Turid (58)

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Bakgrunn

Turid er oppvokst i et liten frimenighet i Telemark med foreldre og søsken. Hun er gift, har voksne barn og er for tiden sykemeldt fra jobben sin.

Vil du beskrive dine voldserfaringer?

Foreldrene mine var aktive i en liten menighet. Det var få barn i menigheten og ingen på min alder. Jeg var aktiv og fikk mye ansvar. På somrene reiste vi på bibelcamp i tre uker med vekkelsesmøter to ganger daglig.

Da jeg var 16 år var vi en liten gjeng som skulle på tur med juniorgruppa med tre mannlige ledere. En av dem het Roald, var 28 år, gift og småbarnsfar. Jeg måtte sove på stua med ham for å få plass. Han flyttet på møblene og ville at jeg skulle ligge ved siden av han. I løpet av natta havna han plutselig i min sovepose. Jeg ble fryktelig redd og lurte på hva dette var. Han sa han trengte varme fordi han hadde fått feber. Jeg skjønte ikke hva det var da, men i ettertid har jeg skjønt at det jeg kjente inntil låret var en erigert penis. Jeg latet som jeg måtte på do og gikk ut i den svarte høstnatta, men han forsvant ikke. Da det ble morgen, så gikk jeg til de to andre lederne for å si fra, men de var opptatt og ba meg gå til de andre ungdommene. Jeg fortalte det aldri til noen.

Etter kort tid klarte Roald å snu spillet. Han fortalte meg hvor veslevoksen noen synes at jeg var, og at jeg kanskje tok litt mye plass. Men han syntes bare jeg var vakker og kjempeflink, og ville gjerne kjøre meg hjem. Da tok det ikke lang tid før jeg var stupforelsket, og vi avtalte etter hvert møtesteder så han kunne kjøre meg hjem eller til steder hvor vi kunne kline.

Jeg var livredd for at han skulle gå lengre. Grensen for sex gikk slik jeg hadde forstått det, ved samleie. Etter hver tur avsluttet Roald med å takke Gud for at vi hadde det så fint. Jeg var fryktelig forvirret.

En iskald desemberdag jeg skulle møte han, sto jeg ute i regnet i to timer og ventet, men det var pastoren som kom kjørende. De hadde fått greie på det. Roald hadde antakeligvis sagt det selv, kanskje fordi kona hadde skjønt det? Så ble jeg kjørt hjem til mamma og pappa. Min kloke far sa ganske fort «Dette er ikke ditt ansvar, det er ikke din skyld». Mamma sa ingenting, men hele ansiktet lyste av mistro, sinne og skam. Pastoren sa heller ingen ting, bare så på meg med vantro og sinne. Og jeg var så fylt av skyld og skam at jeg ba om å få lov å dra opp til kona hans og be om unnskyldning. Hun lå sønderknust på sofaen.

Faren min sa at vi må snakke om det, ellers ville det plage meg senere i livet. Noen dager senere viste deg seg at han hadde alvorlige hjertesykdom, og skulle på utredning. Det rakk han ikke. Dagen etter fikk han et massivt hjerteinfarkt og døde.

Jeg hadde en mor som ikke snakket. Etter at vi kom hjem fra sykehuset satte hun seg til å lese forsikringspapirene. Uten å snakke gjennomførte vi en julaften, før vi begravde pappa i romjulen. Etter begravelsen ble jeg sittende på rommet alene, selv om huset var fullt av familie og venner. Jeg håpet at noen skulle finne meg og bry seg, men det kom ingen.

Skyld og skam

På et møte i kirken et par måneder etter begravelsen ble det prekt over Romerbrevet 6-18, om at synd avler død. Da satt jeg som 16-åring ved siden av en forsteinet mamma og blir helt fortvilet. Etterpå gikk jeg til pastoren, og ba om en prat. Han sa bare «Ja, jeg har tenkt på deg under hele prekenen, men Gud kan tilgi.» Det han sa var at min synd hadde tatt livet av faren min. Det var så vondt at jeg måtte koble det ut for å klare å leve.

Etter dette bare eksisterte jeg i mange år. Jeg gjorde det som ble forventet av meg, jeg sang, holdt andakter, var aktiv leder, passet barn, gjorde lekser og strikket. Både kroppen og tankene mine fortalte meg at jeg egentlig ikke trodde på kristendommen. Jeg hadde hatt masse kritiske spørsmål i ungdomstida som jeg ikke turte å komme frem med. Jeg ble helt avskrudd, var helt alene, satt på rommet mitt og leste Bibelen. For å få anerkjennelse tenktejeg at jeg kunne bli misjonær, så jeg «faket» et misjonskall.

Mamma

Jeg har alltid følt at mamma var veldig redd, samtidig som hun har hatt noen narsissistiske trekk. Jeg tror hun ble veldig opptatt av at jeg skulle bli hennes «solstråle». Jeg har lest henne og alltid vært redd for henne – og hun har aldri trengt å korrigere noe særlig, fordi jeg alltid har vært i forkant. Det å finne ut av hvem jeg er, og hva jeg har lyst til å gjøre, har jeg i liten grad gjort. Mamma var flink til å sy, så jeg sydde. Jeg ble en snusfornuftig og veslevoksen jente, som fikk til mye og ble anerkjent med mye ansvar i menigheten. Jeg var flink på skolen. Det var en barndom der jeg ikke klarte å skape relasjoner til venner på samme alder, men jeg var mye sammen med de «ungevoksne» i menigheten og satt ofte barnevakt. Brødrene mine zoomet ut av miljøet ved 10-12 års alder, og ble aldri tvunget med. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ikke zoomet ut. Jeg tror jeg var klistret så nært moren min, fordi hun holdt meg så tett inntil. Jeg var redd henne, og trengte annerkjennelsen.

Moren min døde for to år siden. Hun ble akutt syk og ville hjem til Jesus. I årene før gikk jeg mange runder på om jeg skulle snakke ut med henne, men forsonet meg med at jeg ikke kunne fordi jeg var så redd for henne. Hun tok det heller aldri opp, til tross for at jeg kollapset flere ganger. En samtale ville bare ende med at jeg ble den som ba om unnskyldning. På dødsleiet spurte jeg likevel om hun hadde tenkt at det var min skyld at pappa døde. Hun vendte seg bort og sa: «Har det vært så ille?» Jeg er usikker på om det var en ekte reaksjon eller en skamreaksjon, men hun kontaktet pastoren og sa jeg hadde beskyldt han for å si at det var min skyld at pappa døde. Hun klarte ikke å stå i noe ansvar. Så døde hun. I et brev hun la igjen til oss, sto det at hun hadde sett at jeg hadde hatt det tøft etter overgrepet og da pappa døde, men at de voksne var enige om å ikke snakke om det fordi det kunne skade menigheten. Hun hadde alltid lagt ting i Guds hender, og det vil hun gjøre denne gangen også. En pastor hadde også forsikret henne om at hun hadde fått Guds tilgivelse. For meg er det et stort svik at hun ofret meg for menigheten.

Hvordan ble livet ditt etterpå?

Jeg traff han som skulle bli mannen min første gang da vi var kristenruss. Senere studerte vi samme sted, og ble etter hvert kjærester. Det var turbulent, for minnene fra Roald dukket opp. Jeg var mye syk i den tiden. Men vi giftet oss og fikk barn.

Vi flyttet hjemover igjen etter noen år. Roald søkte etter hvert jobb som leder i bedriften der mannen min var ansatt. Mannen min sa fra at han ville slutte dersom Roald fikk jobben og forklarte hvorfor. Jeg kontaktet Roald og sa at «nå har mannen min tørket tårer i 20 år, så nå får du pinadø trekke deg tilbake». Responsen ble at Roald la igjen et avskjedsbrev. Da ringte de fra styret i min manns bedrift, og sa at jeg måtte slutte å plage Roald. Så ga de Roaldham jobben. Jeg dro til lederen i menigheten for å fortelle min historie. Han lyttet, men sa de ikke kunne gjøre noe med det fordi Roald hadde vært der dagen før, lagt seg på knærne og bedt om tilgivelse. Så da fikk han det fra Gud. Jeg fikk ingenting.

Jeg skjønte at det hadde vært mange damehistorier med Roald. Før Roald startet i jobben informerte jeg øverste leder, som synes historien min var trist, men mente det ikke var noe han kunne gjøre.

Konsekvenser

Høsten etter at vi giftet oss kollapset jeg, og fikk noen psykologtimer, men det ble ikke så mye snakk om overgrepet, mer om sorgen.

Det var først da barna begynte å bli store at de største problemene vokste frem. I småbarnsårene jobbet jeg masse, var på barnas fritidsaktiviteter og holdt på som mor uten å reflektere så veldig mye. Det eneste som var viktig for meg, var at barna skulle få lov å tenke selv og kjenne etter hvem de var.

Etter noen år i samme jobb søkte jeg jobb i bedriften Roald hadde jobbet for tidligere. Jeg fikk jobben, og med den kom også alle traumene fra Roald opp igjen. Jeg burde skjønt at det ville trigge, og etter tre-fire måneder i jobben kollapset jeg og var sykemeldt i lang tid.

Med ny terapeut begynte vi å snøre inn en del av disse tingene, og snakket etter hvert om frykten for mamma og det religiøse. Jeg fikk psykotiske bilder av predikanter som kom for å suge ut sjelen min. Jeg fikk ulike flash hvor jeg var redd for at hele sjelen min skulle gå fortapt. Det ble et kaos av medisiner frem og tilbake i noen måneder.

Jeg føler at jeg satt i et «gullbur» i årene etter at pappa døde. Jeg var svært aktiv i menigheten, jobbet godt på skolen og var alltid der for mamma. Det så fint ut, men det var jo ingen som passet på det mennesket som satt inni «buret» og råtna i ensomhet og i frykt for å ha tatt livet av faren sin, og for ikke å være flink nok.

Forholdet mellom meg og Roald ble det bestemt at vi ikke skulle snakke om. Det forholdt mamma seg til. Jeg var 16 år, stormforelsket og fikk ansvaret for at Gud straffet synden med pappas død. Jeg fikk ingen samtaler – verken om skylden og sorgen etter pappa, eller hva som hadde skjedd med Roald.

Det er vanskelig for andre å skjønne dybden av det jeg har opplevd. Emosjonell neglekt er vanskelig å forstå fordi det er det du mangler som er problemet. Mangel på emosjonell omsorg, skylden for pappas død og frykten for helvetet. Det å stå alene og forvalte ting du knapt selv skjønner, er veldig ensomt og vanskelig. Selv om hodet forteller meg at dette tror jeg ikke på, så er hele kroppen allikevel redd for helvetet.

Som barn hadde jeg en klar tro, men den var fylt med masse spørsmål som jeg ikke fikk stille. Nå tror jeg ikke, i alle fall ikke med den rasjonelle delen av meg. Samtidig skal du ikke se bort ifra at jeg ville tatt en bønn på dødsleiet.

Det jeg har lengta etter hele livet er at noen bare skulle sette seg ned ved siden av meg, vist meg omsorg og sagt: Hvordan har du det? Hva tenker du? Hva har du behov for? Og vært villig til å høre og prøve å leve seg litt inn i det.

Hva kunne hjulpet deg?

Jeg har vært en stråle som skal skinne på moren min så hun skal framstå bra. Hun var så stolt av meg. Men hun har vært følelsesmessig borte hver gang jeg har kollapset. Det har ikke vært rom for å ha problemer eller egne behov. Jeg kan ikke huske en eneste gang fra min barndom at jeg ble tatt på fanget, trøstet eller spurt hva jeg ville.

Jeg hadde et enormt behov for å bli ivaretatt. Etter at pappa døde, var det ingen i storfamilien, menigheten eller på skolen som etterspurte hvordan jeg hadde det. Jeg hadde jo hatt behov for at lærerne hadde brydd seg. Siste time før sommeren, et halvt år etter at pappa døde, spurte kontaktlærer hvordan det egentlig gikk med meg, det var det eneste jeg fikk fra skolen. Ingen spurte, heller ikke de jeg passet barna til, selv om de tok vel imot meg. Jeg hadde ingen nære venner på egen alder.

Jeg hadde trengt voksne, trygge mennesker som ikke bare så den pliktoppfyllende, smilende jenta, men som så bak fasaden og ønsket å trøste den ensomme og redde jenta. Jeg hadde trengt mennesker som ikke fordeler Guds straff og beskyttet menigheten, men som kunne beskyttet og ivaretatt et offer for overgrep.

Hva er viktig for at du skal føle deg trygg?

Trygghet er det viktigste for alle mennesker. En trygg grunnmur skapes gjennom barndommen. Min mur vakler. Det er vanskelig å stole på at mennesker rundt meg egentlig liker meg og vil stille opp for meg. Selv om jeg har en mann som har stått sammen med meg i mange utfordringer, er jeg alltid redd for å bli forlatt.

Foreldre, menigheter og ulike aktører i samfunnslivet gjør feil som kan skade andres trygghet. Mye kan repareres dersom de innser feilene sine og ber om unnskyldning. Da tas ansvaret bort fra offeret. Det ville gjort meg tryggere.

Etter at Roald fikk jobben og min mann sluttet, tok ekskona til Roald kontakt med meg. Hun lurte på hvordan jeg hadde hatt det og sa behandlingen av meg etter overgrepet fra Roald var fryktelig. Hun var sint på menigheten. Hun som også var sveket var den eneste som tok kontakt. Det står det respekt av, og lindret noe smerte.

Har erfaringene dine påvirket andre deler av livet?

Jeg har med meg min utrygghet og sårbarheten inn i arbeidslivet. Jeg har vært i forkant, og levd med frykt for avvisning.

Som ung og fersk leder, ble jeg nesten voldtatt av sjefen min. Han var full og fikk meg på tomannshånd, skulle ha meg på fanget sitt og befølte meg uten at jeg kom meg vekk. Heldigvis kom det en på døra som hadde skjønt hva som skjedde og avverget situasjonen.

Senere ble jeg utsatt for gasligthing og utstøtt av sjefen min, som jeg tidligere hadde hatt et godt samarbeid med. Ingen klarte å svare på hva jeg hadde gjort galt, annet enn at jeg alltid var så «flink». Jeg ble satt alene i en «konfliktløsnings-situasjon» over flere dager, der min sjef hadde med seg to av mine nærmeste kolleger. Arbeidsgiver på nivået over var også til stede. De hadde forberedt seg over flere måneder, mens jeg ikke fikk ha kontakt med noen på jobben. På nivået over hadde arbeidsgiver lyttet til sjefen min, uten å sjekke ut med meg. Jeg satt alene og måtte forsvare meg mot både sanne, oppdiktede og konspiratoriske beskyldninger. Jeg valgte å slutte. Det har skadet meg mye. Det er vanskeligste er at ingen vil ta ansvar selv om arbeidsgiver delvis gir uttrykk for at håndteringen var helt feil og har skadet meg. En unnskyldning ville reparert mye.

Bare noen sier «så effektiv du er», så blir jeg trigget og på alerten. Eller hvis noen sier positive ting, som at jeg er flink, da kan jeg høre spor av at jeg ikke må sprenge akkorden. Jeg er i beredskap hele tiden, og lurer: «Kan jeg sende en mail nå? Eller nei, det blir kanskje litt for tidlig. Jeg har løst oppgaven for fort, nå må jeg vente litt.» Fra å bli anerkjent for å være flink og effektiv, ble jeg redd for å være for flink. Det har endt i selvbebreidelser, sykemeldinger og selvmordstanker flere ganger.

Det er vondt for meg når folk ikke erkjenner problemer og ber om unnskyldning. Jeg tror ærlige unnskyldninger kunne bidratt til å gi meg mindre frykt og mer trygghet. Det er også vanskelig å forstå at mennesker rundt meg som så at urett ble begått forholdt seg tause, antakeligvis i frykt for å bli blandet inn. Det kan jeg forstå, men jeg håper folk likevel kan stå opp mot urett når de ser den. Det ville i alle fall ha hjulpet meg med å føle mindre frykt.

Egne barn

Mine barn er gutter. Jeg har ofte vært takknemlig for at jeg ikke har hatt jenter å videreføre den sosiale arven som «båndet» mamma bandt jenta si med. Jeg har forsøkt å lytte til hva de har hatt behov for og lyst til. Likevel vet jeg at det sannsynligvis er sår hos dem også. Til guttene har jeg sagt at hvis jeg har gjort ting de tenker ikke er ok, så vil jeg veldig gjerne at de kommer og forteller meg det, uansett når de har behov. Mitt ønske er å forsøke å lytte og forstå hvordan de har følt det, og å ta ansvar for mine feil. Jeg tror det kan reparere mye. Jeg kan være redd for å si feil ting eller ikke innfri forventninger fra dem. Frykten for avvisning er alltid med meg.

 Foto på forsiden er illustrasjonsfoto (iStock)

Ønsker du mer kunnskap?

Vi anbefaler å søke på dinutvei.no for kvalitetssikret informasjon om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. De har også oversikt over hjelpetilbud nær deg.