Petter (73)

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Petter er 73 år og har to døtre og fire barnebarn. Han har jobbet med mye forskjellig, har alltid vært ambisiøs og de siste årene før pensjonisttilværelsen jobbet han som lærer. Da han ble 68 år, ble han pensjonist. Det så han på som en lettelse etter å ha blitt utbrent flere ganger de siste årene i arbeidslivet. Dyrking av grønnsaker, planter og hage er blitt en hobby. Han pleier å si at han begynte å grave i bakken da han ikke kunne jobbe lenger. Nå vil han hjelpe andre voldsutsatte med å forstå, tørre å snakke med noen og å be om hjelp.

Det tok 25 år før Petter forsto at han hadde blitt utsatt for overgrep i barndommen – og at han har båret med seg en sårbarhet livet gjennom. Han ble utsatt for seksuelle overgrep av en leieboer i andre etasje i huset han vokste opp i med foreldrene sine og to eldre søsken.

– Overgrepene mot meg startet allerede da jeg var fem – seks år, men antakelig før. Da hadde han allerede misbrukt søsteren min i to år, fra hun var åtte til hun var ti år. Da det ble oppdaget, slo mor seg til ro med at han lovet å ikke gjøre noe mer. Han nektet for å ha gjort noe mot meg, og hun virket lettet da jeg sa han ikke hadde gjort noe. Far ønsket ham bort allerede før dette ble kjent, men det var mor som var den dominerende og hun som bestemte hjemme, sier Petter.

Han var alltid forsiktig og sjenert, og tenker at overgriperen kom til «dekka bord». Foreldrene kranglet høylytt, faren jobbet mye og moren var mye syk – og hun synte naboen var enestående som tok seg av ham.

– Han lære meg å tegne og å fiske, og jeg fikk kjøre bil – alle de tingene en liten gutt syntes var kult den gangen. Etter hvert ble samværet seksualisert og overgrepene skjedde ulike steder, som oftest nær hjemmet. Da han kjøpte TV, gikk jeg opp til han på eget initiativ. Da ble skyldfølelsen og skammen enda større fordi jeg kranglet meg til å se på TV – og se programmer som kanskje ikke var vanlige at 10-åringer så på den gangen. Det fortsatte til jeg var 15 år. Jeg skjønte ikke da at det ikke var min feil. Jeg hadde lært at det voksne gjorde, det var riktig. Jeg skulle gjøre som de voksne sa. Jeg var sårbar og et lett bytte.

Petter ble også flink til å holde overgrepene skjult. Å gå i ett med tapetet og under radaren. Overgrepene ble dermed vanskelig å oppdage.

– Jeg følte jeg var mer opptatt av å skjule overgrepene enn han var, og jeg var alltid livredd for at noen skulle oppdage det eller at han skulle avsløre det. Men jeg tror det må ha vært ganske tydelig at jeg hadde det vanskelig. En av lærerne mine sa en gang at «jeg kan aldri huske at han smilte». Jeg tenker det er et signal, i tillegg til at jeg var veldig stille. Det gjør det enda viktigere at barn får kunnskap om hva voksne kan gjøre, og ikke gjøre overfor barn. Få hjelp til å snakke, og lære om hvor grensene går.

Det tok mange år før Petter skjønte at det var overgrep han var utsatt for. Han forsto det ikke før han var rundt 40 år og karrieren tok slutt.

– På den ene siden forsøkte jeg å gjøre meg usynlig og ikke si og gjøre noe som kunne avsløre hva «jeg» drev med sammen med en voksen mann. Samtidig ville jeg prestere og lykkes i alt jeg drev med, jeg ville være flink og få anerkjennelse. Det har fulgt meg hele veien, det med å prestere og vise meg fra en annen side enn den jeg følte at jeg var. Jeg gjorde karriere og fikk en følelse at jeg betydde noe, at jeg var viktig og at jeg hadde lykkes.

Overlevelsen handlet om å være flink og å vise omverdenen at det ikke var noe galt.  Det slo tilbake – for selv om han så vellykket ut og ble såkalt perfekt i andres øyne måtte han jobbe beinhardt med å opprettholde fasaden. I ettertid var mye bygd opp på et fundament som ikke var reparert.

– Jeg slet mye på den tiden, men jeg skjønte ikke hvorfor. Tilværelsen og karrieren falt sammen som et korthus under den økonomiske krisen på 80-tallet, det blåste beina under det jeg hadde bygd opp. Da kom problemene for en dag, og jeg ble syk. Jeg var deprimert i perioder, og da det jeg hadde gått og båret på begynte å komme fram, ble jeg veldig dårlig. Jeg følte at alt var i ferd med å ramle sammen rundt meg, eller i meg. Jeg tok mot til meg og kontaktet Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep (Smiso). Der fikk jeg god hjelp. Jeg opplevde en frihet jeg tror jeg aldri har opplevd før. De trygget meg, og jeg har nok aldri vært mindre og mer hjelpeløs enn jeg var da.

Forskning viser at når man først har blitt utsatt for en type vold, er risikoen for å bli utsatt for ny vold større. Det kan være en annen type vold enn den man har vært utsatt for tidligere. Petter har mange tanker rundt dette.

– Gjennom samtaler og profesjonell hjelp har jeg blitt klar over at jeg gjennom livet har blitt utsatt for seksuelle overgrep, fysiske, psykiske og økonomiske overgrep- og mobbing. Jeg vet ikke helt når mobbingen begynte, men den var nokså tilfeldig. Jeg ble slått, sparket og skjelt ut av gutter som var fem år eldre enn meg. Jeg tok igjen ganske lenge, men hver gang jeg fikk et overtak så spant de beina under meg.

I tillegg var det mye bråk hjemme hos Petter. Han har gått store deler av barndommen og vært redd. Redd for å bli utsatt for flere overgrep, redd for at noen skulle oppdage overgrepene, redd for de store gutta – og redd for moren sin.

– Jeg vokste opp med en mor som hadde store problemer med sinnemestring. Min far ble skyteskive for hennes problemer, og hun mente at han ødela livet hennes. All skyld og ansvar for hennes liv ble lagt på han, mens vi barna hørte på. Det var mye bråk, og jeg var alltid livredd moren min – og for at hun skulle oppdage overgrepene. Jeg trodde da at det var jeg som hadde gjort noe galt, at det var jeg som var skyld i det og at det ikke måtte kommer ut. Jeg så jo hvor sint hun alltid ble. Hun var veldig god på å vise forakt, det hadde jeg sett overfor faren min. Og meg; hun tålte ikke at jeg gråt eller skrek, da ble hun fortvila. Det var på en måte henne det alltid var synd på.

Det har også tatt lang tid å forstå hvordan moren virket inn på barndommen og livet ellers. En av tingene han har angrer på er at han ikke klarte å bryte med moren – og aldri klarte å fortelle hvor glad han var i faren sin. Selv etter at han var død.

– I ettertid ser jeg hvor glad jeg var i faren min. Han var der for meg, selv om han ikke visste om overgrepene. Han støtta meg hele veien, og sa at jeg ikke skulle la noen tråkke på meg. Det var det beste jeg kunne få – selv om han ikke visste alt. Far var den viktigste personen i livet mitt, sammen med tantene mine.

Det var også en nabo som tok seg av Petter. Han har et bilde – og de er det få av fra Petter var liten – av at hun sitter på trappa og holder rundt han. Hun er den han tenker på som fikk han til å føle seg trygg og kunne stole på om han fortalte hvor vanskelig ting var for ham. Om hun bare ikke hadde gitt seg med å spørre hva som var galt.

Etter en tid fikk han mulighet til å ta igjen videregående, og å utdanne seg til lærer. Han tok siden videreutdanning i «Overgrepsproblematikk mot barn» og var opptatt av de barna som viste tegn på at de hadde det vanskelig.

– Jeg var opptatt av at bekymring for vold og overgrep ble tatt på alvor og meldt ifra om til rette instanser. Hvis andre som hadde kontakt med barnet også hadde delt sin bekymring, kunne det føre til at barnet fikk riktig hjelp. Jeg opplevde ofte at mye av det som jeg og noen av kollegaene mente var bekymringsverdig ble neglisjert og bortforklart. Det kunne virke som om skolens omdømme og et godt forhold til foreldrene var viktigst.

Det som skjedde som barn har hatt store ringvirkninger for resten av livet.

– Faren min sitt høyeste ønske var at jeg skulle fullføre realskolen, men jeg klarte å vri meg unna. Jeg turte ikke dusje, og jeg hadde en forestilling om at de andre elevene kunne se at jeg var feilvare fordi de var så mye bedre og også flinkere enn meg. Selv om jeg faktisk var en av de med best karakterer fra barneskolen. Senere hadde jeg vanskelig for å skille mellom hvem som ville meg vel og hvem som dro fordel av min hjelpeløshet og uvitenhet. Etter at det jeg hadde klart å skjule kom fram, fikk jeg god hjelp av mennesker med kunnskap, medfølelse, evne og vilje til å veilede og hjelpe meg til et bedre liv. Jeg søkte og fikk voldsoffererstatning. Det var ikke pengene, men bekreftelsen på at det jeg hadde gjennomlevd ble tatt på alvor som var vktigst. Det har vært vanskelig å forsone seg med den tapte barne- og ungdomstiden. Det har tatt tid og krefter å reparere alt som gikk galt, men mine ambisjoner og vilje til å forstå meg selv og andre, har nok hjulpet meg.

 Foto på forsiden er illustrasjonsfoto (iStock)

Ønsker du mer kunnskap?

Vi anbefaler å søke på dinutvei.no for kvalitetssikret informasjon om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. De har også oversikt over hjelpetilbud nær deg.