Født sånn og blitt sånn

Hvordan blir vi egentlig dem vi er? Hvorfor er noen mer pratsomme og sosiale, mens andre er mer tilbaketrukne og stillfarne, noen så sårbare, andre mer robuste? Hvilken rolle spiller arv og miljø? I denne artikkelen skal vi se nærmere på betydning av gener og miljøfaktorer for barn og unges livskvalitet og psykiske helse. Som vi skal se er denne kunnskapen viktig for at vi skal kunne tilrettelegge for gode liv – både for den enkelte og samfunnet vårt som helhet.

Vi er alle et resultat av et stadig pågående samspill mellom gener og miljøfaktorer (Plomin et al., 2016; Polderman et al., 2015). Denne innsikten er forholdsvis ny. Lenge var arv og miljø et hett diskusjonstema preget av steile fronter med et ensidig søkelys på enten arv eller miljø. Behaviorismen som farget de fleste lærings- og utviklingsteoriene fra 1920-tallet av, mente for eksempel at utvikling kunne forstås helt uten referanse til biologi, genetikk og evolusjonshistorie. Og i perioden mellom 1920 og 1960 viste en rekke studier at belastninger i barndommen var forbundet med senere utvikling av psykiske plager som angst og depresjon. Utviklingspsykologene Bowlby (1951) og Ainsworth (1962) viste for eksempel at foreldres omsorgsatferd, og barnas tilknytning til mor, var viktig for den følelsesmessige utviklingen til barna. Inntil 1960-tallet var det derfor en vanlig antakelse at psykiske plager skyldtes uheldige miljøforhold som omsorgssvikt, «kjølige» mødre og tilknytningsproblemer.

Utover 1960- og 1970-tallet vokste det frem nye fagfelt. Ett av disse var atferdsgenetikken som ved inngangen til 1980-tallet hadde dokumentert at også gener er viktige for psykisk helse og livskvalitet. I tillegg viste denne forskningen at miljøet sjelden har ensartede, generelle effekter (Plomin et al., 2016). En opplevelse, som å flytte til et nytt nabolag eller at foreldrene skiller seg, påvirker barn — selv søsken, forskjellig. Denne forskningen viste også at barn påvirker omsorgsgivere, ikke bare omvendt. Barn som har atferdsproblemer opplever for eksempel oftere sanksjoner fra foreldrene enn det andre barn gjør. Det skyldes delvis at barnas genetiske risiko for atferdsproblemer utløser strengere reaksjoner fra foreldrene (Moffitt, 2005; O’Connor et al., 1998; O’Connor & Deater-Deckard). Triste barn vekker derimot mer overbeskyttende reaksjoner (Degnan et al., 2010).

Hver enkelt påvirkningsfaktor har vanligvis ganske beskjeden betydning alene (Götz et al., 2021). Men effekten av enkeltstående risikofaktorer kan forsterkes om de samspiller med andre risikofaktorer, om de utgjør kroniske belastninger, eller opptrer i fravær av beskyttelsesfaktorer (helsefremmende faktorer). Beskyttelsesfaktorene omfatter betingelser og gener som styrker motstandsdyktigheten og dermed bidrar til å modifisere, forbedre og forandre hvordan vi reagerer på, og takler, belastende livshendelser eller vanskelige levekår.

I takt med kunnskapsutviklingen har de fleste utviklingspsykologiske forklaringsmodellene utviklet seg fra enkle og lineære via interaktive og transaktive til dynamiske reguleringsmodeller (Sameroff, 2010). Atferdsgenetikken har bidratt til denne utviklingen og dermed til å «ommøblere» den forståelsen som vi i dag har av utviklingsveier til helse og gode liv. Den har også bidratt til at vi lettere kan forstå tilsynelatende paradoksale sammenhenger mellom gode levekår (godt miljø) og høy forekomst av psykiske problemer. I det følgende skal vi se nærmere på metoder og funn fra den genetisk informative forskningen.

Hva er egentlig gener?

Deoxyribo Nucleic Acid (DNA), arvestoffet vårt, finnes i alle cellene i kroppen og inneholder en slags overordnet oppskrift eller arbeidstegning for hver enkelt av oss. Det består av to lange tråder kveilet opp ved siden av hverandre inne cellekjernene og ser ut som en slags dobbeltspiral (dobbel heliks). DNA-kjeden i én enkelt menneskecelle er omtrent 1,5 meter! Et gen er en bit av denne DNA-kjeden som inneholder instrukser, vanligvis for et bestemt protein. Instruksene består av fire kjemiske «bokstaver», nitrogenbaser (adenin, cytosin, guanin og tymin) som kan kombineres og ordnes på en rekke måter. Disse kjemiske bokstavene bidrar sterkt til at du er den du er.

Tidligere antok vi at mennesker har over 100 000 gener. Nyere forskning tyder imidlertid på at vi har i overkant av 20 000 gener, et antall som faktisk ikke skiller seg mye fra det torsk og rundorm har. Mange av genene våre deler vi også med andre organismer. For eksempel deler vi rundt 50 % med bananer, 80 % med kuer og over 98 % med sjimpanser og bonoboaper (Elsik et al., 2009; Gibbons, 2012; Mikkelsen et al., 2005). Med andre mennesker deler vi hele 99,9 %. Det er altså bare 0,1 % av DNA-et som er involvert i de genetiske forskjellene mellom oss mennesker. En av måtene vi varierer på genetisk er i single nucleotide polymorfismer (SNP) — nitrogenbasene, altså de kjemiske «bokstavene» i DNA-et.

Selv om genene våre preger hvordan vi ser ut og fungerer samspiller de hele tiden med miljøfaktorene. Dette samspillet har vi fremdeles ingen fullgod forståelse av. Det skyldes blant annet at psykologiske egenskaper er multifaktorielle (dvs. påvirket av mange samspillende faktorer) og polygenetiske (dvs. mange forskjellige gener er involvert). De fleste av genvariantene er sannsynligvis også pleiotrope; det vil si at de er involvert i flere funksjoner og egenskaper samtidig. Sannsynligvis koder de konkrete genene for nevrobiologiske prosesser, som for eksempel nevrotransmitter systemer (f.eks. serotonin, dopamin), som er involvert i mange forskjellige egenskaper, trekk og ferdigheter.

Metoder for å studere gener og miljøfaktorer

Kunnskapen vi har om samspillet mellom gener og miljøfaktorer har likevel økt mye de senere årene. Det skyldes blant annet utvikling på metodefronten og etablering av internasjonale datakonsortier, biobanker og genetisk informative kohortstudier. Det finnes grovt sett to hovedmetoder for å undersøke betydningen av gener og miljøfaktorer. Molekylærgenetiske metoder brukes for å studere genene på molekylært nivå, for eksempel med genomvide assosiasjonsstudier (GWAS) og SNP-baserte polygene risikoskårer. Den kvantitative genetikken undersøker ikke enkeltgener, men tar i stedet utgangspunkt i generell kunnskap om genetisk likhet mellom familiemedlemmer. Vi vet nemlig at barn og foreldre, helsøsken og toeggede tvillinger deler 50 % segregerende gener, mens eneggede tvillinger deler 100 %. Dersom gener er av betydning for en gitt egenskap (som depresjon eller glede) vil graden av likhet (korrelasjonen) stige med genetisk slektskap: eneggede tvillinger vil for eksempel være likere enn andre søsken som igjen vil være likere enn søskenbarn. I slike studier kan man beregne den totale betydningen av gener og to typer miljøeffekter, nemlig felles og unikt miljø. Skillet mellom felles og unikt miljø er litt vrient. Miljøeffektene handler nemlig ikke om hvorvidt miljøet er objektivt delt eller forskjellig. Dersom barn som vokser opp i en familie med dårlig råd blir sårbare for psykiske plager, betegnes det som en felles miljøeffekt, men dersom familiens sosioøkonomi påvirker barn forskjellig, snakker vi om unikt miljø.

Den genetiske effekten kalles arvelighet (heritabilitet). Den angir hvor stor prosentandel av forskjellene (variasjonen) mellom oss som skyldes gener. Arveligheten er et mål på forskjeller i en gruppe, og kan variere fra utvalg til utvalg — over tidsepoker, alder og utviklingsstadier. Høy arvelighet sier derfor lite om genenes betydning for din eller min livskvalitet og psykiske helse. En høy arvelighet betyr heller ikke at noe er uforanderlig. Den kan faktisk være tegn på et sosialt gode; for eksempel at den sosiale ulikheten er lav (et mer «rettferdig» samfunn). For dersom miljøet er likt for alle (for eksempel at det ikke finnes sosioøkonomiske forskjeller) kan ikke miljøet (i denne sammenheng den sosioøkonomiske situasjonen) forklare forskjellene mellom oss; det kan bare genene.

Arveligheten kan også beregnes med molekylærgenetiske, DNA-baserte metoder. I slike studier finner en ofte mye lavere arvelighet enn i tvilling- og familiestudiene (Gratten et al., 2014). Det skyldes blant annet at de DNA-baserte metodene bare beregner genetiske effekter av «vanlige» genvarianter.

Resultater fra genetisk informative studier

Hvor viktig er gener og miljøfaktorer for psykiske helseproblemer og livskvalitet?

I 1988 viste en studie av tvillingpar at eneggede tvillinger som ble skilt like etter fødselen og vokste opp hver for seg var mer like i livskvalitet enn toeggede tvillingpar som var vokst opp sammen. Dette var den første indikasjonen på at genetiske forskjeller bidrar til forskjeller i livskvalitet (Tellegen et al., 1988). Senere har utallige undersøkelser vist at gener forklarer et sted mellom 20 og 50 % (arveligheten) av forskjellene mellom oss i trivsel, tilfredshet og glede, og i sårbarhet for psykiske plager og lidelser som depresjon og angst, ADHD og atferdsvansker, (Bartels & Boomsma, 2009; Cheesman et al., 2019; Nes et al., 2006; Polderman et al., 2015; Purves et al., 2020). To ulike metastudier har for eksempel beregnet arveligheten av fornøydhet med livet (Bartels, 2015) og subjektivt velvære (Nes & Røysamb, 2015) til 32 % og 40 %. Det betyr at gener spiller en viktig rolle for forskjeller i psykisk helse og livskvalitet. Men det betyr også at miljøet er minst like viktig. Miljøfaktorene ser ut til å være særlig viktig for endring, genene for stabilitet. Den gjennomsnittlige arveligheten av følelsesmessige problemer hos barn er for eksempel beregnet til 45 % på et bestemt tidspunkt, mens arveligheten av den stabile tendensen til å oppleve følelsesmessige problemer er 76 %. Tilsvarende øker den DNA-baserte arveligheten fra 5 til 14 % (Cheesman et al., 2018).

For enkelte lidelser, som autismespekterforstyrrelser, schizofreni og bipolar lidelse er arveligheten vanligvis høyere enn for angst, depresjon og livskvalitet (Hilker et al., 2018; Lichtenstein et al., 2010). For eksempel har schizofreni en arvelighet på rundt 80 %. Skulle en ha en forelder med sykdommen vil en likevel ha forholdsvis lav sannsynlighet (under 10 %) for å selv utvikle schizofreni.

Genetisk informative studier viser at familielikhet i all hovedsak skyldes felles gener. Det betyr ikke at familiemiljø og oppvekstkår har liten betydning for barn og unges psykiske helse. Som vi har sett, forklarer miljøet minst 50 % av de individuelle forskjellene. Små eller ingen effekter av felles miljø betyr ganske enkelt at miljøet ikke har generelle effekter, blant annet fordi vi har ulike gener.

Felles miljøeffekter er likevel vanligere blant barn og unge enn blant voksne. En nederlandsk tvillingstudie av livskvalitet kartla for eksempel betydningen av gener og miljøfaktorer gjennom hele livsløpet (Baselmans et al., 2018). Undersøkelsen viste at gener forklarer 31 – 47 % av variasjonen i barndom, ungdomsår og voksenlivet. I de yngste aldersgruppene sto også felles miljø for en stor del av variasjonen, men denne effekten forsvant med alderen. Felles miljøeffekter er også vanligere i enkelte utvalg, for eksempel blant barn som lever med belastninger som vanskelige sosioøkonomiske betingelser (Hendriks et al., 2020).

Felles årsaksfaktorer? Tidligere antok man at psykiske problemer var separate og avgrensede tilstander. De senere årene er det funnet en felles genetisk risiko for ulikes typer psykopatologi – både blant barn (Allegrini et al., 2020) og voksne (Selzam et al., 2018; Sprooten et al., 2021). Komorbiditet (samsykelighet) ser ut til å skyldes en generell, delvis genetisk fundert psykopatologifaktor, en p-faktor (Caspi et al., 2014; Lahey et al., 2011), samt felles genetikk for ulike subdimensjoner av psykopatologi — som eksternaliserende og internaliserende problemer (Larsson, 2021). Internaliserende problemer som angstlidelser er også delvis distinkte og varierer blant annet i «fenomenologisk innhold» og debuttidspunkt. Mens separasjonsangst og fobier gjerne oppstår i barndommen, opptrer for eksempel panikklidelser og generalisert angst først i ungdomsårene og voksen alder. Miljøfaktorer ser ofte ut til å være bestemmende for om en utvikler den ene eller andre lidelsen, for eksempel om en utvikler angst eller depresjon (Waszczuk et al., 2014). En kan dermed arve en høy genetisk risiko for både angst og depresjon, men utvikle angst fremfor depresjon dersom man eksponeres for et angstskapende miljø.

Mål på psykiske plager og livskvalitet har også delvis overlappende årsaksfaktorer (Nes et al., 2008; Nes et al., 2013; Okbay et al., 2016), men sammenhengene (negative) avhenger av hvilke tilstander som studeres. De er for eksempel sterkere mellom livstilfredshet og depresjon enn mellom livstilfredshet og fobier. En studie av nederlandske tvillinger i alderen 7 til 99 år fant at korrelasjonen mellom livstilfredshet og depressive symptomer varierte fra -0,34 i barndom til -0,49 i voksen alder (Baselmans et al., 2018). Gener forklarte 49 % av denne korrelasjonen i barndom og 60 – 77 % i ungdom og voksen alder. Den genetiske korrelasjonen (korrelasjonen mellom de to genetiske faktorene) var høy i ungdom og voksen alder, men liten i barndom. Den miljømessige korrelasjonen var derimot større i barndom enn senere i livet. Samlet sett ser det ut til at genetiske og miljømessige faktorer som bidrar til god livskvalitet delvis beskytter mot depresjon og andre psykiske vansker.

Stabilitet og endring. Stabile genetiske påvirkningsfaktorer tyder på at psykiske vansker i barndom, ungdom og voksen alder er forbundet. Dynamiske påvirkningsfaktorer tyder derimot på at gener involvert i problemdebut er delvis forskjellige fra gener av betydning for varighet og remisjon (Larsson, 2021). Det viser seg at både stabile og dynamiske genetiske faktorer påvirker utvikling av psykisk helse fra barndom til ungdomsalder (Hannigan et al., 2017) men i forskjellig grad for ulike tilstander. For eksempel ser det ut til at det er de samme genene som virker inn på ADHD på ulike utviklingsstadier. Når det gjelder angst og depresjon ser det derimot ut til at det er delvis ulike gener som virker inn i barndom, ungdom og voksen alder (Thapar & Riglin, 2020).

Samspill mellom gener og miljøfaktorer

Gener og miljøfaktorer samspiller. En form for samspill er gen-miljø-korrelasjon (rGE), som innebærer at genene påvirker hvilke miljøfaktorer vi eksponeres for. Barn og unge er aktive aktører i sin egen utvikling; velger og former omgivelsene sine. Barn som skårer høyt på positivitet, som er sosiale, entusiastiske og glade har for eksempel en tendens til å oppsøke situasjoner og aktiviteter som matcher sine personlige, delvis genetiske, tendenser (aktiv rGE). Her vekker de ofte mer positive og støttende reaksjoner enn det barn som er mer tilbakeholdne, nærtagende eller fiendtlige gjør (evokativ rGE). Slike samspillsprosesser kan forsterke en heldig (eller uheldig) utvikling. Gen-miljø-korrelasjon forekommer også når de genene man har er forbundet med miljøforhold som preges av foreldrenes gener. Barn som har lykkelige foreldre, blir muligens lykkelige fordi positiv emosjonalitet er arvelig, men kanskje også fordi de vokser opp i et miljø som farges av foreldrenes høye livskvalitet (passiv rGE): de får altså i både pose og sekk. Både passiv og evokativ rGE er sannsynligvis særlig viktig i tidlig utvikling, mens en økning i aktiv rGE forventes med alderen. Kunnskap om disse samspillsprosessene er av stor betydning for å tilrettelegge og intervenere optimalt.

En annen form for samspill er gen-miljø-interaksjon, som handler om samspill mellom helt konkrete genvarianter og helt spesifikke miljøfaktorer. Undersøkelser av slike samspill har for eksempel vist at risiko for å utvikle psykiske plager etter belastende livshendelser kan variere med hvilke gener man er bærer av. I en slik studie fant Peyrot et al. (2014) at både polygene risikoskårer for depresjon og barndomstraumer hver for seg var forbundet med risiko for alvorlig depresjon, men også at effekten av de polygene risikoskårene var høyere dersom en hadde opplevd barndomstraumer.

Spesifikke enkeltgener kan muligens også bidra til en særlig positiv utvikling dersom miljøet er godt (vantage sensitivity) (Pluess & Belsky, 2013). Alternativt kan enkeltgener kode for en generell sensitivitet til miljøet (differential susceptibility) — altså øke risiko for en uheldig utvikling dersom miljøet er belastende (for eksempel et konfliktfylt familiemiljø), men bidra til en særlig god utvikling om miljøet er støttede og godt (Belsky & Pluess, 2009). En metaanalyse har for eksempel vist at enkelte gener som koder for signalstoffet dopamin hos barn, er forbundet med økt sårbarhet dersom miljøet er dårlig, men en spesielt god utvikling dersom miljøet er godt (Bakermans-Kranenburg & Van Ijzendoorn, 2011). I stedet for sårbarhetsgener snakker man i slike tilfeller snarere om plastisitetsgener eller sensitivitetsgener. Det kan dermed hende at noen barn drar ekstra fordeler av en positiv oppdragerstil eller godt skolemiljø. Effekten av miljøet — enten det dreier seg om livshendelser, konfliktnivå i familien eller tiltak i skolen — vil altså i noen grad kunne variere i henhold til gener som den unge bærer med seg.

Implikasjoner

Utvikling reflekterer altså et komplekst og stadig pågående samspill mellom biologiske, personlighetsmessige, sosiale, kulturelle og samfunnsstrukturelle påvirkningsfaktorer. Hvordan vi blir er dermed et resultat av en lang rekke faktorer — som genene vi er født med, det følelsesmessige klimaet vi vokser opp i, opplevelser i barnehage, skole, på fritidsarenaer, i nabolaget, de fysiske omgivelsene våre som arkitektur, tilgang på grøntarealer og støyeksponering, utviklingen på internasjonale børser, pandemier, klimakrisen og helt tilfeldige personlige hendelser. Selve påvirkningsmekanismene kan også være mangeartete og variere på tvers av individer, kjønn, alder og utviklingsfase. En litteraturoversikt har for eksempel nylig kartlagt 600 mulige sammenhenger mellom fritidsaktiviteter og helse (Fancourt et al., 2021). Et viktig spørsmål når det gjelder utviklingen av psykisk helse og livskvalitet er derfor ikke bare hvilke faktorer som er involvert, men kanskje særlig hvordan de ulike faktorene virker sammen over tid. Mer kunnskap om slike mekanismer kan bidra til at vi blir bedre rustet til å tilrettelegge for gode, sunne og meningsfylte liv. De fleste psykiske lidelser debuterer tidlig. Rundt 50 % debuterer før 14-årsalder og 75 % før midten av 20-årene (Caspi et al., 2020; Kessler et al., 2005). Lidelsene har ofte en kronisk utvikling med store både personlige og samfunnsmessige kostnader. Effektive og målrettede tiltak som settes inn tidlig er derfor svært viktig. Genetiske faktorer utgjør en svært sentral brikke i dette arbeidet. Befolkningsrettede tiltak som sikrer trygge oppvekstkår, innenforskap, lav sosial ulikhet, tilgang på natur og kultur-, idretts- og andre utviklingsarenaer fremmer livskvalitet og forebygger psykiske plager for de fleste (Helliwell et al., 2021; Helliwell et al., 2020; Oishi et al., 2018; Patel et al., 2018). Den genetisk informative forskningen impliserer at effekter både av befolkningsrettede og individuelle tiltak vil variere på tvers av ulike barn og unge og at det kan være behov for skreddersydde tiltak.

Gener har ofte blitt betraktet som risikofaktorer, men det er mer naturlig å tenke på genetikk som ressurser og potensialer. For eksempel har vi genetiske potensialer for sosiabilitet, kreativitet, omsorg, mestring, læring, tillit og utforsking. Alle barn har sine egne genetiske styrker, og miljøet kan legge til rette for at disse styrkene kan utvikle og utfolde seg. «Gen-miljø-matchmaking»-modellen (Røysamb et al., 2014) bygger på genetisk informativ forskning og behovet for persontilpassede tiltak. Den vektlegger en kombinasjon av tiltak som retter seg mot å styrke både indre (personlige ressurser og utfordringer) og ytre (levekår, skolemiljø) forutsetninger, samt å identifisere og utligne risiko. Selv om mennesker flest synes å ha en naturlig tendens til å søke vekst og utvikling, er oppmuntring og støtte i omgivelsene nødvendig, og miljøet kan enten legge til rette for positiv utvikling eller forstyrre ressursbyggende prosesser. Å fremme livskvalitet og forebygge psykiske plager handler i de fleste sammenhenger om å bidra til best mulig samspill mellom indre og ytre forutsetninger, gener og miljøfaktorer. Med videre forskning og prioritering er det derfor sannsynlig at genetisk informative studier vil få banebrytende innvirkning på intervensjonsmodeller og forebyggingsstrategier, livskvalitet og psykisk helse i tiden som kommer.

Kjemiske budbringere som bidrar til overføring av en nerveimpuls fra en celle til en annen

Genomvide assosiasjonsstudier (GWAS) undersøker spesifikke genetiske varianter via helgenomsekvensering av flere individer hentet tilfeldig ut fra en populasjon. GWA studier tester om genetiske varianter er vanligere blant cases enn blant kontrollindivider eller mer assosiert med kvantitativ variasjon.

En polygen risikoskåre er en sumskåre som reflekterer den generelle genetiske sårbarheten for en bestemt lidelse/egenskap for et enkelt individ.