Begjær i blikket

Bilder først. Det kommer som en mild kommando i det vi trer inn i leiligheten til kunstner, kjønnsforsker og forfatter Wencke Mühleisen. Hun som på åttitallet kunne provosere nordmenn og europeere med å kaste rødmaling nedover sin nakne skrevende kropp i eksperimentelle og nyskapende preformance-forestillinger, liker ikke fotoblikket på seg. Hun vil ha det unna, så kan hun slappe av, samle kroppen på en pinnestol, snakke seg fram i lange klare setninger med tysk aksent, slik hun snart skal gjøre, men først må fotografen få sin del av styringen. Han stiller Mühleisen opp i trapperommet til Torshov-gården hun har bodd i bare tre måneder, men som hun lette etter i ett og et halvt år. Han stiller henne opp ved vinduet mot paviljongen i parken, hvor våren snart skal komme og tetne utsynet til. Kanskje en ny romanidé har festet seg da? Mühleisen er inne i et ubehagelig limbo, forteller hun i det fotografen pakker sammen. Den siste romanen Alt jeg fryktet har allerede hendt (arbeidstittel: Love me Tinder) er ute. Pc-en på skrivebordet ved vinduet mangler et prosjekt, men Mühleisen er blank.

– Jeg er tom. Det er som om jeg ikke kan forestille meg; hvordan startet jeg sist? Hvordan klarte jeg dette?

Egentlig ung

Fem romaner har hun klart, men Mühleisen forteller at hun ser på seg selv som en ung forfatter. Den tidligere professoren, som først hadde ni år i Europas største alternative kollektiv før hun utdannet seg, begynte også skrivingen sent. Hun fant språket som kunne bli til litteratur i den emosjonelle rablingen gjennom sorgen etter morens død. Først da hun tvang seg til å tenke at ordene skulle få en annens blikk, ble setningene fullstendige, tankene dypere og sånn har det fortsatt. Når skrivesperren, eller tankesperren løsner, er det gjerne noe forfatteren allerede har balet med som hun trenger å forstå, som når ut og fram. Det går igjen.

– I alle mine faser har jeg jobbet med temaer og erfaringer som jeg selv har vært berørt av og engasjert i, som jeg vil finne ut av, forteller hun.

Denne gangen: kroppens aldring og en kvinnes begjær som ikke slukner.

Selvsagt lengsel

— Begjæret til hovedkarakteren min er levende. Og når jeg sier det, vil jeg nødig snakke inn i en sånn hysterisk opptatthet av at «sex er sunt og det bør vi alle ha», en sånn nyttighetsgreie. For jeg tenker at det er mange gode grunner til at mennesker i faser av livet, eller i livet, ikke er så opptatt av sex. Men mange eldre kvinner – og menn – er opptatt av sex. Eller kall det hva du vil. Kroppslig nærhet. Ja.

Verdenslitteraturen er full av aldrende menn som skriver om sine erotiske lengsler og kvaler, mener Mühleisen. Hun leser dem med stor interesse.

— Men det er utrolig få romaner som handler om kvinner i den alderen som med en slags selvsagthet beskriver deres eksistensielle krise og begjær, og særlig når det kommer til erotikk og seksualitet. Så det var noe jeg ønsket å gjøre, fordi jeg selv opplever at det er sånn, og da er jeg ikke den eneste. Det er jeg ganske sikker på.

Romanen starter med ømhet, eller snarere mangelen på den. Et langt samliv er over. Romankarakteren, som Mühleisen oppdaget manglet et navn først etter at boka var utgitt, er blitt forlatt. Og det har Wencke Mühleisen også opplevd, omtrent i samme alder, omtrent i samme posisjon i livet. Smerten er så stor at den avslører en redsel for seperasjon som kanskje alltid har ligget der under laget av mestringsmekanismer.

— Da det første sjokket legger seg, spør hun, og her er vel kjernen tror jeg: Skal jeg herfra og ut – ikke nødvendigvis være ensom – men skal jeg herfra og ut leve uten kroppslig nærhet til et elskelig menneske? Og tanken er: Nei, det kan hun ikke.

Det nådefulle blikket

Mühleisen har tidligere gjort kulturanalyse av eldre kvinners posisjon på kjærlighetsmarkedet (hun grøsser av begrepsbruken) og selv om hun så tegn på endring, var skildringen for det meste dyster. Eldre menn – noen eldre menn i hvert fall – har langt flere muligheter, de kan scrolle seg nedover årskullene og likevel forvente napp på datingappene. Nå var Mühleisen – og romankarakteren – forlatt også av det nådefulle blikket.

– Det er en stor nåde, blikket på den elskede fra den elskende. De hadde jo eldes sammen. Hun så ikke bare den 70-årige utgaven i ham som hadde vært hennes mann, hun så ham hun møtte da hun var 22 – hun så alle livsaldrene i ham. Det kan du ikke med et fremmed menneske. Du strander i den siste utgaven, som blant eldre mennesker er en forfallen utgave. Og det synes hun er veldig skremmende og skummelt, og å selv skulle blottstille seg, så disse Tinder-forsøkene går vel ikke så veldig bra. En blir en venn.

På samme tilforlatelige måte som hun skyter inn andre pikante biografiske detaljer (som for eksempel at det store kunstkollektivet hun levde under i ni år praktiserte fri sex og egenutvikling, men endte som autoritær sekt. Mühleisen har tatt for seg dette i den tidligere boken Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden), sier hun nå:

– Jeg har jo vært på Tinder.

Både av personlig interesse og av boken, forklarer hun. — Jeg tror motstanden min hadde vært for stor ellers.

90 år og på Tinder

Hva fant hun? Det alle som åpner kartoteket av sjekke-profiler antagelig ser; hvor likt alle representerer seg i forsøket på å bli likt. Spesielt menn, mener Mühleisen, som har hatt begge kjønn i kortstokken.

– De kan være over 90 år og være akkurat like sporty og glade i friluftsliv som alle andre. Jeg skal ikke gjøre narr, men en svær andel av menn er fotografert med en fisk i hånden, eller en hjort ved føttene eller et glass i Syden. Og alle har solbriller, du ser dem jo faen ikke! Å, jeg må le.

– Det er nittiåringer på Tinder?

– Ja, det er det. Det er jo mest unge mennesker, men langsomt kommer de andre etter.

Selv ga Mühleisen seg etter ett år. Hun likte seg ikke, forteller hun.

– Jeg likte ikke den jeg ble. Jeg likte ikke hvordan jeg sveipet. Aja, er det den typen, ja, og ja, sånn ser hun ut. Jeg tenkte; hva er det jeg driver med! Man trenger tid til mennesker!

Mühleisen er langt fra alene om å stille spørsmålet; hva gjør appene med oss. Avvisninger på avvisninger, eller havet av muligheter. Hva gjør det med tilknytningsevnen?

– Det er så lett å velge mennesker bort. Det er alltid noe som ikke stemmer, men som mennesker utvikles vi jo ved å møte motstand og hindringer, at det skurrer og skarrer og holder på, og for at det skal skje må man være sammen med noen over tid. Det gjelder venner og. Jeg tenker kjærlighet i veldig vid forstand her, sier forfatteren. — Hun (hovedkarakteren, journ. anm) er også et sted hvor hun ikke nødvendigvis jakter et nytt parforhold, men hun skjønner at de menneskelige fellesskapene er avgjørende.

Rik alene

Når vi går, og Wencke Mühleisen lukker døra på øvre Torshov etter oss, er det ingen som skal komme hjem senere på dagen og ta seg til rette. Hun bor fortsatt alene, for seg selv, noe hun aldri hadde gjort før da hun ble kastet ut i det, ufrivillig og overrumplet for fire år siden.

– Til å begynne med ante jeg ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det. Men jeg elsker det – etter hvert. Jeg liker det. Jeg har et hjem jeg kan invitere hvem jeg vil til, det føles så raust. Jeg har ofte masse folk her. Skulle jeg ha en elsker kan jeg invitere vedkommende inn hit. Har jeg en kjæreste kan jeg invitere vedkommende inn hit. Jeg kan stå til rette for meg selv, hvis du skjønner. Det føles rikt, sier hun.

– Det er ikke så lenge siden hvor dette hadde vært umulig for en kvinne, hun hadde ikke hatt den økonomiske muligheten.

Et annet blikk

Kanskje er det den første vårsolen inn over gulvene, Mühleisens leppestiftfarge, eller den sporty-elegante looken – stemningen i leiligheten er frisk og lett, og likner energien som i hvert fall denne leseren satt igjen med ved romanens slutt. Et håp kanskje. Det kan spire selv i livets siste faser. Mühleisen måtte selv ut og finne rollemodeller. Siden hun begynte å studere sent, er vennene hennes gjerne 10-15 år yngre enn henne.

– Jeg trengte venner som også var eldre enn meg, i den forstand at jeg kan ha håp om at å bli eldre også kan bli fint. Og det har jeg fått, og du får et helt annet blikk. Du vet at du har det meste av livet bak deg. Endeligheten kommer nærmere. Nære venner og familie dør. Men livet blir også mye mer konkret. Det er en klisjé, men det kan føre til en ganske mye mer akutt tilstedeværelse i verden, som jeg underlig nok forbinder med barndommen, sier Mühleisen.

– Med deler av barndommen og ungdommen hvor du liksom er oppslukt i det konkrete. •