Får vi de psykiske lidelsene vi som samfunn fortjener? Det er en dramatisk formulering. Men ja. Langt på vei er det sant. Den epidemiske overopptattheten av, og utryggheten omkring kropp, utseende, trening og mat sladrer presist om normer, verdier og tilhørende kriser i vår samtid.
Jeg har fått i oppgave å reflektere over maten, kroppen og følelsene i barns og unge menneskers liv – og om når det kan gå galt. Redaksjonen ga meg i tillegg stikkordet kontroll. Ja, det er svært relevant. Mye kan gå galt i alle livsfaser, men for å avgrense prosjektet i dette korte kapitlet har jeg et fokus på ungdomsfasen. Det er den livsfasen hvor mange utfordringer omkring mat, kropp og følelser blir ekstra tydelige. Problematiske opplevelser av egne kropper, en bekymret opptatthet og forsøkene på å endre selvbilde og sosial status gjennom å endre kroppen, har en fremskutt plass for mange unge i dag.
Mange vil mene en altfor fremskutt plass. Som en ytterliggående konsekvens truer de alvorlige spiseforstyrrelsene – og beslektede tilstander, slik som unge gutter som har proteinpulver som hovedrett, misbruker anabole steroider og går seg vill i helsestudio. Spiseforstyrrelser finnes i en rekke former og alle alvorlighetsgrader. På sitt mest alvorlige ødelegger de helse, drømmer, fremtid og familier. Og liv: anoreksi er psykiatriens mest dødelige lidelse. Varianter av spiseforstyrrelser er beskrevet i mange epoker, slik som i den kristne middelalderen, og eksisterer nok i alle kulturer. Men de ble påtrengende synlige i den vestlige forbrukerkulturen som oppsto etter andre verdenskrig. Og spiseforstyrrelser ble beskrevet som en Vestens kulturbundne lidelse – «a culture bound syndrome in our own backyard». Definisjonen er lidelser som speiler noe spesifikt om den kulturen de oppstår i, og som finnes i større forekomster enn i andre kulturer. I siste halvdel av forrige århundre var det altså betydelig større forekomst i USA og Europa enn i resten av verden. I en globalisert økonomi globaliserer vi det meste, også like psykososiale kroppsprosjekter og psykiske lidelser. Kroppsmisnøye og problematiske matpraksiser rammer nå faktisk hele kloden – på riktig så triste vis. På en dårlig dag kan man tenke at den tidsånden for tiden er veldig mye kropp og ikke så mye ånd.
Jeg er lege, men i denne teksten forsøker jeg med essayet som sjanger å bevege meg utover medisinens stramme rammer og se om det kan være noen fruktbare møter med fag som sosiologi, antropologi og filosofi. Teksten tar seg noen turer til bokhyllen. Jeg er eksplisitt opptatt av kulturelle faktorer fordi så mange unge mennesker i dag «setter maten fast i hodet».
Formuleringen i anførselstegn i forrige setning er selvsagt en ordlek, en villet blanding av konkret og metafor. Det er med hensikt. Da er vi faktisk ved et hovedpoeng i mye av dagens psykologiske kroppskultur: at man blander nettopp konkret og metafor. Et ungt menneske som opplever psykologisk eller sosialt tap av kontroll, kan forsøke å gjenvinne en slik kontroll ved fysisk å skulle kontrollere kroppen og maten. Det kan eksempelvis skje gjennom streng selvpåført askese. Det kan virke logisk. Men det er til sist en dårlig logikk. Det er å blande kategorier, og da blir det gjerne rot og uro, og i verre fall psykisk sykdom. Man kan sikkert avlede vanskelige følelser gjennom harde treningsøkter. Men den egentlige utfordringen er å lære seg å tåle vanskelige følelser, ideelt sett gjennom å differensiere følelsene. Og i psykoterapi forsøker vi å dele følelsene gjennom å italesette dem.
I flerfaglighetens ønsker om intellektuelle møter, nevner jeg samfunnsvitenskaper og humaniora. Jeg kunne også tatt med estetikken. Edvard Munchs Pubertet er et så godt og presist maleri at det blir et sinnbilde, emblematisk som det heter, for selve tilstanden ung. Slik Skrik er emblematisk for angsten, fanger maleren i Pubertet selve ideen om det ungdommelige – som samtidig meget skjørt, sårbart, men også kraftfullt. Angst og trass. Altså tvetydighet og ambivalens.
Jeg begynner bredt, men vil gradvis sikte meg inn mot maten og følelsene. Ungdomstiden er så åpenbart biopsykososial.
Bio først, altså den biologiske fasen som kalles pubertet. For over to tusen år siden hevdet Aristoteles at «de unge påvirkes fra naturens hånd på samme måte som fulle folk påvirkes av vin» (Skårderud 2018). Dette er en revolusjonær tid for enkeltmennesket, ikke minst kroppslig og seksuelt. Kroppsvæsker, hår, former, ujevn vekst og nytt begjær er en del av dette. Her er det absolutt relevant med nøkkelordet kontroll, altså tap av kontroll.
Så psyko. Sjelden ellers i livet er vi så uferdige og sprekkeferdige, så keitete og ivrige, så naive og begeistrete, så uskyldige og frekke, så skamfulle og skamløse og så umodent bråmodne. Selvfølelsen kjører gjerne rutsjebane mellom allmakt og avmakt. Hos noen er det mest avmakt. Manglende erfaring gjør at vi ikke innser hva vi gir oss i kast med. Og det er kanskje bra. Hadde vi hatt innsikten, så hadde nok flere nølt. Ungdomstiden er farlige tider, med skjørhet og kraft – som i Munchs Pubertet.
Og selvfølgelig er det sosialt. Vi skifter skoler, gjenger, venner, ideer, preferanser, holdninger, hobbyer, aktiviteter, medlemskap, forestillinger og håp. Ikke nok med at den pubertale er i skift, men så skiftes det kanskje også rundt ham eller henne. Rammer endres og kanskje oppleves omorganisering i familien. Far eller mor kan tre til side, og inn kommer en stefar eller stemor. Og med ett har man fått nye søsken, som egentlig ikke er søsken. Vi som har sertifikat som familieterapeuter, har lært oss læresetningen: Hver gang familien skifter antall medlemmer – som fødsel, død, noen flytter ut, noen flytter inn, ny kjæreste, nye stefolk – så oppstår kriser. Slike kriser er ikke nødvendigvis negative. Men de kan røyne på. Noe er kanskje ute av kontroll.
En del unge mennesker har tilsynelatende kreative løsninger på ungdomslivets utfordringer, men slik kreativitet er ikke alltid forenlig med sunne liv. La meg illustrere med et overtydelig bilde (Skårderud 2018). For noen år siden skulle jeg besøke en ung pike på ungdomspsykiatrisk avdeling. La meg kalle henne A. Men jeg hadde besvær med å komme meg inn, rent fysisk. Dører var stengt. Jeg kom til slutt inn, og vi hadde vår prat. Jeg bukserte meg ut igjen, og da så jeg skiltet: «Midlertidig stengt for byggearbeider.»
Nettopp. Og her kommer det overtydelige i beretningen. Midlertidig stengt for ombygging. Bildet var ganske så presist. Det var som om A hadde forsøkt å stenge av for en stakket stund, i en livsfase hvor det var plagsomt mye ombygging. Det var skifte av skole og venner, og kroppen var i ferd med å bli en kvinnes. Hun forsøkte å stanse utviklingen. Hun følte seg slett ikke rede til alle forandringene som lå foran henne. Hun forsøkte å stanse tiden ved å stanse kroppen. Hun sa nei og lot den ikke få næring. Med kroppen som redskap forsøkte hun å holde sinnet i sjakk. Ja, den formelle diagnosen var anoreksi. Det hadde vart lenge og var blitt svært helsefarlig.
Kanskje vi kan tolke det dithen at A nettopp hadde opplevd tap av kontroll. Og så forsøkte hun via den lukkede munnen å gjenvinne en opplevelse av kontroll. Men så hadde hun i tanker og følelser mistet kontroll over det som skulle gi henne opplevelsen av kontroll. Illusjonen om kontroll hadde nok jeg villet presisere. Nå tenkte A på mat og kropp omtrent tjuefire timer i døgnet – og hun led sterkt av nettopp dette. Det var mye drama om vekt, somatisk helse og blodverdier, men den psykiske lidelsen var for A kontrolltapet over kontrollprosjektet. Den sentrale definisjonen på en spiseforstyrrelse er nettopp «overopptatt av mat, vekt og følelser». En slik overopptatthet er en plage og lidelse. For noen kan det oppleves som et regnestykkehelvete, tvangstanker og angst. A og jeg fikk etter en stund god kontakt da jeg spurte henne om hun også drømte om mat og kropp om natten. Hvordan visste du det? spurte hun.
Unge mennesker gjør det ofte på slike og lignende måter. Pandemien var også en form for kontrolltap. Det er kanskje fattbart at nettopp spiseforstyrrelser og selvskade økte i forekomst i denne tiden, om rapportene er til å stole på.
For unge mennesker kan det handle om store oppgaver og begrensede redskaper. Erfaringer og språket strekker ikke til. Kroppen kan da bli et språk fordi den er så synlig og konkret. Våre følelser gjør oss til hele mennesker. De er like grunnleggende som fysiske erfaringer. Men de følelsesmessige erfaringene har ikke noe klart kroppslig mønster, og er derfor ikke så klart avgrensete. Det hele blir mer vagt og flytende. Og da kan vi ty til kroppen som et redskap for erfaringer som primært ikke er kroppslige. Vi kan tømme, fylle, rense, minske, skrumpe, ese, skjære eller sulte. Den fysiske erfaringen gjør det hele nærmere. Det uvisse kan bli mer fattbart, til å ta og føle på, håndfaste bevis, det hele blir mer begripelig, og simpelthen mer kontrollert og sannere for den usikre. Som psykologisk fenomen kaller vi det konkretisme (Skårderud, Sommerfeldt & Robinson 2020).
Eller vi kan kalle det tingliggjøring. Slik speiler unge menneskers sinn og eventuelle plager den kollektive tidsånden. Det finnes en stor – og ukontrollert, vil jeg hevde – opptatthet nettopp av personlig og samfunnsmessig kontroll. Det søkes kontroll på mange arenaer: fødsel, barndom, utdannelse, helse, døden, arbeidslivet, naturen, økonomien – og ikke minst selvkontrollen. Det finnes mange metoder: Planer, regler, lover, prosedyrer, manualer, retningslinjer, parametere, effektivisering, budsjetter, regnskap, sanksjoner, straff, belønning, farmaka, overvåking, kameraer, dokumentasjon, veiing, dietter, spørreskjemaer, sjekklister, rapporter, selvrapportering – og mye mer. Ikke bare blir vi monitorert, men vi monitorerer også oss selv, eksempelvis med en pulsklokke.
Kontrolltiltakene er velmente og sikkert opprinnelig nyttige. Det er jo selve moderniteten, at vi dropper gud og metafysikk og selv forsøker å ta styringen gjennom rasjonelle regimer og teknologi. Men så var det måteholdet, da. Det meste som virker, har bivirkninger. Våre mangslungne liv er til syvende og sist hinsides kontroll. Å telle sitt liv kan stå i motsetning til å leve det. Prisen kan være stor. Det unike i det menneskelige, sinn og samvær, blir redusert til ting, tall og tabeller. Det tvangspregete forholdet til en selv, andre og til verden og naturen kan gjøre fattig. Om unge mennesker utvikler slike ritualer, så har de fått inn med morsmelken av voksenkulturen – og bokstavelig talt stat og myndigheter.
Et viktig begrep for å nærme oss de unge erfaringene er identitet. Det kommer av det latinske idem, som betyr det samme. Det er noe som er forventet å være mer eller mindre stabilt. Vi mennesker er altså forventet å ha en slags bestandighet.
Men så er ikke det faste like fast lenger. Identiteten er ikke lenger den samme. Det er lite diskusjon om identitet i tradisjonssterke samfunn. Der er den mer eller mindre gitt. Identitetssnakket kommer med det dynamiske oppbruddssamfunnet. Det er altså oss. Den polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman (2000) beskrev vår epoke som flytende modernitet. Det faste er ikke lenger fast, som i føydal- eller industrisamfunnet, men i flyt. Identitet er nå i større grad en jobb som må gjøres. Når identitet i dag hyppig diskuteres, er det nettopp fordi det faste flyter, og det stabile er blitt ustabilt. Som moderne mennesker er vi tvunget til å reflektere over hvem vi vil være – og vi blir nødvendigvis noe selvsentrerte av det.
Det er ett navn vi må lære oss i samtaler om identitet: dansk-tysk-amerikanske Erik Homburger Eriksen. Han ble en av den moderne psykologiens største skikkelser. Boken Identity. Youth and Crisis ble utgitt i det mytiske året 1968. Han skrev nettopp om at datidens unge mennesker opplevde at det var mange verdier som var til krisepreget forhandling. Identitet er for Erik H. Erikson et «tredobbelt bokholderi». Dels har du en kropp. Dels har du et «jeg». Og så lever du i et samfunn. Identitet var for ham møteplassen mellom alt dette. Og han definerte den optimale identitetsfølelsen for den unge voksne som «et velvære». Dette velværets «viktigste bestanddeler er å føle seg hjemme i egen kropp, ha en følelse av ‘å vite hvor man er på vei’, og en indre forsikring av forventet anerkjennelse fra dem som teller.» Det er ikke så rent lite. Mange er jo slett ikke der.
La oss reflektere over samfunnsdelen av identiteten. Kirken og makten var tradisjonelt viktige for dannelse av identitet. Kirkens og troens rolle er dramatisk redusert. Nå formes vi i større grad av markedet. Forbrukeren er en meget viktig sosial karakter i dag. Den idealtypiske pubertale tenåringen er ikke minst en konsument. Markedet og dets metaforer er med på å forme forholdene mellom mennesker og således forholdene til oss selv. Konkurransen er et bærende prinsipp. Det konkurreres ikke minst om oppmerksomhet. Satt på en metaforisk spiss: Møter mellom mennesker ligner en børs. Det byttes og handles. Transaksjonene er ikke primært økonomiske, men psykologiske og sosiale. Det handler og handles om sosial anerkjennelse og selvfølelse, med overskudd og underskudd. Prestasjoner, sosial smarthet og stramme kropper er kapital på selvfølelsesbørsen. Vi setter pris på oss selv og andre. Oppmerksomhetsøkonomi er et helt sentralt begrep. Det er ifølge Lena Lindgren i hennes klarsynte og meget tankestimulerende essay om sosiale medier, psyke og kultur, Ekko. Et essay om algoritmer og begjær, omtrent halvparten økonomi og halvparten psykologi. Internettet og algoritmene er oppmerksomhetsøkonomiens sosiale medier (Lindgren 2021).
Mange samtaler om helse i begynnelsen av det 21. århundre handler om psykisk helse. Dette er nervenes århundre. Jeg er absolutt motstander av å sykeliggjøre generasjonene under meg. Men vi bør spørre: Psyken er skjør. Er det psykiske livet noe ekstra skjørt nå?
Jeg tyr igjen til bokhyllen. Den amerikanske sosiologen David Riesman publiserte i 1950 den millionselgende klassikeren The Lonely Crowd. Riesman gir oss et helt nytt vokabular for å beskrive identitetens endrete vilkår i det nye forbrukersamfunnet. Det finnes en historisk sosial karakter, den tradisjonsstyrte. Denne er underkastet regler nedfelt gjennom generasjoner, og passer ikke så godt inn i det dynamiske moderne.
Den indrestyrte karakteren er mer tilpasset den nye kapitalismen. Slike folk har evnene til å endre seg. De er samtidig fleksible og kan være ganske trygge i seg selv, skriver Riesman. I barndommen har de inderliggjort verdier som fungerer som et indre kompass, et gyroskop. Riesmans store bidrag er portrettet av et nytt menneske, den ytrestyrte karakteren. Mer enn et indre kompass navigerer denne etter en mental radar, opptatt av å tilpasse seg de andre. Dette er et hypersensitivt menneske, skriver han, som trenger oppmerksomhet og bekreftelse, og som er mer opptatt av å bli elsket enn å bli respektert. Denne nye amerikaneren, som for lengst er blitt norsk og som vi i påfallende grad kjenner igjen, er ikke lenger så opptatt av voksen autoritet, men av jevnaldergruppen og massemediene.
Behovet for å bli likt skaper konformitet, ifølge Riesman. Det er en annen konformitet enn for det tradisjonsstyrte mennesket, som er underkastet strenge regler for moral og atferd. Det er i stedet konformiteten til alle de som opportunistisk overtilpasser seg de andre. Om den tradisjonsstyrte og indrestyrte kan kjenne på skammen og skylden, er det særlig angsten som truer den ytrestyrte. Det er angsten for ikke å bli likt, ikke å bli innlemmet og angsten for utstøtelsen.
Tradisjonell dannelse av identitet handlet mye om en vertikal sosialisering. Vi formes i stor grad av våre foreldre og tradisjonen. I oppbruddssamfunnet kan vi ikke i samme grad lene oss mot historien for å bli oss selv. I vår urolige kultur blir sosialiseringen mer horisontal. Unge danner og dannes av andre unge. Da er sammenligningen helt grunnleggende. Redaksjonen ga meg altså nøkkelordet «kontroll». Her kommer jeg med et par nøkkelord til: sammenligning og sammenligningens psykologi.
Spiseforstyrrelser er et kjerneeksempel på det ytrestyrtes patologi. Spiseforstyrrelser er ofte en mangelsykdom – en sult etter trygghet, visshet, bekreftelser, oversikt og kontroll. Angst og sosial utrygghet blir konkret spilt ut på kroppslige scener. Prisen er at den som er mest opptatt av sin kropp, ofte er den samme som minst kjenner seg selv og sin kropps sanselighet. Dette er problematisk og paradoksalt på en veldig trist måte.
Jeg henter frem en ny bok. Jeg skal presentere den kort og effektivt, da den selv er meget tynn. Den fransk-amerikanske tenkeren René Girard publiserte i 2013, i sitt nittiende år, pamfletten Anorexia and Mimetic Desire. Mimesis betyr etterligning. Når vi begjærer noe, skriver han, så er det ikke først og fremst et forhold mellom oss og det begjærte. Begjæret går omveien via andre. Vi vil ha det andre vil ha.
René Girards frekke hovedbudskap er at vi som forsøker å forstå spiseforstyrrelser, ikke forstår særlig fordi vi gjør det for komplisert. Vi ser ikke at det er for enkelt: At hun eller han helt konkret forsøker å bli som andre gjennom etterligning, misunnelse og rivalisering. Det er altså en konkurranse, ikke minst om oppmerksomhet. I kommentarfeltet til en av våre mest leste rosabloggere fant jeg følgende: «Du er fantastisk. Jeg vil bli meg selv ved å bli akkurat som deg.» Altså sammenligningens psykologi. René Girard gjør det også for lett for seg selv, da han ikke ser mye som vi klinikere ser, vi som arbeider med unge mennesker – med eller uten problematiske forhold til mat og kropper. Men hans vektlegging av sammenligningens psykologi er absolutt essensiell.
Mye av det vi omtaler som psykisk lidelse, er således sosial lidelse. En av de største prestasjonene i prestasjonskulturen, utover poeng, penger og PISA, er simpelthen å få det til med de andre. Sykeliggjøringen av den enkelte kan tildekke språket om de sosiale nervene. Smertene i oss kan sjelden løsrives fra smertene mellom oss. Sett fra min psykiaterstol er mye av samtiden preget av nettopp Girards mimetiske begjær, opptattheten av å ligne.
Dette sammenlignende ytrestyrte mennesket kommer fort i trøbbel. Når selvet bygges rundt de andres referanser og preferanser, truer det selvstendighet og selvfølelse, selve kontakten med en selv. Den britiske barnelegen og psykoanalytikeren Donald Winnicott (1965) skapte begrepet «det falske selvet» om barnet som er ekstra årvåkent for andres behov. Det kan bli den flinke som spiller strålende på de sosiale scenene. Enn så lenge. Kloke Winnicott knytter det falske selvet til det noe tomt og dødt. Det er noe vitalt som mangler.
Det finnes en myte om at vi kan skape oss selv. Myter er både sanne og usanne. Vi har store muligheter til endring, så absolutt. Identitet handler også om valg. Vi kan skjerpe oss, og vi kan velge bedre. Men vi kan ikke velge å bli hva som helst bare vi anstrenger oss nok. «Just do it,» sier Nike. Nei, så enkelt er det ikke. Slike ideer om å være sin egen lykkes smed, har imidlertid fått et ganske godt grep i samtidskulturen.
Ikke minst skal man skape seg selv, forbedre seg selv og promotere seg selv på de sosiale plattformene. Det er en stor jobb for et lite menneske. Jeg spissformulerer: først ble vi skapt av Gud, så var det foreldrene, men nå må unge mennesker skape seg selv. Å være sin egen skaper er en voldsom idé. Jeg har ovenfor beskrevet at vi er konsumenter. Men i de sosiale mediene blir vi også til produsenter, hvor vi forsøker å produsere bilder av oss selv som skårer godt i oppmerksomhetsøkonomien.
Vi kan velge hvem vi skal bli, men slett ikke så mye som outrerte versjoner av selvskapelsesmyten lover. Det er simpelthen fordi vi er menneskelige, som, takk og pris, også betyr våre svakheter, begrensninger og forskjeller. Stedet vi skal til avhenger selvfølgelig av hvor vi kommer fra – med våre bagasjer. Og en slik idé om friheten til å skape seg selv, undergraver det faktum at mange industrier kontinuerlig former oss. Det er de som jobber med å få oss til å bli den vellykkete versjon av oss selv. Det er industrier som skjønnhet, klær, helse, kost, fitness, sunnhet, events, sex, kirurgi, farmaka, selvhjelp, coaching, terapi. Og så videre.
Ja, nå er vi igjen ved kroppen og maten. Menneskekroppen er svært følsom for den store kulturen. I 1947 skrev sosialantropologen Margaret Mead om hvordan kulturer i rask forandring løfter frem den konkrete kroppen som et redskap for å kommunisere. Kroppen er vårt fremste sosiale medium. Den moderne tilstanden er vedvarende omorganisering. Det mest stabile er tilstanden av instabilitet. Dette kan av mange oppleves som angst og uro. Da søker man gjerne forenklingene. Kontroll over kroppen kan gi en illusjon av kontroll over livet. Når virkeligheten er vanskelig å fange innenfra, som sinn, forsøker vi gjerne å fange den utenfra, som kropp.
Enhver kultur har kroppsidealer. Spørsmålet er hvilke de er, og hvor hardt og bredt de rammer, og hvor stor intoleransen er. Vi har belegg for å si at normene blir trangere, mer detaljerte, rammer meget bredt og ikke minst kryper nedover i aldersgruppene. Skjønnhetsidealer som historisk var forbeholdt en overklasse, rammer nå «alle». En gang handlet det om klær og dekor. Nå handler det mer om at kroppen er selvet, og at den oppfattes som et stykke materie som kan omformes, som om den var leire.
Da jeg vokste opp, var six-pack en pakning med seks boksøl. Nå er det også et navn på at magemuskulaturens bunter synes. Kroppene beleires av normer: flate mager, harde muskler, lange treningsøkter, enduro, lite underhudsfett, mager kost, blekete tenner og nypåfunne estetiske idealer som thigh gap, bikini bridge og Toblerone Tunnel. Og normene okkuperer nye områder av kroppen, som behåring i skrittet og kjønnsleppenes utseende. Å dusje etter gymmen er blitt problematisk.
Jeg anbefaler boken The Coming of The Body av den franske filosofen Hervé Juvin (2010). Han beskriver at vi i det 21. århundre har fått «en ny kropp». Endelig lærte den medisinske vitenskapen å behandle syke, levealderen er betydelig forlenget, behov dekkes, smerte lindres, nytelse settes i sentrum, man kan få barn uten sex, unge mennesker møtes intimt via skjermer, kirurgien er plastisk osv. Alt dette omdefinerer hva det betyr å være et menneske, skriver han. Vi har fått en ny kropp, men skriver Juvin, «det fulgte ikke med noen bruksanvisning».
Jeg liker formuleringen «den nye kroppen». Det er både på godt og vondt. Det handler om friheter, fra «blod og stål» og eksempelvis om å kunne bli mor eller far via ny teknologi. Fra min bekymrete posisjon er jeg dessverre opptatt av det som ikke er så godt. «Vi mister de følelsesmessige og moralske kompassene i prosessen», skriver filosofen (Juvin, 2010). Denne nye kroppsligheten er ikke minst instrumentell. Kroppslige praksiser, som trening og dietter, blir anvendt for å regulere følelser og forhold, for sinnet og det sosiale. Ikke minst bruker vi våre kropper til å presentere oss for hverandre, skriver han, og venter på anerkjennende respons i oppmerksomhetsøkonomien.
Presentasjonangst er en oppdatert versjon av prestasjonsangst. Den største kliniske kostnaden ved den nye kroppen er kanskje misnøyen. Og misnøyen blir altså globalisert. Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. Når opptattheten av mat, kropp og kontroll blir til en «overopptatthet», altså at man i tanke og følelser mister kontrollen over sitt kroppsprosjekt, da kaller vi det gjerne sykdom, altså spiseforstyrrelser. Overgangene mellom plaget og sykelig er jo ikke helt tydelige.
Men vi kan absolutt hevde at spiseforstyrrelser sladrer meget tydelig og ganske så presist om trekk og dilemmaer i vår samtidskultur.
