Lukk

– Å skrive kan gjøre vondt i kroppen

Skeivt, funksjonsnedsatt, ensomt, smertefullt, utstøtt, gammelt, fornedret - og det lyse i alt sammen. Det er stoffet til forfatter Bjørn Hatterud.

– Når jeg skriver kan det være forferdelig ubehagelig og vondt i kroppen. Derfor blir tekstene også dynamiske og veksler mellom nærhet og smerte, og det flåsete og spøkefulle. Tvisynet kommer fram. For når det blir for pyton, tenker jeg «Herregud. Nå må jeg tenke på noe annet», sier Bjørn Hatterud.

Høyt over byen, i åttende etasje, bydel Tveita i Oslo, ligger det nye paradiset forfatteren deler med den diskret tilstedeværende kjæresten Peder. Mennene går i matchende militærgrønne bukser og blå overdeler. Bjørns T-skjorte har motiv fra den amerikanske TV-serien Sesame Street, med de to figurene kalt Bernt og Erling i den norske versjonen Sesam stasjon.  Bernt og Erling var formet etter den homofile serieforfatterens eget samboerskap. Karakterene delte hus og seng. I det Bjørn Hatterud blir klar over klesvalget, sukkes det oppgitt: «Å nei, grilldress igjen!» For det skjer hele tiden. Han og Peder velger det samme, uavhengig av hverandre, fra den lille hverdagsluksusen de har unnet seg i ny bolig: Et ekte walk-in closet

Vonde ressurser

Livshistorien til forfatteren og kulturpersonligheten er full av fysisk pine som funksjonsnedsettelsene har gitt ham, med lange sykehusopphold. I tillegg kommer psykisk vondt som følge av grov mobbing og det mentalt slitsomme i å være syk. Likevel er bøkene hans spekket med lun humor, varme menneskeskildringer, selvironi, odde betraktninger og skarpe observasjoner. Som om det hele tiden skal gjenopprettes en balanse.

– Å være annerledes innebærer mye smerte, drit og erfaringer som jeg ikke ønsker min verste fiende. Men hvis jeg snur på det, her er tvisynet: Det er en ressurs og en kilde til å lage ting ut av. Noe jeg kan bruke for å se verden litt annerledes.

– Du har stoff?

– Absolutt! Jeg har så jeg klarer meg til noen bøker til, sier han med et lunt smil.

Bjørn Hatterud på kjøkkenet sitt
Bio Bjørn Hatterud (46)
  • Forfatter og kulturpersonlighet.
  • Aktuell med boka Blokka på Bjerke – Tretten år i tredje etasje.
  • Nylig tildelt Bibliotekets litteraturpris for Mjøsa rundt med mor! Tidligere tildelt Kritikerprisen for den samme. Tildelt Fritt ords pris. Kurator for kunst. Musiker, skribent i flere tidsskrifter. Fast plass i Kulturrådet.

Ruglet overflate

Hatterud har nylig kommet med boka Blokka på Bjerke med undertittel Tretten år i tredje etasje. Her skildrer han opplevelsene i et broket bomiljø ved Groruddalens startgrop, der krigsseileren og rullestolbrukeren Bjarne og den kvikke enken Ester, oppvokst på Langøyenes søppeldeponi, blir hans gode venner. Det er varme portretter av gamle mennesker med levde liv og en hyllest til det som ikke er blankpolert på overflaten. Blokka på Bjerke er også en fortelling om samfunnet som endrer seg, om at en blokk der bare de med dårligst råd kjøpte bolig, plutselig blir hipt og sentralt blant unge, veltrente, vellykkede mennesker. Og det er en bok om Bjørn Hatteruds egen reise, fra en svært hard oppvekst som skeiv, med funksjonsnedsettelse i Brumunddal, via noen år blant de kule på Grünerløkka, til den mangfoldige blokka på Bjerke og et yrkesliv i hovedstadens kulturelite.

Nå er han og Peder landet i Tveita-blokkene. Området var lenge beryktet, men fremstår i dag velordnet og pent. Men er det spor av det sosialt ruglete her, som han på en måte hyller i boka, selv om det ikke er en uforbeholden hyllest?

– Her er det faktisk en egen parkeringsgarasje for elektriske rullestoler, slik det er for bilene. Og det virker som et veldig åpent og aksepterende miljø, med folk fra alle nasjonaliteter, legninger og så videre, sier Bjørn Hatterud fornøyd.

Han sitter med en kaffekopp i sofaen i en lys og behagelig stue. Ute faller det så mye vann fra skyene at Norge akkurat denne dagen skal bli utsatt for de verste flommer på mange år.  En av de viktigste grunnene til at Hatterud måtte flytte, var behovet for en parkeringsgarasje så han kunne komme seg varm og tørr ut og inn av bilen. Forfatteren er 46 år og Peder hadde begynt å spørre han om han ikke burde tenke mer på framtidens bosituasjon. Ryggmargsbrokk og klumpfot blir ikke enklere med årene. Det fantes ingen garasje til ham i blokka på Bjerke.

– Å ha en fungerende bolig er så ekstremt essensielt. For noen betyr det 40 kvadratmeter nært sentrum. For meg er det å ha en bolig som hvilested veldig viktig, med mye lys og luft. Jeg savner Bjerke, men er glad vi flyttet.  Nå har vi en vaskemaskin som tar ni kilo. Ni kilo! Vi kan vaske alt tøyet to ganger i uka, det er helt fantastisk. Etter tøffe tider i livet, kjenner jeg hvor vanvittig heldig jeg er som har en ni kilos vaskemaskin. For en luksus.

 Lukkede rom

– I boka romantiserer du nesten et liv langt nede på rangstigen, samtidig som du påpeker smerten som følger med å ikke kunne kjøpe det andre kan, på kjøpesenteret?

– Jeg kan bli tatt for en konservativ skribenttradisjon der man sier «Å, det var så herlig den gangen man kunne være seg selv og det var synlig fattigdom». Det er en etablert sjanger. Poenget mitt er å savne det offentlige rommet til folk som ikke har det så greit. Jeg er redd for usynliggjøring, det er stigmatiserende. Ingen vil være den som er usynlig. Da blir det større avstand fysisk, geografisk og mentalt, mellom de som lykkes og de som ikke lykkes, sier Hatterud og reflekterer videre:

– Jeg tror på den måten å skrive på, ved å påpeke det paradoksale. Hvor fantastisk det var at alle kunne få leilighet i Gerhardsen-perioden, samtidig skriver jeg også hvor konform og jævlig den tiden kunne være.

Hatterud lukker øynene litt mens han snakker, folder hendene over magen, som om han kjenner godt etter hva han vil si.

– Usynliggjøring og utfrysing gjør ting så mye verre enn det kunne ha vært. Det er mye jeg kunne ha skrevet. Om at mange finner hverandre på nettet, som incel communities. Det finnes avgrensete, lukkede rom som ikke er fysiske. Der havner de som ikke er vellykkede. Sånne ting tenker jeg på. Usynliggjøring, svakhet og sårbarhet.

– Lukkede rom på nettet kan også være farlige?

– Absolutt potensielt truende. Men også farlige på den andre siden. For de som ikke blir incels, som ikke finner støtte noe sted, de kan umulig ha det så greit.

– Du skriver om smertepunkter, alvorlige ting i samfunnet. Tenker du på om du skulle vært skarpere, ikke så godmodig i stilen?

– Da jeg var yngre skrev jeg sintere ting. Da kan man ende med å skrive for menigheten. At noen sier «Det her er det bra at noen sier, dette har jeg tenkt lenge!» Jeg tror ikke den skarpeste retorikken gir den beste effekten. Jeg har lyst til at folk selv kan tenke og reflektere over sin egen situasjon.

Maktutøvelsen

«Då eg stod fram, vart eg spytta etter, ropt etter, truga, bedt om å dra til helvete. Og, sjølve krona på verket: Rundt 20 medelever trykte opp T-skjorter med slagord mot meg.» skriver han i boka. Erting opp gjennom skoletiden i Brumunddal var blitt til grov mobbing da Bjørn Hatterud ble åpen som homofil på videregående.

– Har du fått noen unnskyldning?

– Det var en som kom opp til meg fire-fem år etter og sa han var lei for det som skjedde. Og jeg fikk en melding fra en av gutta som selv hadde stått fram som homofil senere, og som var lei seg for det han hadde vært med på.

– Det er sterkt, at han var med på å mobbe noe i seg selv?

– Ja, det var en unnskyldning jeg setter pris på. Det var en tid da det ikke var så lett for noen. Det var så tabu. Man var redd for selv å bli mobbet. Det er ingen som sier: «Hm, kanskje vi bare skal la være».

– Jeg kommer til å skrive mer om mobbing. Hvordan det føles å være den folk peker på og ler av. Ofte kan folk bli mobbet på grunn av minimale avvik fra normen. Hårfarge, tannstilling og språkfeil. Jeg tror det er viktigere å forklare hvordan det oppleves, rent emosjonelt, heller enn å vekke moralsk forargelse. Det kan gi motivasjon til å gjøre noe, for de som ser mobbingen.

Han har hatt «sin dose depresjon og angst», og har gått til samtaleterapi og psykomotorisk fysioterapi, i tillegg til all den medisinske behandlingen opp gjennom årene.

– Jeg vil skrive om det å oppleve seg som underlegen i en maktsituasjon, som mobbing er. Noen utfører ekstreme handlinger av makt mot den som blir mobbet. Det er en posisjon som for eksempel folk med funksjonsnedsettelser opplever regelmessig. Å føle seg tingliggjort, oversett, ikke tatt på alvor, ikke bli trodd på. En blir direkte plaget, når en ikke blir sett på som et likeverdig menneske. Det er ting en blir møtt med i helsevesenet, hos saksbehandlere og hos arbeidsgivere.

– Et slags system av mobbing?

– På en måte. Jeg tror mange med funksjonsnedsettelser opplever det sånn. I hvordan de møter NAV-systemet og føler seg misforstått. Sånne ting synes jeg er interessant, sier forfatteren. Av og til er han på forfattersamtaler og må lese høyt fra bøkene sine om vonde opplevelser:

– Da får jeg fysisk ubehag.

Vasstett

Det lysner litt utenfor vinduene. Det voldsomme striregnet er gått mer over i normal nedbør. Peder kommer smygende forbi, fra sitt hjørne ved spisebordet der han har sittet og jobbet med øretelefoner på. Nå skal han våge seg til butikken for å handle kjøttpålegg og melk.

– Gå forsiktig da! Du er heldigvis vasstett, sier Bjørn fra sofaen.

Klumpfot, uføretrygd, mobbing. Dette og mer til har ikke hindret mannen i Tveita-blokka i å bli en suksessrik og prisvinnende forfatter og kulturarbeider, kurator i kunstlivet, skribent i innflytelsesrike publikasjoner og musiker på si. Og ikke minst: fast plass blant de ti ypperste i Kulturrådet, organet som forvalter pengesekken til norske kunstnere.

– Du skriver at du «er en av dem som er redd for å tape sosialt». Har den redselen sluppet nå?

– Det sitter i meg. Å fremdeles være redd for å bli fattig igjen. Og alle som har blitt mobbet, har redselen for at folk plutselig skal mislike en.  At noe fælt skal skje, at man mister alt man har bygd opp. Som da jeg var unge, og jeg plutselig mistet evnen til å gå. Det sitter i: Herregud, så mye som plutselig kan gå gæli. Jeg tar ingenting for gitt. At jeg har fått det, og at jeg får beholde det.

Hatterud tenker seg om.

– Objektivt sett, ser jeg at ting går bra. Jeg prøver å være oppmerksom på det. Bekymring tapper en for krefter. Så det er ikke sånn at jeg hamstrer mat.

– Men det sier myndighetene at vi bør gjøre!

– Ok, jeg har litt mat. Men innstillingen om at ting er bra, den har ikke kommet uten kamp. •

 

Del på sosiale medier