn et al., 2019). Det er nemlig slikt at hvorvidt ungdommer velger å ta et risikabelt valg også er avhengig av sosial kontekst.

En amerikansk studie over 18 måneder fulgte 42 16-åringer som nettopp hadde fått førerkort (Simons-Morton et al., 2011). Målinger av g-kraft direkte fra kjøretøyene indikerte at risikofylt kjøring var redusert med 67 prosent med en voksen passasjer, men 109 prosent forhøyet hos ungdommer med risikotagende venner. Dette tyder på at det ikke er evnen det står på. Det er ikke så enkelt som at risikoatferd skyldes en manglende evne til selvregulering, snarere virker det som om ungdom er spesielt mottakelige for sosial påvirkning. Den engelske professoren Sarah-Jayne Blakemore mener at ungdommers tilsynelatende irrasjonelle atferd, slik som impulsivitet og økt risikotagning i visse situasjoner, egentlig er adaptiv og rasjonell (Blakemore, 2018). For å lykkes med ungdomstidens uavhengighetsprosjekt, må vi få innpass i – og finne – vår plass i flokken. Ungdomstiden er en periode for sosial reorientering, hvor vi inngår i stadig flere og mer komplekse sosiale relasjoner til jevnaldrende, inkludert venner, kjærester, bekjente og uvenner, parallelt med at relasjonene til våre foreldre på noen områder endrer seg (Blakemore & Mills, 2014). Ut ifra dette mener Blakemore at den sosiale risikoen det er å bli avvist av jevnaldrende kan være større enn de mulige negative konsekvensene av andre former for risikofylt atferd (Blakemore, 2018). Det er farligere å bli alene enn å snuse eller å kjøre litt over fartsgrensen. Psykologiske eksperimenter viser også at ungdommer er mer mottakelige for sosial påvirkning fra jevnaldrende enn fra voksne (Knoll et al., 2015). Dette trenger ikke å være en negativ ting, det kan også tenkes å bidra til å skape positive og sterke sosiale bånd. Kanskje kan det også være en faktor som bidrar til viktige ungdomsbevegelser, for eksempel miljøbevegelsen blant skoleelever og studenter som vi har sett de siste årene.

«Mismatch-teoriene» har fokusert mye på negativ risikotaking (atferd som er farlig eller ulovlig), men positiv risikotaking (sosialt akseptabelt atferd som innebærer risiko, men også mulig gevinst) har i stor grad vært ignorert (Duell & Steinberg, 2019). Det å søke opptak ved og velge å starte på en prestisjefylt skole kan for eksempel involvere positiv risikotaking. Det kan innebære risiko for dårligere karakterer, men også gi mulighet for nye utfordringer og utvikling. Ut fra dette perspektivet kan forhøyet risikotaking hos ungdommene og økt mottakelighet for sosial påvirkning fra jevn­aldrende i noen tilfeller være adaptiv. Nyere forskning viser at man bør skille mellom positiv og negativ risikotaking. Duell og Steinberg (2020) viser at selv om begge former for risikotaking henger sammen med høyere spenningsøking, så finnes det også viktige forskjeller. I motsetning til negativ risikotaking, henger ikke positiv risikotaking sammen med impulsivitet. I tillegg er positiv risikotaking assosiert med redusert belønningssensitivitet og høyere straffsensitivitet. Det betyr at risikotaking må forstås som et komplekst og mangesidig begrep.

 

Individuelle forskjeller

I tillegg til alle disse nyanseringene, er kanskje det viktigste poenget at vi selvsagt ikke kan skjære alle ungdommer over én kam. Selv om ungdommer som gruppe er spesielt synlige i ulykkes- og skadestatistikk, og i visse sosiale situasjoner tar andre valg enn det barn eller voksne gjør, så er det store individuelle forskjeller. En nylig publisert longitudinellstudie viste for eksempel at «mismatch» mellom impulskontroll og spenningsøking forklarte negativ risikotaking (rusmisbruk), men at dette bare gjaldt en liten gruppe [(Meeus et al., 2021), se også (Murray et al., 2021)]. Ungdommer er like forskjellige fra hverandre som det voksne er. Stereotypiske påstander om at ungdommer er ukontrollerte risikotagere er kanskje like lite nyttige som å si at 50-åringer er vanedrankere fordi statistikk viser at det er flest 45-66 åringer som drikker alkohol ukentlig (https://www.ssb.no/statbank/sq/10041462 – merk imidlertid at det er flest unge som drikker mye ved én og samme anledning). Noen studier tyder også på at positiv og negativ risikotaking for noen ungdommer henger sammen, altså at de som har tendens til å ta positiv risiko, også kan finne på å gjøre noe mindre sosialt akseptabelt (Barber et al., 2001; Veliz et al., 2015), og at dette delvis kan skyldes forhøyet spenningsøking som er felles for begge former av risikotaking (Duell & Steinberg, 2020). Hvis det stemmer, så kan det være viktig å legge til rette for at noen ungdommer har muligheter til å utfolde sine risikotakingstendenser gjennom positive ­aktiviteter.

 

Konklusjon

Ved hjelp av blant annet hjerneavbildningsstudier vet vi at selv om de største endringene i hjernen skjer pre-natalt, og i løpet av de første leveårene fortsetter hjernen å endre seg både strukturelt og funksjonelt gjennom barndommen og ungdomstiden. Hjerneområder som støtter mer grunnleggende funksjoner utvikler seg generelt før områder som støtter mer komplekse funksjoner. Særlig langvarig utvikling ser vi i områder som støtter komplekse kognitive funksjoner knyttet til regulering av tanker, følelser og atferd, samt prosessering av sosial informasjon. Ulikt tempo i modningen av forskjellige hjerneområder står sentralt i «mismatch-teorier» som foreslår at over­aktive systemer for prosessering av emosjoner og belønning i forhold til et relativt sett umodent selvreguleringssystem er en viktig årsak til forhøyet risikotaking i ungdomstiden. På tross av deres intuitive klang, gir forskning innen nevrokognitiv utviklings­psykologi foreløpig lite støtte til disse teoriene. Teoriene må konkretiseres i forhold til hva man mener med risikotaking, hvilke hjernestrukturer som skal tas med i betraktning og ikke minst hvordan «mismatch» i modning i de ulike systemene kan måles. Det er store individuelle forskjeller i hvorvidt ungdommer tar risikofylte valg eller ikke. Risikotaking kan dessuten være et rasjonelt valg fra ungdommenes ståsted, og reflekterer ikke nødvendigvis selvreguleringssvikt. Visse former for risikotagning kan også være positiv og adaptiv. Utforskningsatferd i ungdomstiden som kan utrykke seg gjennom risikotaking, som ligger på kontinuum fra positiv til negativ, kan sees som kilde til erfaringer som kan bidra til utviklingen mot en selvstendig voksentilværelse. Ungdomshjernen er ikke defekt eller dysfunksjonell. Tvert imot, ungdomshjernen er rask og effektiv og har stort potensial for læring fra nye opplevelser og kontekster. Hjernens forhøyede plastisitet i denne perioden representerer både muligheter og sårbarheter, og det er derfor viktig å sikre ungdommer optimale oppvekstforhold.

Litteraturliste
Christian K. Tamnes & Lia Ferschmann
Om forfatter