Sammendrag
Søvn og psykisk helse er nært forbundet gjennom hele utviklingen fra den nyfødte babyen til ungdom og unge voksne. Samtidig vil det være stor endring i søvnmønster, de typiske søvnvanskene og deres sammenheng med psykisk helse på tvers av de ulike utviklingstrinnene. Kunnskapen om hvordan søvn og psykisk helse påvirker hverandre gjennom utviklingen er et viktig grunnlag for å legge til rette for god søvn og god psykisk helse, og viser viktigheten av god behandling av søvnvansker når de oppstår.
Innledning
Søvn er en grunnleggende funksjon, og sentralt for fysisk og psykisk helse og utvikling.
Både søvnstruktur og søvnlengde er i stadig endring fra spedbarnsperioden til inn i voksenlivet, og likeså forekomst av ulike søvnvansker. Hva som defineres som en søvnvanske må derfor sees opp mot forventet søvnmønster på de ulike utviklingstrinnene. Felles for alle utviklingstrinn er at søvn og psykisk helse påvirker hverandre gjensidig. God og tilstrekkelig søvn er et viktig bidrag til god psykisk helse for barn og unge, og søvnvansker vil i mange tilfeller fungere både som en risiko og konsekvens av psykisk uhelse.
Sped- og småbarns søvn og psykiske helse
De første ukene og månedene vil et spedbarn vanligvis tilbringe storparten av døgnet sovende. Fragmentert søvn preger de første ukene, før barnet gradvis etablerer en døgnrytme og mer sammenhengende søvn i løpet av de første seks månedene. Denne overgangen kan være krevende, og det er dermed naturlig at vansker med innsovning og hyppige oppvåkninger er spesielt utbredt for de yngste. Allerede i denne prosessen ser vi at tilstrekkelig søvn og god døgnrytme er viktig og bidrar til å utvikle god emosjonell regulering (Mindell et al. 2017). Dette kan vise seg ved at de minste barna blir roligere, blidere og mer fokusert når de har fått tilstrekkelig søvn. Både god nattesøvn og dagtidssoving er avgjørende de første leveårene for en optimal emosjonsregulering, og de minste bør ikke ha for lang tid mellom soveøktene (Bacaro et al 2020). I barnehagene kan dette for eksempel vise seg ved at trøtte barn blir mindre aktive i lek og kan ty lettere til tårene, dersom de ikke har fått luren sin på dagtid. I tillegg til den umiddelbare påvirkningen på dagtidsfungeringen hos de minste, har store søvnvansker vist seg å være en risikofaktor for utvikling av psykiske vansker over tid. Dette har blitt vist i både internasjonale og norske studier som har fulgt barn over lengre tid, der spedbarn med store søvnvansker hadde større sannsynlighet for å utvikle senere psykiske vansker, og da spesielt emosjonelle vansker (Cook et al. 2020, Sivertsen et al. 2015).
God kunnskap om den nære sammenhengen mellom tilstrekkelig og god søvn og emosjonsregulering, danner også grunnlaget for mange av de tiltakene man gjerne benytter for å bedre både søvnen og den psykiske helsen hos de minste. For å bistå i barnets selvregulering, er metoder der voksne tilpasser grad av ytre støtte for å regulere både fysiologiske og emosjonelle tilstander, en veletablert forståelsesramme. Denne tilnærmingen benyttes gjerne når man gradvis skal bistå barnet i å finne søvnen selv. Noen barn vil trenge mye ytre støtte for å kunne sovne, som for eksempel byssing, en hånd på magen eller en beroligende stemme fra en voksen. Etterhvert vil barnets evne til selvregulering øke. Dette gjenspeiler seg også i søvntiltakene for denne aldersgruppen, ved at man kartlegger hvilken ytre støtte barnet trenger for å finne søvnen selv, og gradvis vil man da redusere støtten/involveringen fra en voksen, samtidig som man øker grad av selvregulering.
Barn
Fra førskolealder og i barneskolealder ser man ofte en positiv utvikling i barnets søvnmønster, karakterisert av gode og etablerte leggerutiner og mer sammenhengende nattesøvn. Samtidig oppstår det nye utfordringer for en god døgnrytme. Den raske kognitive utviklingen og bedrede resonneringsevnen har også en slagside, nemlig økt bekymring og engstelse hos barnet. På samme måte som hos voksne er bekymringer hos barn en sterk motor for opprettholdelse av søvnvansker. Fysiologisk aktivering fører til økt våkenhet, samtidig som våkenhet gir grunnlag for bekymringer. Hos de yngste kan vanlige bekymringer være redsel for mørket, tanker om døden, eller det kan være at når kvelden kommer klarer ikke barnet å hindre negative tanker om skole, familie eller fritid.
Med dette som bakteppe er det ikke overaskende at søvnvansker ofte opptrer samtidig med angst. Foreldre bidrar med rammene for gode søvnvaner og døgnrytme på dette utviklingstrinnet ved faste og forutsigbare leggetider, måltider og aktivitet for å sikre en god døgnrytme. Samtidig bør de voksne også være oppmerksomme på bekymringer hos barnet. Når barnet strever med innsovning i denne aldersgruppen, kan de voksne sjekke hva det tenker på når de ikke får sove om kvelden og snakke om det som er vanskelig. For barn med angst, kan det være nødvendig med en grundig kartlegging av søvnvanskene, som ved behov etterfølges av spesifikke intervensjoner rettet mot disse søvnvanskene (Haugland et al 2021).
Ungdom
Ungdomstid er en viktig utviklingsperiode med enorme endringer i både fysiologi, søvn og psykisk helse. I denne alderen blir døgnrytmens og søvnlengdens betydning for psykisk helse tydeliggjort. Forsinket søvnfase, lengre innsovningstid, kortere søvnlengde, og en høy forekomst av insomni er typiske kjennetegn på søvnvanskene i denne perioden (Hysing, Sivertsen 2013). Samspillet mellom biologiske, psykologiske og sosiale forhold bidrar til at disse søvnvanskene både utvikles og opprettholdes. Et eksempel er den lengre innsovningstiden hos ungdom som drives av biologiske endringer, og som forsterkes av mer organisert og sosial aktivitet på kveldstid, noe som samlet gjør at det stilles større krav til ungdommens selvregulering for å få tilstrekkelig søvn. Selv om ungdommen får stadig større medbestemmelse og ansvar også for søvn og rutiner, så ser man at der ungdommen og foreldre har avtaler om leggetid, og der foreldre bidrar til å tilrettelegge for god søvn, bidrar dette positivt for å få tilstrekkelig søvn og en god døgnrytme også i denne alderen.
Den nære relasjonen mellom søvnvansker i ungdomstiden og dårlig psykisk helse, blir enda tydeligere når vi studerer ungdom som er i kontakt med psykisk helsevern. Selv om søvnvansker er hyppige på tvers av psykiske diagnoser og symptomer, er det likevel ytterst få som får en diagnose for søvnvanskene sine innen psykisk helsevern (Hysing et al. 2020). Sammenhengen med psykiske vansker har en del fellestrekk på tvers av diagnoser, og søvnen kan derfor sees på som et transdiagnostisk problem. Samtidig viser nyere, norsk forskning at det finnes unike sammenhenger mellom spesifikke søvnvansker og ulike typer psykiske lidelser. Et eksempel er den høye forekomsten av søvnvansker ved ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse. Søvnvanskene kan være relatert til grunnsymptomene som hyperaktivitet og impulsivitet, som blant annet kan gjøre det utfordrende å roe ned om kveldene og å sette til side umiddelbare positive aktiviteter for en positiv konsekvens lenger fram i tid. Økte vansker med å finne roen om kveldene, kan være et resultat av medikamentell behandling av grunntilstanden, der søvnvansker er en kjent bivirkning.
Ungdomstiden er ofte debutalder for depresjon, og flere studier har vist at økningen i depressive symptomer er nært relatert til utvikling og opprettholdelse av søvnvansker (Tochigi et al 2016). Ett eksempel på hvordan depressiv tankegang kan være pådriver for søvnvansker, er katastrofering. Det vil si et tankemønster med overdrevent negativt fokus på mulige negative konsekvenser. Katastrofering forekommer oftere når man har sovet lite, og det er også funnet støtte for at ungdommer er mer sårbare for dette tankemønsteret når de sover lite, sammenlignet med andre aldersgrupper ( Talbot et al. 2010).
Når søvnvansker og psykiske vansker opptrer samtidig, så er grundig kartlegging av begge tilstandene en forutsetning for god behandling. Om man velger å ha fokus på søvn eller den psykiske vansken samtidig eller sekvensielt, vil være avhengig av den kliniske vurderingen inkludert alvorsgrad og funksjonsnedsettelse.
Unge voksne
Norske longitudinelle data viser at forekomsten av insomni øker betydelig i overgangen fra ungdom til ung voksen, og samtidig at det er høy grad av stabilitet av søvnvansker blant dem som allerede sov dårlig i ungdomsalderen (Hysing et al. 2020). I tillegg til de utviklingsmessige endringene har også forekomsten av søvnvansker blant unge voksne økt de siste ti årene. Med dette som bakteppe så kan søvn være en svært viktig påvirkningsfaktor for psykisk helse blant unge voksne. Også i denne aldersgruppen er søvn og psykisk helse nært relatert, og unge studenter med psykiske lidelser har betydelig økt risiko for insomni og redusert søvnlengde (Sivertsen et al. 2021). Selvmord og selvskading er eksempler på alvorlige tilstander som er forbundet med søvn i denne aldersgruppen. Søvnvansker opptrer ofte samtidig med selvskadingsatferd og suicidalitet (Russell 2019), men har også vist å være en viktig og varselsignal og risikoindikator for senere suicidalitet (Ribeiro 2012). Hva som ligger bak en slik sammenheng er fremdeles ikke avklart, men emosjonell dysregulering, økt impulsivitet og bekymring som følge av søvnvansker er fremmet som mulige mekanismer.
Hva kan gjøres?
Samlet så ser vi at søvn og psykisk helse har en gjensidig og tett sammenheng gjennom utviklingsløpet. Gode søvnrutiner og effektiv og god hjelp for søvnvansker kan derfor være et viktig bidrag for god psykisk helse. For å bedre søvn og tilrettelegge for god psykisk helse bør forebyggingen inkludere både universelle tiltak og spissede tiltak mot individer i større risiko. Det bør også legges til rette for å kunne tilby kliniske intervensjoner for dem som har større vansker.
For å forebygge søvnvansker kan mye gjøres på systemnivå. Ofte er det motstridende signaler mellom organisering av samfunnet og mulighetene for å oppnå tilstrekkelig søvn. Dette kan sette barn og unge i en krevende situasjon der det er forventet at de skal sove tilstrekkelig, samtidig som de blir møtt med kryssende krav og økte forventninger. Et godt utgangspunkt vil være å sette søvnen som et fast punkt når man organiserer skole- og fritidsaktiviteter. Er for eksempel aktiviteter for unge lagt på et tidspunkt på kvelden som muliggjør tilstrekkelig søvn? Her må man også huske å ta med tiden kroppen trenger å roe seg ned før man er klar til å sove. Har vi en søvnvennlig skole der innleveringsfrister er på dag eller ettermiddagstid, og er skolestarten er på et tidspunkt som gjør at ungdommene kan oppnå tilstrekkelig søvn, skolevegen tatt i betraktning?
For de enkelte barn og unge vil søvnforebygging som helsefremmende tiltak og behandling av søvnvansker være komplementære metoder. Å etablere gode søvnvaner vil være en kontinuerlig prosess fra spedbarnets etablering av døgnrytme, til å få på plass god døgnrytme etter puberteten samt å opprettholde tilstrekkelig og god søvn når man skal ut i voksenlivet. Gode rutiner for måltider, felles avtale mellom ungdom og voksne om regler for skjermbruk og leggetider, vil både kunne ha en positiv effekt på søvn, men også bidra til å få en god hverdag som legger grunnlaget for god psykisk helse.
For å bidra til god søvn for den enkelte finnes det evidensbaserte tilnærminger som er tilpasset ulike aldersgrupper, mens felles utgangspunkt for effektiv behandling er en grundig kartlegging av søvnen før man starter tilpassede tiltak. Søvndagbok eller elektronisk registering av søvn i én til to uker ved klokke eller telefon (og naturlig nok på flymodus), gir et godt grunnlag for å analysere søvnmønster og er også et godt utgangspunkt for å måle bedring over tid. God motivasjon for den krevende atferdsendringen en søvnbehandling er, vil være en forutsetning for et godt behandlingsresultat, enten det er i regi av helsesykepleier i den videregående skolen eller behandling innen psykisk helsevern. For å sikre at man ikke faller fra over tid, er det viktig å ha realistiske mål og gi muligheter for mestring underveis. Evidensbaserte behandlinger tilpasset utviklingstrinn og søvnvansker, mens man i tillegg har fokus på de samtidige psykiske vanskene, kan gjøre det krevende å manøvrere. For å imøtegå noen av disse utfordringene er det utviklet behandlingsmetoder som er modulbaserte. Et eksempel på en behandlingsmetode som både dekker ulike typer søvnvansker som insomni og døgnrytmeforstyrrelser for unge, er en modulbasert transdiagnostiske behandling utviklet av Allison Harvey og kollegaer (Harvey 2009).
Ungdom bør få god hjelp på rett tiltaksnivå. Når søvnvanskene går utover dagliglivets fungering og foreldre og barnet/ungdommen og familie ikke klarer å nå målet om bedre søvn, er det mange som kan bistå. Helsesykepleiere på helsestasjon og skoler er et naturlig første kontaktpunkt for søvnvansker, som også har en viktig forebyggende funksjon. I kommunehelsetjenesten og ved skoler er det ofte psykologer som har god kompetanse på søvn og psykisk helse, og fastlegene har også en viktig rolle for oppfølging av søvnvansker. For de som har samtidige psykiske vansker og søvnvansker og får hjelp fra spesialisthelsetjenestene vil de stadig oftere møte personer som har godt grunnlag for å bistå med både søvn og psykisk helse.
Konklusjon
Den tette sammenhengen mellom søvn og psykisk helse kan bli benyttet som viktig kunnskap for å legge til rette for god søvn gjennom utviklingsløpet, og sikre god behandling av søvnvansker når de oppstår. Da kan søvn være et viktig bidrag til god psykisk helse for barn og unge.
