Overflod og elendighet

Økte forskjeller medfører en sosial ubalanse som setter relasjoner og livsformer på spill. I sum øker risikofaktorene for den psykiske folkehelsa. Mange sliter med bekymringer og helseangst, og de som allerede var syke da pandemien inntraff navigerer i et psykisk helsevern som allerede var fragmentert før krisa inntraff. Situasjonen er ikke blitt bedre. Eksempelvis har vi sett om lag 50.000 utsatte avtalte konsultasjoner i psykisk helsevern og tre av ti mennesker fikk avbrutt sin behandling.

Pandemien fungerer som en ekstrem sårbarhetsforsterker. Mens luksusbiler og hyttemarkedet får positive synergieffekter av trygge jobber og færre forbrukerarenaer, ser vi samtidig en parallell virkelighet der folk opplever at liv og helse blir rammet av økonomisk ustabilitet og endringer i arbeidsmarkedet som kan føre dem ut i varig ledighet. Arbeidsmarkedet vil post-korona se annerledes ut, og vi skal ikke underdrive hva slags påvirkning utrangert kompetanse har på fremtidsoptimismen.

Én av tre studenter føler seg ensomme, og målinger har vist en to-til tredobling av angst- og depresjonssymptomer. Systemet er ikke rustet til å hjelpe alle som trenger det, og innenfor smitteverksreglene skal det godt gjøres å løse dette på lavterskelnivå med basis i mellommenneskelige relasjoner under fanen «bry deg». Hjelpetelefonen til Mental helse opplever et enormt trykk. De oppgir at selvmordstematikken blant innringerne har økt med 60% og samtidig har de kun mulighet til å besvare 45% av telefonene de får.

Så hva kan vi gjøre? Koronaen har så langt fungert som en katalysator for forskjeller og luksusbilsegmentet rykker fra uten å engang ha kontakt med feltet. Den norske modellen risikerer å ende i knestående. Stabilitet og økonomisk trygghet løser ikke alle problemer, men verdien av å tilhøre et fellesskap gir en beskyttelse for den psykiske helsa vi må jobbe hardere for å oppnå i tiden fremover.

Dette innlegget av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, sto på trykk i Dagbladet.