Merethe (58)

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Bakgrunn

Merethe er singel og jobber som sykepleier i kommunehelsetjenesten. Hun ble alvorlig psykisk syk av å høre til et strengt trosmiljø – og etter å ha vært utsatt for omsorgssvikt i barndommen.

Vil du beskrive dine voldserfaringer?

Jeg har heldigvis ikke vært utsatt for fysisk vold, men jeg ble utsatt for omsorgssvikt, seksuelle overgrep og det jeg vil kalle for åndelige overgrep eller psykiske overgrep som demonutdrivelse og negativ sosial kontroll.

Hvordan var vold en del av bakgrunnen din?

Jeg har ikke vokst opp i et religiøst miljø, men kommer fra et helt alminnelig statskirkehjem; du blir døpt og konfirmert og gifter deg i kirka, men du gjør ikke noe stort nummer ut av det.

I nabolaget der vi bodde var det ganske gjennomsiktige forhold. Og jeg må nok si at foreldrene mine ikke var gode omsorgspersoner. Faren min var mest opptatt av jobben sin, og etter hvert en elskerinne som han ikke prøvde å skjule at han hadde. Mor slet med depresjoner, og overlot mye ansvar til meg for lillesøsteren min som var tre år yngre enn meg. Mor reiste mye til sin mor for å «hvile seg» som hun sa, og far var mye borte, enten på jobben eller hos elskerinna. Så da var det jeg da, som fra jeg var 8 – 9 år hadde ansvaret hjemme.

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 9 år, og far flyttet inn til elskerinna. Det ble ikke til at søsteren min og jeg hadde noe særlig kontakt med ham. Elskerinna hadde også barn, og det virker som om far var mer interessert i dem enn i oss.

Jeg hadde ei klassevenninne som var pinsevenn, og ble med henne på møter. Jeg var nok ganske åpen for både troen og fellesskapet, og ganske snart deltok jeg på nesten alt som foregikk i menigheten. Mor var ikke så veldig begeistra for at jeg gikk der, hun hadde en idé om at pinsevenner var litt sektaktige, for å bruke hennes ord. Men samtidig prøvde hun ikke å hindre meg i å gå der, hun sa at da var hun i hvert fall trygg for at jeg ikke ville begynne med narkotika.

Da jeg var 17 år, ble jeg utsatt for seksuelt misbruk av en godt voksen mann i menigheten. Han var gift, hadde barn på min egen alder, og var på mange måter en tillitsperson i menigheten. Jeg hadde så definitivt hatt tillit til ham. Tror nok at jeg på mange måter så på ham som en farserstatning, en som var sånn som jeg hadde ønsket at min egen far skulle være. Derfor ble det et ekstra stort sjokk da han presset meg til sex. I dag vil jeg kalle det som skjedde for voldtekt. Men den gangen trodde jeg at det var frivillig, fordi jeg ga opp å gjøre motstand da han ikke ville gi seg.

Så jeg følte at jeg hadde syndet stort. For det var opplest og vedtatt at sex utenfor ekteskap var synd. Jeg hadde så dårlig samvittighet, så jeg tok kontakt med pastoren for å bekjenne mine synder. Men han reagerte ikke som jeg hadde forventet. Han ble sint, og forlangte at jeg skulle si hvem jeg hadde hatt sex med, hvis ikke kom vi til helvete begge to. Det ble en oppstandelse uten like. Jeg gråt og var fortvila og opplevde at jeg var den store synderen.

Fordi jeg følte meg så avvist i menigheten, så fortsatte jeg å la meg bruke av denne mannen ganske lenge. Selv om det var en ganske destruktiv kontakt, så var det i hvert fall et menneske som var interessert i meg, på en måte.

Har dine tidlige voldserfaringer gjort deg mer sårbar?

Jeg har latt meg bruke. Jeg tror nok at jeg hadde en dragning mot godt voksne menn fordi jeg lette etter farsfigurer. Det er noe jeg fremdeles kan kjenne på. I ungdommen så jeg eldre ut enn jeg var, og en periode hadde jeg forhold til tre menn på samme tid, alle sammen gift og godt voksne. Jeg hadde jo hatt sex allerede, før ekteskapet, og var på en måte ferdig. De så ikke på meg som en person de skulle ha en relasjon til, jeg var rett og slett et sexobjekt. Det skjønte jeg ikke da, men jeg ser det nå. Jeg var i fri flyt og hadde ingen samvittighetskvaler. Ting hadde gått i dass allikevel.

Jeg har også vært helt ukritisk. En tid var jeg i et destruktivt forhold til en mann som var 20 år eldre enn meg. Jeg skjønte i ettertid at han var periodedranker; han drakk for mye – og jeg fant meg i altfor mye. Jeg klarte ikke å holde meg unna.

Det er rart at man søker voksne, eldre menn når man ikke akkurat har så mange gode erfaringer med det fra før. Jeg hadde jo ikke noen gode mannlige rollemodeller.

Fikk du hjelp av noen?

Jeg var så sliten, jeg var så kjørt og fortvilet. Jeg ville være kristen, jeg syndet og jeg ville samtidig bort. Jeg reiste på et stort, kristent stevne den sommeren jeg var 20 år gammel.  Der traff jeg en predikant som ba for meg, noe som førte til at jeg der og da følte at jeg fikk et møte med Gud og fikk det så mye bedre. Men ikke lenge etter hadde jeg det like dårlig igjen. Det endte med at jeg dro til stedet der predikanten bodde, en større by på Østlandet, i håp om at han kunne hjelpe meg videre.

Jeg fikk bo hos en familie som denne predikanten kjente.  De var med i en relativt ny menighet som hadde mye til felles med pinsemenigheten jeg hadde vært i tidligere. Men her var det stort sett bare unge mennesker, og de var utrolig entusiastiske. Jeg følte meg så inkludert og velkommen, og trodde virkelig at det var Gud som hadde ført meg dit.

Men jeg strevde med å føle meg som god nok kristen. Da de skulle be for meg, konkluderte pastoren med at jeg var besatt. Jeg var sjokkert over det, men det var noe forlokkende med det også. For hvis det var demoner som var grunnen til at jeg ikke hadde det bra, da ville jo logisk nok løsningen være å drive ut demonene. Så over noen uker var jeg gjennom gjentatte seanser med demonutdrivelser, helt til vi trodde at alle demonene var borte.

Men, etter noen uker ble jeg igjen innhentet av ulykkelighet og en opplevelse av å ikke være god nok kristen. Og jeg ble redd for at demonen hadde kommet tilbake. Hvis det var noen demoner da, jeg var ikke sikker.  Da begynte et mangeårig angsthelvete. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro på, men dette var det eneste miljøet jeg hadde.

Foreldrene mine var helt ute av livet mitt. De visste ikke hva som hadde skjedd før etter at jeg ble frisk. Jeg fungerte veldig dårlig, men ble værende på Østlandet. Jeg begynte i en jobb som jeg mistet like fort igjen, og levde på en bitteliten ledighetstrygd og sosialhjelp. En sommer var jeg så fortvilet og følte meg så dårlig at jeg oppsøkte legevakten. Der var det en lege som mente jeg var deprimert og trengte psykiatrisk hjelp. Jeg ble da henvist til psykiatrisk poliklinikk. Til tross for at legen som henviste meg til psykiatrisk poliklinikk hadde skrevet om den problematiske religiøse bakgrunnen, så mente legen at dette nok ikke var det egentlige problemet.

Så i stedet snakket vi om oppveksten, med en historie med omsorgssvikt og skilte foreldre. Det var så mye som kunne være forklaring på at jeg ikke hadde det bra. Det religiøse lot vi ligge. Jeg brøt med menigheten, også fordi det ikke var akseptert å få hjelp fra psykiatrien.

Jeg ble innlagt, men fikk ikke snakke med legen før jeg ble skrevet ut. Etter et par år mistet jeg fotfestet etter å ha levd grenseløst, igjen, og ble innlagt på nytt. Da fikk jeg et hemmelig forhold til en av hjelpepleierne, samtidig som jeg gikk inn og ut av avdelingen. Det sprakk til slutt. Jeg fikk diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelse, jeg kuttet meg selv, tok overdoser og alt var i en nedadgående spiral.

Opplevde du noe vendepunkt?

Det endte med at avdelingsleder og en ergoterapeut overtok ansvaret for meg. Med ergoterapeuten kom det et vendepunkt. Jeg følte meg bedre, jeg ville prøve å ta en utdanning, søkte på sosialt helsefag og kom faktisk inn.

Jeg fortalte til ergoterapeuten om hjelpepleieren jeg hadde hatt et forhold til. Det jeg ikke visste var at hun gikk videre med det. Jeg ble innkalt til samtale hvor jeg først benektet alt, men til slutt fortalte det. Det viste seg at hjelpepleieren hadde hatt et forhold til flere pasienter samtidig. Han måtte slutte, men fikk aldri en dom. Saken ble henlagt uten at vi som var utsatt ble spurt.

Jeg klarte ikke å fortsette på skolen, og ble innlagt igjen.

Jeg søkte igjen tilbake til det religiøse miljøet, men i en telefonsamtale med pastoren forsto jeg at de ikke aksepterte at jeg var innlagt. De mente at det jeg hadde var åndelige problemer, og at det dessuten var fullt opp av onde åndsmakter i psykiatrien. Selv trodde jeg ikke det lenger, og jeg forsto at jeg trengte annen hjelp enn bønn.

Jeg gråt så voldsomt etter telefonsamtalen, og jeg var så frustrert, så jeg fikk jeg snakke med sykehuspresten. Han var en fantastisk fin fyr, som trodde meg fullt ut da jeg fortalte hva som hadde skjedd i menigheten. Han stilte de gode spørsmålene, og sto også for et vendepunkt.

Det tok fremdeles lang tid. Jeg holdt på med selvskading og brukte etter hvert altfor mye medisiner med store bivirkninger. Da jeg ble tatt av medisinene eksploderte angsten, det var demoner overalt. Så jeg ble innlagt igjen.

Etter hvert ble jeg sint på demonutdrivelsen, og tok kontakt med den ene lederen i menigheten. Han mente demonutdrivelse bare hadde vært en trend i tiden og ba om unnskyldning for at han ikke hadde stoppet det. Måten han svarte på gjorde at jeg forsto at han ikke tok noe ansvar, at han bare ville renvaske seg selv. Da var det som om jeg fikk ro inni meg, jeg mistet all tillit ham, og da var det også som om alt jeg hadde lært i dette miljøet smuldret opp til ingenting.

Etter det gikk det veldig fort framover. Jeg ble utskrevet som døgnpasient noen uker seinere, og fortsatte som dagpasient i noen måneder. Og jeg begynte å gå i kirken. Det var en fantastisk opplevelse, langt fra det karismatiske surret jeg hadde holdt på med tidligere. Gradvis gikk det opp for meg at jeg kunne begynne å leve et selvstendig og friskt liv.

Menneskemøter

Det er noen personer som stikker seg ut og som har vært viktige for meg; ergoterapeuten, læreren min, psykiateren og sykehuspresten. Han ble jo på mange måter en slags følelsesmessig pappa. Når folk spør meg hva det var som gjorde at jeg ble frisk, så er det de menneskene som så meg og som bidro til at jeg fikk på plass det teologiske oppi det hele. Jeg var ikke bare det psykiatriske kasuset.

Mye hadde vært spart om den første legen jeg kom til hadde tatt på alvor det som faktisk var utløsende for all elendigheten. Jeg var såpass sterk i utgangspunktet, og tenkte at selv om det var ugreit hjemme, så skulle jeg klart meg, til tross for alt som gikk galt i det religiøse. Min psykiater sa noe klokt da; hadde du hatt voksne og tilstedeværende foreldre er det ikke sikkert du hadde søkt inn i det miljøet. Da er det ikke sikkert du hadde søkt mot de voksne som misbrukte deg.

Har du ikke foreldre som er der, ser du etter de andre steder. Det handler om de betydningsfulle andre, og at man har evnen til å knytte seg til andre folk.

Jeg kan ikke huske at jeg har fått en klem av min fra. Jeg kan ikke huske at jeg har sittet på fanget hans. Jeg kan ikke huske at far har sagt at han er glad i meg. Ingenting.

Du kan få omsorg når det gjelder mat og klær og de grunnleggende tingene, men du kan lide under en voldsom psykologisk omsorgssvikt. Og det tror jeg nok var tilfellet for min del. For mye ansvar og for lite av det å bli sett som et barn.

Har du klart å etablere gode forhold i ettertid?

Nei, jeg har ikke det. Jeg er fremdeles singel. Jeg klarer ikke å tolke signaler fra menn. Er de normalt interessert eller ikke? Hvis en mann var interessert i meg på en ordentlig måte, så ville jeg ikke oppdaget det. Der har jeg en svikt eller sårbarhet. Jeg har veldig lett for å bli sånn at negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. Det er trist. Det er over 25 år siden jeg hadde en kjæreste, og det var heller ikke noe sunt forhold.

Jeg vet ikke om det er ødelagt for alltid, jeg har på en måte bare parkert det litt. Hvis mannen i mitt liv skulle komme ridende på den hvite hest, så ville jeg ikke skjønt det. Men da håper jeg jo at han er så sikker at han faktisk sørger for at jeg oppdager det. Jeg tør ikke bevege meg ut på dating-apper, for jeg vet jo at jeg er så lett bytte. De sosiale kodene kan jeg ikke.

Det er på en måte historien min. Den er trist, men det var sånn det ble.

Hva er det som gjør at du føler deg trygg eller utrygg i situasjoner nå?

Jeg tror de situasjonene hvor jeg føler meg utrygg har med menn å gjøre. Jeg følger meg trygg når jeg klarer å sette grenser, og det klarer jeg nå for menn som er gift. Det er ikke så veldig lenge siden jeg opplevde en gift mann som jeg skjønte var ute etter noe annet. Jeg kjente at det frøs til innvendig. Jeg klarte å ikke la meg sjarmere av det, men hadde han vært singel hadde jeg garantert gått på limpinnen.

Kan du beskrive de grensene – hvordan alarmen går nå som den ikke gjorde tidligere?

Jeg har jo tatt et helt bevisst valg; at gifte menn er uaktuelt. Jeg er ikke noe god på å konfrontere, så det blir mer at jeg skygger banen. Jeg har menn jeg vet jeg kan være trygg på og som bare er venner.

Vi trenger tilhørighet og fellesskap. Det er jo et av uttrykkene som brukes i forhold til metoder som brukes når noen skal manipuleres inn i menighetene eller inn i et miljø; lovebombing. Du er så velkommen, og du blir så godt tatt imot. Det var Guds plan at du skulle komme til oss.

Men i de miljøene endte jeg opp med å stadig føle meg mislykka. Nå tenker jeg at det er mer enn nok at jeg gjør så godt jeg kan. Mer enn det er det ingen som kan.

Hvis du skulle gå tilbake i tid og gitt et råd til deg selv på et eller annet tidspunkt. Hva er ditt råd?

Våg å tenke selv. Det er et godt råd. Våg å tenke kritisk. Ikke ha tillit til tillitspersoner uten videre. Ikke tro at de vet hva som er best. Ikke ta alt for god fisk. Hvis du kjenner ubehag i magen – at det er et eller annet her som kanskje ikke er greit – snakk med noen.

Bilde på forsiden er et illustrasjonsfoto (iStock).

Ønsker du mer kunnskap?

Vi anbefaler å søke på dinutvei.no for kvalitetssikret informasjon om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. De har også oversikt over hjelpetilbud nær deg.