Janne (57)

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Janne vokste opp på Skedsmokorset. Hun er norsk og kristen, og har erfaring med psykisk og fysisk vold, overgrep, omsorgssvikt, mobbing, ekskludering og utenforskap.

Bakgrunn

Foreldrene mine skilte seg da jeg var sju år, noe som var uvanlig på Skedsmokorset på den tiden. Min mor mente at min far var psykopat og hun fikk behandling, uten at verken jeg eller min bror fikk hjelp. At moren min mente at jeg liknet på min far, påvirket mitt forhold til min mor. Likevel videreførte jeg hennes styrke som alenemor. Hun utdannet seg til lærer og jobbet i fengsel.

Til tross for en oppvekst preget av omsorgssvikt, overgrep og mobbing, har jeg utdannet meg til lærer og senere adjunkt. I dag er jeg rektor, forfatter, dramatiker og forlegger med spesialisering i psykososialt arbeid.

Opplevelser av vold og overgrep

Som barn ble jeg utsatt for overgrep av en nabo og en fetter, men forsto ikke da at det var overgrep. Jeg dissosiserte opplevelsene.

Da jeg giftet meg i tjueårene, ble jeg utsatt for psykisk og seksuell vold av min ektemann.  Jeg forsto ikke at han hadde utsatt meg for en voldtekt første gangen jeg overnattet hos han. Han utsatte meg for gjentatte overgrep og kontrollerte meg psykisk gjennom konstant kritikk. Dette minnet meg om tidligere opplevelser, og jeg internaliserte skylden.

Vi søkte hjelp hos helsevesenet, men legen avfeide problemet som hans seksualitet og foreslo at vi sov på hvert vårt rom. Jeg utviklet borderline og senere leddgikt, og slet med depresjoner. Mannen min avviste ansvar for mine psykiske og fysiske helseproblemer. Etter 30 års ekteskap kastet han meg ut da jeg hadde blitt helt frisk etter all behandling. Jeg var for sterk og selvstendig.

Vendepunkter og støtte

Jeg opplevde ingen støtte fra omsorgspersoner.

Som pasient i barne- og ungdomspsykiatrien fikk jeg noe hjelp, uten at de bakenforliggende problemene ble bearbeidet. I voksen alder la familievernkontor og terapeuter vekt på forenklede samværsløsninger som 50/50-ansvar, noe som førte til at jeg tok på meg all skyld.

Heldigvis har jeg fått langvarig og god behandling samt støtte fra en psykomotorisk fysioterapeut, en psykiater som forsto sammenhengen mellom fysisk og psykisk stress, og leger som gjentatte ganger har henvist meg til riktig behandling. I tillegg har jeg vært omgitt av mennesker som har trodd på meg.

Hvordan voldserfaringene har preget livet mitt

Jeg har vært traumatisert i 50 år, noe som har påvirket selvbildet og selvtilliten min sterkt. Behandling har ofte fokusert på symptomer i stedet for å bearbeide traumene.

Jeg har slitt med leddgikt, psykiske og fysiske plager, angst, panikkangst, depresjon, selvmordstanker, spiseforstyrrelser og selvskading. Skriving har vært en viktig del av bearbeidingen.

Gjennom alt har jeg trodd på muligheten for å bli frisk og å klare meg selv. Dette har vært mitt overordnede mål.

Åpenhet om voldserfaringer

Jeg er åpen om erfaringene mine, selv om jeg blir frarådet det i jobbsammenheng. Jeg ønsker å hjelpe barn og unge, og åpenhet hjelper meg å gjøre det. Jeg spør om de ønsker å høre mine erfaringer og svarer ærlig hvis de spør. Jeg vil at folk skal få hjelp tidligere og slippe å bære på konstant smerte.

Jeg mener at åpenhet er nødvendig for å bli frisk, men det krever at man snakker med folk som forstår. Hvis man åpner seg for noen som ikke forstår, kan det gjøre vondt verre. Jeg ble kastet ut av familien da jeg åpnet meg for tre år siden.

Hvordan erfaringene påvirker meg i møte med andre

Jeg bruker fagkunnskapen min til å identifisere ting pasienter forteller, uten å presse meg på. Jeg deler historier og faglige tilnærminger for å hjelpe dem å forstå seg selv bedre.

Påvirkning på karriere og livsvalg

Jeg har blitt forfatter og ønsker å påvirke hvordan skolen og spesialisthelsetjenesten møter barn og unge. Som 13-åring ble jeg sendt til spesialisthelsetjenesten på grunn av voldsomt sinne, men ingen spurte hvorfor faren min ikke møtte opp – som er en stor del av årsaken til smerten min.

Jeg vokste også opp med en stefar som ikke likte meg, men forholdet endret seg rett før han døde. Jeg tror på å jobbe med hele familien og nettverket rundt, men har erfart at det ofte ikke skjer. Jeg ser elever i spesialisthelsetjenesten der foresatte ikke møter opp, noe som burde være et stort rødt flagg.

Hvordan har opplevelsene påvirket deg?

I tjue år av ekteskapet mitt gikk jeg i behandling, noe som hjalp meg å håndtere livet videre.

Hvilke situasjoner er trygge for deg?

Som barn føltes alt farlig, og jeg var konstant på vakt. Gjennom terapi har jeg lært å føle meg tryggere og har fått verktøy for å håndtere frykten. Jeg var også redd når jeg ble ukontrollert sint, men behandling og skriving har hjulpet meg til å ikke være redd lenger.

Det er ting jeg velger å ikke gjøre, som å hoppe i fallskjerm og å fly, men det handler om lyst, ikke frykt.

Er du mer på vakt etter det du har opplevd?

Tidligere var jeg konstant på vakt. I dag stoler jeg ikke like mye på menn og liker ikke å ha dem for tett på meg. I dag har jeg to mannlige sjefer jeg stoler på og trives med å jobbe med.

Hva hjelper deg når du har det vanskelig?

Å snakke med venner hjelper meg mest. Jeg vet at jeg alltid kan komme tilbake til psykiateren om nødvendig. Jeg har utviklet stressutløste helseproblemer som nyresvikt og leddgikt, og går til kontroll regelmessig. Legene har tatt smertene mine på alvor, noe som har hjulpet meg å redusere stresset.

Det har vært viktig for meg å bli møtt med forståelse uten å bli latterliggjort.

Hva trenger du fra andre når du har det vanskelig?

Jeg trenger at folk lytter uten å ta over praten og uten å gå bak ryggen min. Åpen og tydelig kommunikasjon er viktig for meg. Hvis noen mener at jeg gjør noe feil, ønsker jeg at de snakker direkte til meg.

Hva gir deg livsglede?

Trening, jobben min, skriving og å være aktiv i organisasjoner som LMSO gir meg mye glede. Det å være aktiv, bli hørt og å få være meg selv betyr mye.

Når jeg får nye kontakter, jobber jeg med å stå på egne premisser og sette tydelige grenser i relasjoner.

Hva er det beste som har skjedd deg i livet?

Det mest naturlige svaret ville vært datteren min, men forholdet vårt har vært utfordrende. På grunn av at min eks gjennom alle år har fortalt henne at jeg er psykisk syk, har vi dessverre ingen kontakt i dag. Likevel er jeg glad for at jeg var en streng mor, spesielt når det gjaldt kjærester og alkohol.

Det beste som har hendt meg er å bli frisk og å ha noen som trodde på at det var mulig. Arbeid har alltid vært viktig for meg, og å ha en stemme som forfatter.

Har du tips til andre i lignende situasjoner om hvordan de kan komme seg videre i livet?

• Snakk med legen din. Leger trenger mer kompetanse og trening på dette feltet, og de må tørre å stille vanskelige spørsmål.
• Utdanning og bevissthet. Skoleverket trenger mer kunnskap om disse temaene. LMSO og NOK-sentrene må også styrke tilbudene sine.
• Ta imot hjelp. Mange er rådville i vanskelige situasjoner. Jeg var selv redd for å «rakne» om jeg åpnet meg, men i ettertid ser jeg at det kunne spart meg for mye smerte.
• Snakk ut og lytt. Å dele erfaringer og å bli lyttet til er avgjørende. Jeg ønsker å skrive historier som kan bidra til endring.

Er det noe du skulle ønske du visste før dette skjedde?

Det er lett å ønske at jeg visste det jeg vet nå, men dette handler om et samfunn som ikke tok vare på barn. Selv om ting har bedret seg siden 70-tallet, vet jeg at mye fortsatt skjer, som nettovergrep.

Jeg skulle ønske de profesjonelle rundt meg hadde sett og hjulpet meg. Da mamma gikk i behandling da jeg var seks år, burde noen ha sett meg og spurt hvordan jeg hadde det. Mange vet, men velger å ikke handle.

Fordi jeg ble utsatt som barn og ungdom, godtok jeg også å være utsatt som voksen. Jeg forsto ikke at jeg hadde giftet meg med noen som hadde voldtatt meg – dissosiasjon var min måte å overleve på.

I dag vet vi mer om hvordan kroppen reagerer på traumer, men det er fortsatt mye uvitenhet. Jeg beundrer dem som snakker åpent om dette i skolen og på andre arenaer. Problemet er at ungdom som opplever overgrep ofte tror det er deres egen skyld, og dermed fortsetter den onde sirkelen.

Hvem kunne gitt deg informasjon om risiko?

Det er lett å si skolen. Og at foresatte skal oppdra barna. Men, når du vokser opp i en dysfunksjonell familie, er det fryktelig vanskelig å få denne opplæringen. Derfor er det viktig med bøker og annen kunnskap. Dette er noe jeg ønsker å utvikle for at andre skal kunne forstå.

Hvordan ble du ivaretatt etter at noen fikk vite om det som hadde skjedd deg?

På ingen måte fordi jeg fortalte ikke at jeg var blitt utsatt flere ganger i oppveksten. Moren min ga meg skylden for et overgrep fra naboen, og jeg bar byrden alene. Naboen hadde svømmebasseng inne. Den første gangen badet jeg med truse på, men da min mor fant ut at trusen var våt fikk jeg kjeft fordi jeg hadde badet. Derfor badet jeg naken etter dette. Det var først da jeg fikk behandling som voksen og da jeg fortalte om overgrepene at jeg følte meg sett.

Forskning viser at hvis man først har vært utsatt for vold, så øker sjansen for at det kan gjentas senere. Kjenner du deg igjen i dette?

Ja, for meg har det handlet om at jeg trodde det skulle være sånn. Når ingen stopper det som skjer, eller når man blir fortalt at det er ens egen skyld, går man inn i et mønster. Det blir en sannhet man lever etter. Derfor er det viktig at folk får hjelp til å ta tilbake livet sitt når de er traumatisert.

Man godtar det som skjer, om og om igjen, fordi det føles normalt. Samtidig risikerer man å miste mye hvis man sier imot eller ikke går med på det. Jeg ser nå at jeg burde ha løpt etter den første voldtekten, men på grunn av all bagasjen jeg bar på, ble det vanskelig å bryte mønsteret. Jeg tror det er slik for mange. Hvor åpent man snakker om ting i familien påvirker hvor mye hjelp man får.

Når du vet dette – hva tenker du er den beste beskyttelsen for deg?

Jeg bruker kunnskapen min og har lært å koble sammen tanker og følelser. Jeg jobber med å være bevisst på hva som skjer i kroppen, i tankene og følelsene mine, og å monitorere det hele tiden. Jeg har også innført beskyttelsestiltak og unngår situasjoner som kan sette meg i fare.

Det som har skjedd med deg tidligere – har du anmeldt det?

Nei, og det henger sammen med at jeg trodde det var min skyld.

Skjønte du at det som skjedde med deg var vold eller overgrep?

Nei. For meg var dissosiasjonen en redning.

Hva var det som gjorde at det ble kjent for andre?

Etter å ha vært forfatter i 15 år og skrevet mange bøker fikk jeg i oppdrag å skrive 12 bøker om ulike livsmestringstemaer. Når jeg reiste rundt og fortalte om disse bøkene sa jeg at jeg var en av dem som ikke sa fra. Da jeg senere skulle skrive masteroppgave, skrev jeg om min egen oppvekst. Nå skriver jeg biografisk. Det tok tjue år før jeg kunne skrive åpent om det. For meg var det helt avgjørende at jeg trodde at jeg kunne bli frisk.

Hva vil du råde andre i samme situasjon til å gjøre?

Snakk med noen. Hvis man kjenner etter inni seg, vet man som regel hvem man kan stole på. Leger kan være gode samtalepartnere, og det samme kan tannleger.

Kan du beskrive hvordan forholdene utviklet seg før du ble utsatt for vold første gang?

Naboen var egentlig veldig hyggelig. At overgripere har vært hyggelige med meg har vært det som gjelder for alle. Det var ingen som fortalte meg at det er lov å si nei eller stoppe en situasjon, så da jeg opplevde veldig ubehag stoppet jeg aldri det som skjedde. Jeg lot ting skje, selv om jeg vet at vold ikke er mitt ansvar.

Hva er viktig når du på nytt skal knytte bånd til et annet menneske?

Det sitter langt inne. Selv om jeg ikke har problemer med å bli kjent med folk, holder jeg ofte en viss avstand. Jeg prøver å finne ut om det er noen som kan skade meg før jeg slipper dem helt inn.

Foto på forsiden er illustrasjonsfoto (iStock)

Ønsker du mer kunnskap?

Vi anbefaler å søke på dinutvei.no for kvalitetssikret informasjon om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. De har også oversikt over hjelpetilbud nær deg.