Sigrid (38)

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Bakgrunn

Sigrid vokste opp i en familie med mor og to brødre fra Oslo. Her forteller hun om sine erfaringer med fysiske, psykiske og seksuelle overgrep.

Hva skjedde?

Jeg har blitt utsatt for voldshendelser flere ganger, og det har preget meg gjennom livet.

Den første gangen jeg ble utsatt for overgrep var jeg ni år, av en familievenn på samme alder som meg. Overgrepene skjedde da jeg var på besøk hos dem, og varte i flere år fram til jeg var 12 år. Det føltes veldig merkelig og udefinerbart, og det var først i voksen alder jeg skjønte alvoret.

Da jeg var15 år var jeg i et voldelig forhold. Forholdet var preget av fysisk, psykisk og seksuell vold, og tok slutt da jeg var 16 år.

Som 19-åring ble jeg utsatt for en voldtekt da jeg bodde på kontinentet. Så ble jeg utsatt for en ny voldtekt da jeg flyttet hjem til Norge ett halvt år senere.  Den siste voldtekten ble anmeldt og endte med domfellelse. Det var flere fornærmede og voldtektsmannen ble dømt til 21 års forvaring.

Som mange andre valgte jeg i veldig mange år å ikke fortelle om disse opplevelsene til noen. Det er få som vet om de første overgrepene som jeg ble utsatt for. Jeg snakker også lite om voldtekten i Spania.

Den ene voldtekten tok det seks år før jeg anmeldte. Til sammen tok det mellom åtte til ti år før jeg tok grep.

Hvordan opplevde du å bli møtt?

Den første gangen jeg anmeldte, var jeg 16 år. Jeg ble møtt på en god måte av enkelte personer, men av systemet ble jeg veldig sviktet. Jeg fikk ikke den beskyttelsen jeg trengte, og i enkelte saker opplevde jeg at jeg ikke ble tatt på alvor. I ettertid har jeg forstått at politiet manglet mye kompetanse og kunnskap, om for eksempel sammenhengen mellom fysisk vold og seksuell vold. Hadde de stilt meg flere kritiske spørsmål, som for eksempel om kjæresten min og jeg hadde hatt sex, ville de ha kommet fram til at jeg var under den seksuelle lavalderen og han var eldre. Per definisjon hadde det skjedd noe straffbart. De ville også ha skjønt at jeg var blitt utsatt for grov vold over tid.

Hvordan utviklet kjæresteforholdet seg før du ble utsatt for vold for første gang?

Det var veldig klisjéaktig og typisk. Han var naboen min og var veldig på og overøste meg med kjærlighetserklæringer, såkalt lovebombing, som jeg ikke var vant til. Han var på vei til å bli proff fotballspiller, som mange så opp til. Som ung og uerfaren tenkte jeg at hvis jeg ble sammen med ham, ville mobbing jeg opplevde fra eldre gutter stoppe.

Den såkalte kjæresten isolerte meg tidlig, og oppfordret meg til ikke å være sammen med egen familie eller noen av vennene mine. Tidlig begynte han å manipulere meg, uten at jeg forstod hva som foregikk. Hendelsene gikk sakte, men sikkert, over til å bli verre. Han ble gradvis mer og mer kontrollerende og manipulerende. Jeg synes det var veldig krevende og forvirrende. I det ene øyeblikket kunne han være hyggelig, for så i neste øyeblikk reagere voldsomt. Vi kranglet veldig mye.

Det som er sterkt å tenke på, er at jeg var en jente som var utrolig sterk, tøff og tydelig i meningene mine. Jeg var en guttejente som var fryktløs. Jeg ga ham mye motstand gjennom alt. Jeg måtte skrive under på kontrakter, og han slet veldig med å få meg inn i rammene. Jeg begynte tidlig å tenke på hvordan jeg skulle komme meg ut av forholdet. Jeg følte meg allerede fanget.

Som ung ville jeg fikse alt selv og ønsket ikke å fortelle det til noen. Den første gangen han utsatte meg for massiv vold, var på min egen 16-årsdag. Det var veldig forvirrende. Han låste dørene og begynte å slå løs på meg. Familien hans satt på stua, men ingen kom inn for å hjelpe meg. Det føltes som om jeg var i en tørketrommel. At ingen av hans familiemedlemmer hjalp meg ut av situasjonen var veldig frustrerende.

Av alle hendelser preger dette forholdet meg mest i dag, fordi det hadde så stor innvirkning også på det psykiske. Jeg er frisk fra traumene, men bærer erfaringer i aller høyeste grad.

Hva skulle du ønske du visste mer om før du gjorde deg disse erfaringene?

Som ung skulle jeg ønske jeg visste hva overgrep var, spesielt tilpasset barn. Jeg skulle også ønske jeg fikk hjelp etter mitt første overgrep, slik at jeg kunne fått verktøy for å håndtere fremtidige situasjoner. Det kunne ha forhindret nye voldsepisoder og overgrep senere i livet. På den måten kunne jeg ha unngått mange år med psykisk uhelse og dårlig livskvalitet.

Konsekvensene

I ettertid har jeg skjønt at hendelsene har preget meg i større grad enn jeg antok tidligere.

Jeg fikk en typisk reaksjon, der jeg ønsket å glemme det hele, late som ingenting og håndtere alt på egen hånd. Slik holdt jeg på i flere år, til jeg fikk et symptomtrykk. I ettertid har jeg skjønt at dette er en konsekvens av at jeg ble utsatt flere ganger uten å oppsøke hjelp.

Symptomene viste seg på andre måter, gjennom spiseforstyrrelser, depresjon og angst. Det preget livet mitt i veldig stor grad ved at jeg måtte forholde meg til disse symptomene. Jeg fikk også flere relasjonelle utfordringer, og opplevde at det var vanskelig å stole på folk, og å knytte seg til andre.

Jeg ble godt ivaretatt av familie og nære venner. Behandlingsapparatet ivaretok meg til en viss grad, men jeg fikk ikke adekvat traumebehandling før veldig sent i livet. Jeg skulle ønske at jeg hadde fått et bedre og tydeligere behandlingsløp for de traumene jeg har vært utsatt for. Selv om det har tatt lang tid, er jeg nå ferdig med den siste traumebehandlingen, som jeg nylig avsluttet.

Etter at jeg har gått i behandling og har fått en stor bevissthet rundt hendelsene, ser jeg tydelig at erfaringene har en stor sammenheng med at jeg ble utsatt igjen. Jeg fikk et veldig forvirrende forhold til egen kropp. I tillegg kjente jeg på mye skam, og opplevelsen var veldig rar(diffus) og ekkel. Overgrepene ga meg sårbarhet inn i ungdomstiden.

Forskning viser at vold øker sjansen for gjentakelse. Kjenner du deg igjen i dette?

Definitivt. Jeg er frisk i dag, men med den kunnskapen jeg har nå, ser jeg tydelig at jeg kunne unngått ny vold dersom jeg hadde hatt bedre ressurser og kunnskap etter det første overgrepet. Hadde jeg turt å dele erfaringen med noen som niåring, og ikke gravd det ned (slik at det dukket opp 30 år senere), hadde jeg vært bedre rustet. Jeg forsto jo ikke at jeg var utsatt for et overgrep. Hvis jeg hadde visst dette og betydningen av å fortelle det, tror jeg nok jeg ville gjort det.

Jeg ble utsatt for alle sårbarhetsfaktorene: Jeg var uforsiktig med alkohol, festet mye, utviklet spiseforstyrrelser, ble deprimert og fikk angst. Jeg klarte ikke å vurdere om nye situasjoner var farlige. Når jeg havnet i situasjoner som jeg følte var farlige for meg, stolte jeg ikke på kroppens eller hodets signaler.

Den beste beskyttelsen for meg var å få kunnskap om hva overgrep og voldtekt er, og om at man kan bli utsatt igjen. Denne informasjonen må formidles av fagpersoner på en god og forsiktig måte. Samfunnet og fagpersoner må også forstå hva som skjer med en person, som for eksempel at man bærer på mye skam, bebreider seg selv, bagatelliserer og bortforklarer. Jo mindre skam, desto bedre.

Vendepunktet

Før anmeldelsen av den første voldtekten hadde jeg allerede startet symptombehandling for spiseforstyrrelser. Behandlingen fikk meg til å tenke over om erfaringene kunne ha sammenheng med symptomene. Det første store vendepunktet for meg var da jeg valgte å anmelde den ene voldtekten som jeg var utsatt for. Både behandlingen og forståelsen av sammenhengen var viktig, og jeg oppdaget samtidig at overgriperen min også var siket for andre voldtekter.

Anmeldelsen førte til flere store vendepunkter:

• Å gå ut av politihuset etter å ha anmeldt, og føle at en stor byrde var løftet fra skuldrene mine.
• At det ble tatt ut en tiltale og en rettssak.
• Erfaringene etter rettssaken anser jeg nesten som et liv før og etter.
• Etter rettssaken fikk jeg også mange tilbakemeldinger fra venner og bekjente at jeg hadde forandret meg og var annerledes. Jeg snakket annerledes og gikk annerledes.
• I tillegg fikk jeg ny kunnskap og kompetanse om voldtekt og seksuelle overgrep som også gjorde at jeg ønsket å fordype meg i kunnskapen og bli en fagperson på feltet. Det har hatt store ringvirkninger på livet mitt.

Åpenhet om voldserfaringer

Jeg er en person med flere hatter. Jeg har vært veldig åpen om noen av mine voldserfaringer, som har blitt en del av min identitet, både på godt og vondt. I privat sammenheng er jeg ikke like åpen. Det er viktig å gjøre en forhåndsvurdering og tenke gjennom hva motivasjonen er, hva man ønsker å oppnå med å være åpen, og hvem man ønsker å åpne seg for.

For meg er åpenhet viktig, og jeg mener at mange kan få stort utbytte av åpenhet med dem som er glad i en – enten det er venner, kjæreste eller familie, som kan være en veldig god støtte.

Mange utsatte er redde for å fortelle om sine erfaringer, fordi de er redde for å ikke bli trodd, dømt eller mistenkeliggjort for hva motivasjonen kan være. Jeg kjenner også på dette i slike situasjoner. Man har en grunnleggende frykt for at personen ikke vil tro på en, og er redd for å bli avvist.

Menneskemøter

Erfaringene er fortsatt en stor del av meg, selv om jeg lever godt med dem. Samtidig bærer jeg med meg en slags tillits- og relasjonsskade. I møte med nye mennesker kan jeg være litt mer varsom, spesielt når det gjelder nære relasjoner. Jeg er spesielt skeptisk til menn, fordi de har utsatt meg for ting. Jeg har vanskeligere for å slippe mannlige relasjoner innpå meg.

Jeg føler meg veldig trygg i jobbsituasjoner, der jeg kan forholde meg til tematikken innenfor noen rammer som er forutsigbare, gode og trygge. Jeg føler meg også trygg når jeg er sammen med familien.

Jeg har slitt en del med å være på mørke steder, som å gå alene i skogen eller å være ute når det er mørkt. Slike situasjoner er mye bedre nå, men de kan fortsatt være litt utfordrende.
Hvis jeg drikker ett glass for mye alkohol, så kan det føles vanskelig. Jeg liker ikke følelsen av å miste kontrollen.

Hvordan knytte nye bånd?

De fleste som har slike erfaringer, frykter sterkt å møte feil mennesker igjen. Gjennom årene har jeg ofte tenkt at det har vært noe galt med meg, fordi jeg ikke så farene tydelig nok. Hvorfor valgte jeg ham? All kunnskapen og kompetansen jeg har fått, har rustet meg godt. Jeg har ikke tatt de samme valgene igjen eller gått inn i de samme mønstrene. Jeg tror det handler både om kunnskap og om å tillate seg selv å stole på seg selv. Jeg har spurt meg selv om jeg tør å stole på noen igjen, eller om jeg skal stenge av alle følelser og overbevise meg selv om at jeg ikke trenger noen nær relasjon, fordi jeg vil beskytte meg selv.

De fleste har godt av å knytte bånd til andre og tørre å stole på noen igjen. Jeg ser også at den mest effektive måten å få det bedre på i livet, er gjennom nær relasjon med andre. Selv om du kan sitte i et behandlingsrom i tjue år og gjennomgå ulike traumebehandlinger, er det avgjørende å øve og skape nye erfaringer som gir deg nye endringsmønstre i hjernen. Jo flere positive og ekte erfaringer du gir deg selv, desto mer kan du stole på deg selv og bli tryggere på at det faktisk er verdt å slippe noen inn. Det er veldig helende å være sammen med en mann som gang på gang viser at han ikke slår, manipulerer eller vil deg vondt, og som du kan stole på, og som elsker hele deg. Det er mer helende enn noe annet.

For meg er det viktig at jeg…

• vet hva jeg skal se etter av faresignaler, og at jeg er bevisst på hvilke mønstre jeg har gått i før.
• har med meg erfaring fra en ny, god relasjon.
• er blitt mye mer bevisst og årvåken.
• har fått ny kunnskap og avstand fra hendelsene, noe som gjør meg godt rustet.

Hva hjelper deg mest når du har det vanskelig?

Når jeg klarer å be om hjelp, og åpner opp om at jeg har det vanskelig for dem rundt meg, hjelper det. Det kan fortsatt være utfordrende å gjøre seg sårbar ovenfor andre og be om hjelp.

Når jeg har det vanskelig hjelper det meg å oppleve aksept for den jeg er, og forståelse for reaksjonene mine og for at jeg har det vanskelig. Tålmodighet. Samtidig vet jeg at det for andre kan være vanskelig å forstå ulike reaksjoner. For eksempel kan angst være veldig vanskelig å forstå seg på. Angst kan virke veldig ulogisk.

Hva gir deg livsglede?

Mye. Sønnen min gir meg masse livsglede. Å kunne gå på turer ute i naturen og på fjellet. Stå på ski. Padle kajakk langs sjøen. Å være sammen med gode venner. Det beste og fineste som har skjedd meg i livet er å bli mamma. Definitivt.

 Foto på forsiden er illustrasjonsfoto (iStock).