Birgitte (59)

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Birgitte vokste opp i en klassisk familie med mor og far og tre søsken. Voldserfaringene er stort sett fra Nord-Norge, og hun bor nå på Vestlandet.

Hvordan vil du beskrive dine voldserfaringer?

Da jeg var liten, ble jeg (og flere av mine søskenbarn) i flere år utsatt for overgrep av min bestefar. Det skjedde fra jeg var rundt 3 år, men disse hendelsene husket jeg ikke før jeg ble godt voksen. Minnene har preget livet mitt, både før – uten at jeg visste hvorfor – og spesielt etter at jeg begynte å huske.

Jeg vokste opp med en mor som brukte fysisk vold. Kanskje var det vanlig på den tiden, men hun var også følelsesmessig distansert og ga meg lite omsorg. Relasjonen til faren min var derimot mye bedre, og han viste meg den omsorgen jeg manglet fra moren min.

Da jeg var ungdom, ble moren min veldig syk. Hun utøvde mye psykisk vold og kom stadig med trusler. Som 18-åring flyttet jeg hjemmefra. På den tiden husket jeg fortsatt ikke overgrepene fra barndommen.

Kort tid etter at jeg flyttet ut, gikk jeg inn i et forhold med en mann som jeg senere giftet meg med og fikk to barn med. Jeg lengtet etter nærhet og omsorg og overså alle varsellampene som dukket opp underveis. På den tiden trodde jeg at jeg var avhengig av andre og at jeg ikke hadde kapasitet til å klare meg selv. Han utsatte meg for seksuell vold og psykisk vold. Jeg levde i konstant frykt og gikk på tå hev. Til slutt skilte jeg meg fra ham.

Senere ble jeg samboer med en annen mann som til å begynne med virket trygg og trivelig. I en periode i dette forholdet søkte jeg desperat etter bekreftelse og var utagerende. I ettertid har jeg skjønt at denne oppførselen stammet fra barndommens traumer. Jeg hadde en grenseløs lengsel etter å bli sett og verdsatt.

I denne perioden opplevde jeg også fysisk vold fra min samboer. To ganger ble han voldelig, og ved én anledning måtte politiet gripe inn. Den kvelden trodde jeg at jeg skulle dø da han tok kvelertak på meg. Til slutt kom jeg meg ut av forholdet.

Senere møtte jeg mannen jeg er gift med i dag. Dette forholdet føltes trygt, og jeg tror det har berget meg. Men etter hvert som jeg begynte å føle meg trygg, kom minnene fra overgrepene i barndommen tilbake.

Hvordan har dette preget livet ditt før og nå?

Jeg har alltid hatt vanskelig for å stole på folk og knytte tette relasjoner. Å tro på at andre vil meg vel, har vært utfordrende. Jeg har vært skeptisk til de fleste rundt meg. Faren min og mannen jeg er gift med i dag, er de to personene jeg har stolt mest på i livet.

Hele livet har jeg følt meg utenfor – som om jeg ikke passet inn verken på barneskolen, ungdomsskolen eller senere. Nå skjønner jeg at det var jeg som holdt meg selv utenfor. Jeg fryktet at hvis jeg ble inkludert, ville noen kreve noe av meg som jeg ikke kunne gi. Ved å være på utsiden, stolte jeg kun på meg selv.

Opplevelsen av overgrep fra min egen bestefar har også påvirket familierelasjonene. Selv om min mor ikke fikk vite om dette før vi ble voksne, har det komplisert forholdet mellom oss søsken og satt dype spor i familien.

Erfaringene har preget hele livet mitt – helt fra jeg var liten. Opplevelsene har påvirket valgene jeg tok som ungdom og ung voksen. Mange av dem var ukloke valg, sterkt preget av bagasjen jeg bar på. De drøye ti årene fra jeg begynte å huske og til jeg «kastet inn håndkleet» var beintøffe. Jeg måtte bearbeide gamle sår samtidig som jeg prøvde å navigere i hverdagen.

Veien har vært ekstremt tung, men også lærerik. Erfaringene preget meg i årevis før jeg begynte å huske detaljene. Jeg kjente på følelser som jeg ikke forsto og derfor skjøv bort.

Hvordan ble du ivaretatt etter at noen fikk vite om det som hadde skjedd?

Da jeg begynte å huske overgrepene, gikk jeg til fastlegen og ble sykmeldt. Hun anbefalte psykolog, noe jeg i starten var skeptisk til. Jeg fikk kjempegod hjelp på familievernkontoret, spesielt med tanke på at jeg var alene med to tenåringer. Gjennom hele prosessen har jeg vært vant til å ivareta meg selv, fordi jeg ikke stolte på noen andre og ikke ønsket å vise sårbarhet.

På denne tiden begynte jeg å drikke for å døyve det vanskelige. Istedenfor å få støtte fra nærmeste familie, ble jeg fordømt for drikkingen. Mine søsken har ofte vært dømmende i stedet for støttende når jeg har gått gjennom kriser. Jeg skulle ønske de hadde vært mer forståelsesfulle.  I mange år følte jeg at ingen stilte opp for meg – før jeg møtte mannen jeg er gift med i dag. Han fanget meg opp og hjalp meg ut av det. Da minnene fra barndommen begynte å komme tilbake, sto han ved min side gjennom hele prosessen. Han hjalp meg opp på beina gjennom alle nedturene.

Er du åpen om din voldserfaring i møte med nye mennesker?

Jeg er åpen om at jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep, men voldserfaringene mine snakker jeg sjelden om. Selv om overgrep også er vold, har jeg vanskeligere for å snakke om det faren til barna mine utsatte meg for – det er det bare noen få som vet om.

Jeg deler aldri detaljer om hendelsene. Men hvis noen viser ekte interesse og ønsker å forstå erfaringene mine, er jeg åpen for å snakke med dem.

Hvor åpen vil du råde andre til å være?

Det kommer an på situasjonen og hvem man snakker med. Veldig få vet noe om oppveksten min, det er ikke noe jeg deler med andre. Av og til snakker søsknene mine og jeg om det som skjedde hjemme.

Barna mine vet ingenting om hva jeg har opplevd med deres far, selv om de kanskje aner at noe har skjedd. De vet heller ikke hva min tidligere samboer utsatte meg for. Jeg ønsker at de skal få lov til å beholde bildet de har av ham.

Grunnen til at mine erfaringer ble kjent var at jeg sluttet å gjemme meg. Jeg kom til et punkt i livet mitt hvor jeg ble tvunget til å ta tak i fortiden, spesielt overgrepene. Jeg ble langtidssykemeldt, og folk rundt meg begynte å spørre hvorfor. Til slutt bestemte jeg meg for å si at jeg var utsatt, men uten å gå i detaljer. Det gjorde det lettere for meg, både i jobbsammenheng og sosialt, fordi jeg slapp å unngå spørsmål eller finne på unnskyldninger.

Jeg tror det er viktig å bearbeide opplevelsene ferdig før man deler dem med andre, slik at man tåler eventuelle egne reaksjoner.

Jeg har vært heldig og fått lite kritikk eller negative reaksjoner på det jeg har valgt å dele. Kanskje fordi jeg har vært forsiktig med hva jeg deler og hvordan jeg deler det.

Jeg tror det er bra å dele erfaringer når man selv føler seg klar for det, og når man har støtte fra trygge mennesker rundt seg. Jeg har aldri ønsket å stille opp i media. Jeg ønsker å eie min egen historie og dele den på mine egne premisser.

Jeg mener at det er viktig å kjenne etter hvor man er i livet før man deler noe så personlig. Jeg vil ikke anbefale noen å gå offentlig ut uten å ha bearbeidet opplevelsene sine først. Det er lett å havne i en situasjon der det kan oppfattes som «sosialpornografi» hvis man deler for mye for tidlig. Man bør være bevisst på hva man deler og hvorfor, og sørge for at man har bearbeidet det i en slik grad at det føles trygt å dele det.

Vendepunktet

Mitt vendepunkt i livet var da jeg møtte kjæresten. For første gang i livet opplevde jeg å bli sett for den jeg er. Etter at jeg møtte ham, har jeg aldri hatt behov for å søke etter bekreftelse andre steder. Selv om reisen vi har vært på de siste ti årene også har vært tøff for ham, har han aldri gitt meg opp. Det beste som har hendt meg, er å møte min sjelevenn. Vi har vært sammen i 26 år, og han har vært en uvurderlig støtte.

Hvordan påvirker dine erfaringer deg i møte med nye mennesker?

Jeg er glad i mennesker og har blitt god til å lese dem. Det gjør meg også dyktig i jobben min, fordi jeg klarer å se det som ligger bak det synlige. Samtidig er jeg grunnleggende skeptisk helt til jeg får bevist det motsatte.

Jeg er ekstremt opptatt av forutsigbarhet. Opplevelsene mine har gjort meg skeptisk til verden rundt meg, og jeg liker å ha kontroll. Jeg liker ikke å bli skremt, eller ha en følelse av å være innestengt.

Jeg trives dårlig i sammenhenger der det er mange folk og få muligheter til å trekke seg tilbake. Hvis jeg må delta, sørger jeg alltid for å vite hvor utgangene er.

Jeg har levd hele livet på vakt. Alarmberedskapen min har vært aktiv 24/7.

Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg lært meg å være på vakt på en annen måte – mer balansert, men fortsatt forsiktig. Jeg tenker at det er den lille jenta i meg som alltid er på vakt, fordi hun fortsatt ikke stoler helt på verden.

Hva hjelper deg når du har det vanskelig?

Å gå tur og være ute i naturen hjelper meg å sortere tankene. Også søvn hjelper, selv om jeg ikke kan huske sist jeg hadde en hel natts søvn. Alt over fire timer føles som luksus. Etter at jeg begynte å huske overgrepene for tjue år siden, har jeg våknet ofte om natten.

Å være sammen med mennesker jeg føler meg trygg på, gir meg ro. Jeg har også gått til psykomotorisk fysioterapi i ti år, noe som har hjulpet meg med å ta tilbake kroppen min. Det har betydd mye å bli sett, bekreftet og anerkjent for at mine reaksjoner er helt naturlige.

Hva gir deg livsglede?

Å kjenne at jeg lever!

Kjøkkenterapi er en stor kilde til glede. Om ikke så lenge fyller jeg 60 år, noe jeg ikke alltid har tatt for gitt at jeg skulle få oppleve.

Å være tilbake i full jobb gir meg også livsglede. Jeg har en fantastisk jobb, gode kollegaer og en arbeidsgiver som har gitt meg rom til å bruke ti år på å komme tilbake.

Jeg har barn og barnebarn som gir livet mening. Det å kjenne på en indre ro og regulering, etter alt jeg har vært gjennom, betyr mye for meg.

Er det noe du skulle ønske du visste mer om før dette skjedde?

Jeg husket ikke overgrepene jeg ble utsatt for som treåring før jeg var over 30 år gammel. Jeg skulle ønske at jeg visste mer om dissosiasjon og hvordan det påvirker mennesker. Jeg trodde lenge at jeg var gal, og lette etter bekreftelse på at det jeg opplevde var ekte.

Jeg skulle ønske at noen hadde fortalt meg at det jeg følte var en naturlig reaksjon på det jeg hadde opplevd. Det ville ha spart meg for mye selvforakt og forvirring.

Forskning viser at de som har vært utsatt for vold, har økt risiko for å oppleve det igjen. Kjenner du deg igjen i dette?

Ja, jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg tror at risikoen øker når man ikke har bearbeidet tidligere opplevelser, fordi man da lettere går inn i destruktive relasjoner.

Mangelen på minner gjorde at jeg gikk inn i risikofylte situasjoner uten å forstå hvorfor. Jeg så ikke de tydelige varselsignalene i de to forholdene jeg har vært i tidligere.

Da jeg begynte å utagere og søke bekreftelse fra andre menn, skulle jeg ønske at noen hadde grepet tak i meg. Jeg var ekstrem i flørting og i søken etter anerkjennelse. Derfor mener jeg at åpenhet og kunnskap om egen væremåte er viktig.

Det jeg hadde trengt tidligere i livet, var at noen av mine nærmeste så meg og forsto at min atferd var en reaksjon på det jeg hadde opplevd. Jeg hadde trengt å bli møtt med forståelse, ikke fordømmelse.

Har det som skjedde med deg tidligere blitt anmeldt?

Nei. Da jeg begynte å huske, var bestefaren min allerede død. Min bestefar ble likevel anmeldt av et annet søskenbarn og ble dømt for overgrepene.

Det jeg opplevde med faren til barna mine, som for eksempel at jeg våknet av at han lå oppå meg, var voldtekt. Hadde det skjedd i dag, ville jeg ha anmeldt ham. Den gangen var jeg bare glad for å ha kommet meg ut av forholdet.

Jeg anmeldte min forrige samboer for vold, men trakk anmeldelsen i etterkant. Politiet hentet ham etter en hendelse, men jeg orket ikke å fullføre prosessen. Det ble for komplisert.

Jeg anbefaler å anmelde – selv om det er stor sannsynlighet for henleggelse. Selv angrer jeg på at jeg trakk anmeldelsen. Likevel mener jeg at folk må gjøre det som føles riktig for dem.

En anmeldelse kan være ekstremt krevende, og det er viktig å være mentalt forberedt. Anmeld når du føler deg klar til å stå i prosessen, uansett utfall.

Det er viktig å fortelle om opplevelsene sine til personer man stoler på. Det kan være en fastlege, en terapeut eller noen nær og trygg. Å ha støtte fra noen man føler seg trygg på, er avgjørende for å komme seg videre.

Kan du beskrive hvordan forholdet utviklet seg før du ble utsatt for vold for første gang?

Jeg flyktet fra en uholdbar familiesituasjon og ble et lett offer. Jeg møtte en ny kjæreste da jeg var 19 år, der jeg søkte etter bekreftelser og overså alle advarselstegn. Jeg stolte ikke på meg selv og godtok altfor mye. Jeg trodde ikke at jeg kunne klare meg alene, og kjæresten min på den tiden forsterket denne usikkerheten. Gradvis godtok jeg mer og mer destruktiv atferd. Jeg pakket det inn og unngikk å ta imot råd fra andre, som jeg bortforklarte og ignorerte.

Hva skjedde i ditt neste forhold?

Da jeg var 25 år og nyseparert, møtte jeg en annen mann som til tider var veldig sjalu. En dag gikk han plutselig til angrep på meg. Vi hadde vært kjærester i omtrent et halvt år, og ingenting tydet på at dette kom til å skje. Andre gangen det skjedde, burde jeg kanskje ha sett tegnene, men jeg hadde allerede lært meg å gå på tå hev og være i konstant alarmberedskap.

Jeg har på mange måter fått «svart belte» i å tilpasse meg og overleve i uforutsigbare situasjoner.

Hva er viktig for deg når du skal knytte bånd til et annet menneske?

Å våge å knytte bånd og å stole på meg selv. Det handler om å tørre å være sårbar og å stole på egen dømmekraft. Det er fortsatt utfordrende å våge å gi litt slipp – og slippe andre inn.

Foto på forsiden er et illustrasjonsfoto.